Hvorfor fiske med flue?

Hvorfor fisker jeg med flue, og hvorfor skriver jeg om fluefiske, og henger det sammen? Er svarene knyttet til hverandre, eller er det tilfeldig at jeg både skriver om fluefiske og fisker med flue?

Har forsøkt å starte nettopp der. Borre i det, ikke lene meg til hva som har vært sagt og skrevet om skrivende fluefiskere tidligere, men finne ut av hvorfor akkurat jeg både fisker med flue og skriver om det, og altså, om det er noen form for sammenheng, en motivasjon for å gjøre det ene som er hentet ut av det andre – eller motsatt, eller om det bare tilfeldig. Prosjektet, i den grad slik tankevirksomhet kan karakteriseres som det, går imidlertid ikke bra, det går elendig, jeg står bom fast, urokkelig, nedsunket i myra og tanketom. Ideen var å dyrke frem en hypotese, noe jeg kunne innlede med, for å gi deg som leser en pekepinn på hvor jeg ville, et hint om en sammenheng, kanskje til og med en vakker sammenheng, men jeg har ingen pekepinn, jeg står bare igjen med et valg jeg må ta selv, om jeg skal fortsette å skrive eller stoppe her, i den grad jeg fortsetter, om jeg gjør det, så er det med håp om at ordene fører meg i en retning, på en vei, at det kommer noe, jeg improviserer med tastaturet, og imellomtiden kan jeg ikke tenke på målet, ambisjonen, fordi jeg kjenner at det skurrer, jeg må gjøre det enklere, legge listen lavere rett og slett, så nå er mitt eneste mål med dette skribleriet å unngå flere skrivefeil, i hvert fall redusere feilomfanget til et minimum. For jeg skriver fort, slurver fælt og er halvveis dyslektisk, i hvert fall på en del ord og endelser. Tegnsetting er et eget kapittel, jeg foretrekker komma, ikke punktum, punktum er så selvtilfreds, for selvsikkert, der liksom, der var poenget, tanken slutt, tid for punktum, med innebygget krav til at du har forstått poenget, nå må du tenke, selv om en ekstra forklaring kanskje er nødvendig; et komma er mer nølende, flyktig, og gir deg bare den pausen du trenger, til å se sammenhengen, forhåpentligvis, men når jeg føler for det, så setter jeg punktum, det får gå, jeg gjør det slik, og du er sikkert overbærende med det, og slik tenker jeg, akkurat nå, at så lenge formen fungerer sånn passe og budskapet er der, så er folk overbærende, ja akkurat det tenker jeg, også om jeg utelater noen ord, for det kan skje, når tankene går fortere enn fingrene på tastaturet, men så var det budskapet, det er jo heller ikke der, i hvert fall ikke foreløpig, og budskapet er viktig, det sier alle. Skal man si eller skrive noe, så må man ha et budskap, i det minste noe man kan kjenne igjen, et poeng kalles det også, et interessant poeng, det er bra å ha. Mange mener også at kunsten må ha et budskap og et poeng. I idretten spiller man for poengene, men i kunsten kreves det at man har et poeng og spiller på det, merkelig tanke, men denne tanke for stå her den også, starte med poenget. Musikk, bilder, film, scenekunst – alle kunstformer. Kunsten må formidle noe, sier noen, jeg tør i hvert fall tippe at noen sier akkurat det, for jeg mener å ha hørt det, at kunstuttrykket må ha i seg noe varig, noe utover utførelsen i seg selv, noe viktig, men det er jeg ikke sikker på, og i hvert fall ikke når det gjelder musikk, kanskje heller ikke når det gjelder et maleri. Med tekst er det kanskje annerledes? Skal man først invitere en leser, så bør man ha noe å si, ikke bare skrive i vei, la det flomme av ord, kommaer og punktum, eller semikolon; det er i det minste høflig å ha noe på hjertet om man først er så freidig og stjeler tid fra en annen person, en man kanskje ikke en gang kjenner, skulle mene det, men jeg er ikke sikker her heller, og nettopp det får stå som en advarsel. For denne gangen har jeg som allerede antydet et par ganger problem med budskapet også, og da er det bare formen igjen, ordene, punktumene, og alle kommaene, oppbygningen av setninger, og formen er også vag, om enn personlig, kanskje nær, plagsomt nær for min del, for jeg skriver altså dette likevel, slik tanken vil det, og har ingen anelse om hvor eller hvordan det ender. Bare en vag idé, kanskje et mål, selv om jeg ikke liker det begrepet i denne sammenheng, for ambisjon er kanskje bedre, hvor pretensiøst det enn høres ut, det også, og jeg overdriver når jeg skriver det, for jeg må begynne et sted, det må jeg gjøre først, jeg plukker opp ordet jeg kan starte med; tørrfluefiske.

Tørrfluefiske etter ørret opptar meg mest av alle tanker om fluefiske, og det er det jeg altså primært skriver om, eller gjør referanser til, noe annet forekommer meg vanskelig. Jeg fisker også litt i sjøen, men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å skrive om det, jeg har grublet over hvorfor, prøvd å finne ut av det. En historie om sjøørretfiske har startet omtrent slik: Høsten i marka er fin, men bare i starten, når solen fortsatt varmer og det surrer noen kryp i lufta, når kveldene blir kjølige, men fortsatt holder varmegrader. For det skjer, ubønnhørlig, på et tidspunkt, gjerne et stykke ut i oktober, at skogen endrer karakter, grunnleggende karakter, insektene forsvinner, selv hjortelusa gir seg etter noen frostnetter, fuglene slutter å synge, trekkfuglene svever høyt i retning syd, det lukter råttent løv og vannet ligger der svart og dødt, skogen er ikke lenger vakker, jeg kjenner meg nesten ikke igjen, den er vemodig og taus. Høstregnet har gitt skogsvannet en brunsvart farge, det vemodige styrkes av brunt vann, det gjør alltid det, brunt vann er trist, og dessuten er vannet på kanten til helt dødt, det virker fisketomt, kun noen sporadiske vak gir vage håp. Om solen skinner er det noe å glede seg over, men i overskyet vær så merker man høstmørket, depresjonen, tåken kommer, den nær plagsomme stillheten, og etter et regnskyll er altså vannet farget, og det lukter sur myr, brunt vann – og dette råtne løvet. Det lukter det. Fjorden frister med klart vann, friskhet og lukten av salt, men akkurat der stopper historien, for når jeg skal tegne indre bilder av opplevelsene i saltvann, foreta sceneskiftet fra et vemodig skogsvann og ut til åpent saltvann, og sette ord på det, så får jeg det bare ikke til. Jeg finner ord, men de gir meg ingenting. Det blir som å skrive at jeg ser en bil kjøre på en mørk og våt veibane med lysene på, hvorav det ene er gulnet og svakt. Presist nok, men setningen gir ingenting fra seg av betydning. Problemet, tror jeg, er mangelen på distanse til sjøen, det er meg så nært, jeg er oppvokst ved sjøen, 40 meter fra vannkanten, med egen brygge, har tilbrakt uker, måneder og år langs Østfoldkysten, Svenskekysten, Vestfoldkysten og på Sørlandet. Jeg har overnattet i båt, uke på uke, det samme i telt på øyer og strender, ja jeg har også overnattet på de ytterste skjær i november (Steinbua på Heia, absolutt ytterst på Hvaler, i november, ærfugljakt, JB.anm.), kjørt båt ut midt på natta i årets siste mørke måneder med morild blinkende i kjølvannet, fisket sjøørret, torsk, sei, makrell med stang, til alle døgnets tider. Satt garn, åleruser, bakke (line) og hummertegner, og altså skutt ærfugl, samt skarv, svartender, laksender, stokkender, kvinender og faktisk også en storlom ved en grov feiltakelse (håper jeg ikke blir straffeforfulgt nå, da vil jeg blånekte og insistere på at det var en fiskand som svømte der i grålysningen, saken er dessuten nær foreldet). Lest sjøkart, navigert uten å se land, rodd fra jeg var tre-fire år, kjørt jolle fra jeg var seks, plukket blåskjell på Tisler i oktober, seilt til Skagen i egen seilbåt da jeg var i 20-årene, badet, stupt og hoppet fra fjell, også høye fjell, stått mye på vannski, prøvd meg på seilbrett, blitt brent av brennmaneter langs hele kroppen og i øynene, flere ganger. Det eneste jeg ikke har gjort er å dykke med surstoffmaske. Dykking er blant de tingene jeg er redd for, dykking og russiske helikoptre. Jeg er ikke redd for dykking i seg selv, jeg skulle gjerne opplevd det, men det er trykkfallsyke og nitrogengass jeg er redd for, luftbobler i blodet, nerveskader, lammelse og hjertestans. Dykking krever nøyaktighet, at man er påpasselig med alle detaljer, det passer meg dårlig, og derfor er jeg redd for at jeg vil gjøre en fatal feil. Når det gjelder fallskjerm, så er jeg også redd for alle detaljene, alt man må huske på, men jeg har høydeskrekk i tillegg, så det kommer aldri på tale, med dykking er det bare detaljene, vannet og dypet er jeg ikke redd for. Russiske helikoptre, dykking og fallskjermhopping er jeg redd for, og jeg er heller ikke veldig glad i å kjøre bil, men det er av andre grunner, og ikke alltid, bare noen ganger. Uansett, havet skremmer meg ikke. Sjø og hav er som det er, det skremmer meg overhode ikke, dets nærvær overrasker meg ikke, jeg kjenner det for godt. Derfor er fint å kjøre utover langs Asker-landet tidlig om morgenen, finne meg en strandstrekning og se en ny morgen våkne under noen fluekast, men det er heller ikke mer enn fint; fint, men ikke ekstraordinært. Fjord er fjord, saltvann er saltvann. Møtet med dette element er som å møte et familiemedlem man kjenner godt, kanskje etter en tids opphold i utlandet, et fint og varmt møte, absolutt, men under ellers normale omstendigheter er det drøyt å si at det er en sterk opplevelse, det setter ikke varige spor, man er raskt tilbake i den normale tralten. Sånn er det med det nære og kjære, gleden er der, men det fester seg ikke noe nytt inntrykk, noe overveldende eller overraskende, normaltilstanden inntrer raskt. Beskrivelsen av dette møtet blir derfor også ordinært, det blir platt, jeg følger meg tvunget til å gjøre det, og det blir ikke bra, det blir bilen som kjører på våt og svart veibane med lysene på hvorav det ene er svakt og gulnet, jeg føler ikke noe for det, og derfor gjør jeg det heller ikke. Fjorden er fin, det å fiske sjøørret kan være fint det også, det er altså ikke det! Det er bare ikke noe å skrive om, ikke for meg, og jeg tror altså jeg vet hvorfor, men skulle jeg likevel gjør det en gang, så må det ha skjedd noe, akkurat hva vet jeg ikke, for det har ikke skjedd ennå, og derfor skriver jeg ikke om det, jeg får det altså bare ikke til. Med elver og vann er det noe annet, med elver noe helt annet. Jeg er ikke oppvokst ved en ørretelv, bare ved utløpet av Glomma, og der er den en flod, en brun flod, ikke i nærheten av en elv, den lukter råttent, nærmest hele året. Elver er noe jeg bare så vagt husker fra barndommen, og da var beskjeden at jeg ikke skulle gå for nær, elver var farlige ble jeg fortalt, strømmen var farlig, å bli tatt av strømmen var det aller farligste, like farlig som trykkfallsyke, som jeg da ikke ante hva var, for da drømte jeg fortsatt om å bli dykker, lekte som et barn kan i vannet med dykkemaske og snorkel. Svømte under kjølen på snekka, fikk tak i krabber på bunnen, styrte unna brennmaneter, svømte så langt ned at det begynte å pipe i ørene, hørte lyden av påhengsmotorer under vann, intens hvining, sendte en kraftig vannsprut ut av snorkelen, fikk sett det selv på et 8mm-opptak av meg badende med dykkermaske, tror det var på Koster eller utenfor Marstrand, tøft, jeg skulle bli dykker, i Nordsjøen. Det skulle jeg. Helt til jeg altså hørte om trykkfallsyke, da ble jeg svimmel og kvalm.

Møtet med elvene skjedde i voksen alder, og det skjer ikke så ofte, bare noen ganger i løpet av året, og det er nok derfor at elver gjør et så sterkt inntrykk på meg hver gang. Vannet som renner, livet det skjuler, som brått kan komme til syne, innsektene, vakene, hele rytmen, bare sildringen, brummingen i strykene, de jevne flatene i stille partier, pyntet med små strømvirvler, alt i bevegelse, elver er noe av det fineste jeg vet om, og det som kan skje der er et mirakel hver eneste gang. Jeg kan nesten ikke tro at det finnes noe så fint om en døgnflueklekking, for det er nesten for fint til å være sant, der de står med oppreiste vinger og lar seg føre med strømmen, og at ørreten vil ha disse innsektene, så begjærlig, men ikke hele tiden, og ikke alltid, men noen ganger så helt vilt intenst, det er et mirakel, og jeg blir like fascinert hver gang, fordi jeg opplever det så sjeldent, og fordi jeg får tid til å la inntrykkene hvile, synke inn. I flere måneder kan jeg tenke på hvor fint det er, for så å håpe at jeg vil få oppleve det en gang til, kanskje allerede på første tur i ny sesong, selv om jeg vet at det skal en del til. Det skjer ikke hver gang, det skjer faktisk ganske sjeldent, det er så mye som skal klaffe, men når det skjer, så er det absolutt ekstraordinært, og det gjør et inntrykk som en sjøørret på en kilo tatt på rosa reke ikke skaper, og dette har altså objektivt sett ingen ting med sjøørretfisk i seg selv å gjøre, men hvordan jeg opplever elver, livet der og det helt unormale i denne opplevelsen. Bare som en digresjon, når tanken nå først slår meg: Ganske nylig fikk jeg faktisk et revitalisert forhold til å binde sjøørretfluer, og det motiverte også fisket, jeg fikk nemlig tak i lim som tørker med UV-lys (jeg liker ikke UV-lys heller, men jeg har funnet ut at jeg kan håndtere den lykta på en rimelig sikker måte, så det går bra nå). Så derfor, nå binder jeg streamere og jigger og setter på 3D-øyne og lager et limhode rundt, og etter noen sekunders belysning med denne altså litt skremmende UV-lykta er limet forvandlet til en glassaktig kule med øyne inni. Det er et lite under, og ikke rent så lite kult, om jeg kan få bruke et uttrykk fra min egen ungdom, jeg slår på hodet med lakknåla og er like forundret over den glassaktige lyden hver gang, det er ekstraordinært, veldig lite, men like fullt ekstraordinært, for selv små ting kan være spesielle, men dette går nok over, men akkurat nå er det stor stas, det kommer jeg ikke bort ifra, dessuten bruker jeg enormt med bindetråd på sjøørretfluer, men det er ingen stor opplevelse, bare litt overraskende det også, at man så raskt ser bunnen av snella skimre igjennom tråden, mener jeg, men selv om det er litt overraskende er det i hvert fall ikke noe å skrive om, og jeg har heller ikke sett at noen har gjort det, men jeg kan ta feil, det er mye folk kan finne på å skrive om, det er sikkert og visst, for jeg skriver helst om å fange ørret med tørrflue i elv, under en fin klekking av døgnfluer, eller om noe som er knyttet til det, og det må være sært, veldig sært, og nesten ingen leser om det heller, men det gjør ikke noe, at folk heller vil se film, film er kanskje mer ekte også, det er der og da, det er fiskere, levende mennesker, levende fisk, levende innsekter, fluer, håving, bål, kommentarer, kaffe, instruksjoner og store ørreter, hytter, klekkinger, vading, bilkjøring, vær og vind, teltåpninger som flagrer i vinden, fjellbjørker som bøyer seg i kastene, regnskyll som får vanndråper til å sprette fra overflaten, smil, latter, flere kommentarer, fiskestenger som bøyer seg, kraftuttrykk og enda flere kommentarer, kanskje morsomme og tørrvittige, musikk, vals, rock, jazz, pop, synth, stor fisk, stenger som bøyer seg på ny, inntrykkene flommer på. Film er film, ord er ord, sjø er sjø, musikk er musikk, elv er elv. For det objektive øyet er verken det ene eller andre mer ekstraordinært enn det andre, for det subjektive er det milevis av forskjell, slik er verden, slik er menneske, slike er det skrivende menneske, det lyttende menneske, det seende menneske, det hørende menneske. Sansene påvirkes, noe rører sterkt ved noen, noe rører sterkt ved andre, ikke alt er likt, kanskje veldig lite, bare fellesnevnere, som at mange kan synes en døgnflueklekking er fantastisk, eller at det er gøy å fange en sjøørret på flue, men av forskjellige årsaker, av indre motiver og preferanser, historier og rammer. Selv blir jeg alltid betatt av klart saltvann, at man kan se bunnen, blåskjell, tang, ruegrodde steiner, det er fint å se på, mest av alt fordi jeg har sett det så ofte, og jeg må alltid prøve å gjette hvor dypt det kan være, for som barn stod jeg på bauen på snekka, speidet etter grunner og skjær, der foran på min fars båt, «jeg ser bunn», ropte jeg, «er det dypt?», spurte pappa, «tror vi flyter inn her», sa jeg, eller ropte «nei, du må bakke!» og tok sjeldent feil. Jeg var god til å vurdere dybder, selv om klarheten i saltvann varierer mye. Så der kan jeg stå og se ned i min egen fortid, og det er et fint lite meditativt øyeblikk, men jeg kan ikke overbevise andre om å føle det samme, for det er ikke øynene mine som ser dette, det er mitt liv. For det subjektive øyet er alt forskjellig, og det er døgnflueklekkinger og vakende ørret som har festet seg i mitt som noe nytt, noe jeg sliter med å finne referanser til, noe jeg må grunne over, sette i et slags system, skape en indre bevissthet omkring, og det er altså derfor jeg muligens skriver om det, tror jeg, for å plassere det, gi det en plass i meg selv, et sted der det hører hjemme, som når man får et nytt bilde eller maleri, et fint bilde man kan henge på veggen, men ikke vet hvor man skal plassere, jeg går rundt i stuen, tar ned noen bilder for å se om det nye kan få plass, men det passer ikke helt der likevel, det gamle gjør seg bedre akkurat der, jeg prøver ut nye plasser i flere rom, sliter med å finne ut av det, lar det stå langs veggen i boden noen dager, men så tenker jeg på det igjen, hvor fint det er, får en ny ide om hvor det bør passe inn, for bare å oppdage en ny skuffelse, det kom for nærme veggen, bildet var for stort, og rammen står i grell kontrast til fargen på veggen, ny bom. Og slik tumler jeg rundt med det indre bildet av en stor vakende ørret som spiser en døgnflue i en vakker elv, og prøver å finne en plass til det, i mitt hode, en plass det fortjener, fordi det er så fint, men jeg finner ikke ut hvor det skal henge. Jeg må ta den tiden det tar. Det er ikke som alt annet jeg har sett eller ser, og jeg har mange andre fine bilder også, det er ikke det, men ikke noe så unikt, så uforklarlig fint, og kanskje ikke noe så sjeldent heller, et bilde veldig mange andre ikke har sett, fordi det ikke finnes for dem, for det skjer ikke så ofte at man kommer over det aller fineste, det lille underet av et bilde, som attpåtil bare noen få kan se, fordi det krever subjektive øyne; et bilde som krever subjektive øyne, den tanken liker jeg, øyne som ser mer enn de kan observere, som kunst, at en ørret stiger opp og sluker en døgnflue som sitter der i den livsfarlige strømmen jeg allerede som liten ble advart mot, og der insektet like forsvarsløst som et barn ikke kan gjøre annet enn å håpe det går bra, og det gjør det heldigvis for noen, men neimen ikke for alle, for ørreten må ha mat den også, og som fluefiskere vet vi å utnytte situasjonen, og vi legger til et lite under på toppen av dette naturens under, og da kan vi juble, da kan vi glede oss, og det gjør jeg, fordi det skjer så sjeldent, det skjer ikke hver dag, kanskje ti-femten dager i året, komprimerte dager, som gjør at det går lenge mellom hver gang, og da kan jeg på ny glede meg, bare å komme til elven er en opptur, se vannet som renner, vade over på den andre siden, drikke kaffe, vente på at noe skal skje, og bare det er fantastisk, jeg er neimen ikke sikker på at jeg vil det så mye, jeg vil det akkurat så mye at jeg har en like stor glede av det hver gang, det må ikke bli som sjøørretfiske, et bilde som barer henger der, med sin tydelighet, alle sine referanser og krysspeilinger, trygt og godt plassert, altfor sikkert og stilfullt, i en harmoni av hverdagslighet, et bilde man går forbi, uten å notere annet enn at det fortsatt henger der. Jeg vil ikke at det skal bli sånn, at jeg finner en sikker plass til bildet av døgnfluespisende ørreter i elv. Dette bildet skal forbli noe usedvanlig i mitt liv, noe jeg ikke helt hvor jeg skal plassere, et bilde jeg kan ta frem bare når jeg vil, for å la det ellers stå i boden, like unikt og litt bortgjemt som elvene skal det være, noe jeg ser på med den samme forundring og glede hver gang, noe jeg kan kjenne jeg ikke blir lei, noe jeg ikke vil vekk ifra, men like fullt må forlate om ikke så lenge, hver eneste gang, følelsen av sjeldent nærvær, glede og begeistring, som da jeg fikk kjøre radiobil på tivoli, den følelsen, følelsen av ønsket om at det bare skulle vare og vare, ønsket om at myntinnkastet varte i det uendelige, selv om man visste at det ikke gjorde det, og at man måtte glede seg så lenge man kunne, intenst, så intenst vil jeg at det skal være, så utilpasset, upolert og uten kryssreferanser til alt annet i livet, til alle andre bilder, av hav og sjø, musikk, sjøørret, våte veibaner og litteratur, og klarte jeg bare det, så ville jeg hatt dette ene, om ikke annet, dette ene rene, som jeg hver gang kunne se forundret på, som om jeg så det med mine barndoms øyne.

JB

Reklamer

Pennens forbannelse

Så da sitter man der, og venter på at det skal klekke.

Vet ikke om jeg våger å skrive mer om fluefiske. Det hele ender vel bare opp med at jeg blir sur, anklagende og intolerant.

 For selv om fluefiske kan innebære mye sosialt, så er det en individuell aktivitet. Hvorvidt du lykkes er opp til deg selv. Så individuell er aktiviteten at selv definisjonen av suksess og lykke er åpen for individuelle tolkninger. Noen er opptatt av trofeer, rekorder og action, andre av bål, telt og kokekaffe. De fleste svever trolig midt i mellom alt. Likevel har de fleste idealer om hva lykken er. Et flott sted, riktig valg av flue, et perfekt kast (helst langt) og en perfekt presentasjon under vanskelig forhold, et perfekt tilslag. Slike ting. Alt samstemt, koordinert, perfekt.
skrive
Det er som kjent skrevet mye om fluefiske. En forklaring er at fluefiske fra starten av var en overklasseaktivitet bedrevet av velutdannede og skriveføre herremenn. Behovet for å rettferdiggjøre tidsbruk og prioritering skinner igjennom.  Et ønske om å formidle noe man ikke helt klarer å få frem. Noe i aktiviteten som er der, men som ikke favnes av den objektive beskrivelsen. De fleste fluefiskere kjenner det igjen. For selv med all verdens begeistring, gestikulering og et adjektivrikt språk, så er det ofte tomme og spørrende blikk man møter fra kolleger og venner som ikke skjønner greia. Følelsen av å komme til kort. Det går ikke inn, det blir aldri hundre prosent. Det er noe i forklaringen som mangler, akkurat det vi ikke klarer å sette fingeren på. Ikke godt nok. Det er alltid mulig å gjøre det enda litt bedre. Forsøke igjen. Derfor går også de skriveføre i to ulike retninger. Noen velger å konsentrere seg om det praktiske og veiledende. De er også opptatt av x-faktoren, det er jeg temmelig sikker på, men de finner det greiere å håndtere det konkrete, og så får heller det abstrakte være en individuell erfaring eller noe man overlater til andre å beskrive. Eller forsøke å beskrive. Kanskje er det også forsøk på kladdepapir, men man finner resultatet utilfredsstillende, for svakt eller ukomfortabelt. Det konkrete er alltid greiere. Det er som med alvorlig sykdom. Kliniske termer av symptomer og behandling kan skape en avstand som er behagelig for alle parter. Både den rammede og de pårørende. Følelsene er verre å håndtere i kommunikasjon. Andre forsøker, forsøker og forsøker. Definere noe i opplevelsen som gjør at alle brikker faller på plass. Lokke magien frem og opp i lyset.

Utfordringen med å ta på seg en deskriptiv rolle er at man alltid må ta utgangspunkt i egne opplevelser og erfaringer, og dermed dras man inn i et tankesett der man lokkes til å ha en mening om hva som er «riktig» og hva som er «feil». Hva som ligger i selve lykken, og hva som er utenfor. Jeg, for min del, merker at jeg konstruerer idealer av situasjoner, teknikker, utstyr og fluevalg. Utgangspunktet er der jeg selv er, og med en forestilling om hvor jeg vil. Idealene lever ofte kort, men elementer kommer stadig tilbake og er mer eller mindre alltid der. De preger meg, på godt og vondt.

En annen ting er nederlagene. Jeg har skrevet om dem, og det er faktisk når nederlagene er et faktum at motivasjonen til å skrive er størst. Det må ligge en terapeutisk effekt i tastaturet. Dessuten føles det ærligere, man er nedpå, helt ute av det selvforherligende. Dvelingen ved nederlagene er likevel ikke uproblematisk. For ut av denne refleksjonen kan det fødes en svært lite sympatisk side av meg, som plutselig kan blusse opp. For eksempel når jeg ser en annen fluefisker lykkes til det fulle med å fange en flott fisk uten en gang å beherske dobbeltrekket, og jeg kjenner en smålig irritasjon, følelsen av urettferdighet og lysten til å rope ut «flaksefisk!». Og det selv om jeg vet at presentasjonen helt opplagt var god nok, men at det likevel er noe ved settingen som ikke er helt riktig, og som gjør at fangsten ikke er hundre prosent fortjent. For kort fortom, billig og kjeppete stang, vadebukser av et horribelt merke og en hatt av den tåpelige sorten er også elementer som kan komme i veien for å ta del i gleden til det som skulle være min petribror. Og er man først på dette sporet, så blir det bare verre, både gjennom praktisk erfaring, observasjon og refleksjon. For ut av følelsene vokser det noe som ligner kognitive oppfatninger, men som egentlig ikke er det. Det er bare følelser satt inn i et system. Et skummelt system, streben etter rasjonalisering. Forsøk på å holde tilfeldighetene utenfor. Det som ikke bør være der, det som ikke gjør det perfekt, men får fluefiske til å ligne på noe det ikke bør være. Noe jeg mener det ikke er.

Denne oppdagelsen av intoleranse, smålighet og snobberi er både sjokkerende, plagsom, skuffende og totalt utenfor alle proporsjoner. Jeg kan ikke tilkjennegi at det er slik jeg er. Jeg er faktisk ikke sånn. Mitt ideal er å være raus, ta del i andres gleder og ha forståelse for at andre velger annerledes enn meg, både når det kommer til utstyr, fluer, fisketeknikker, fiskeslag og alt annet. Det at han eller hun ikke nødvendigvis kan like mye, har fisket like mye, ei heller har like mange nederlag, kan ikke få en sentral plass i vurderingen. Ei heller om situasjonen er den motsatte. Så lenge fluefiskere har det morsomt, opplever snev av lykke, ikke skader naturen og opptrer ansvarlig så må de få gjøre hva de vil, på sin måte, og når vi en gang i mellom lykkes til det fulle, så er fortjent eller ufortjent en helt meningsløs diskusjon. Noen har mer flaks enn andre, det er bare slik det er. Verden har aldri vært rettferdig, og bare et fåtall får som fortjent. De fleste får mer eller mindre. Har man ønske om å bli en bedre fluefisker, så må man lære langs mange akser uansett, den erkjennelsen kommer de fleste til. Og erkjenner man det ikke, men likevel har det bra med fluestang, ja så hvorfor ikke?

Derfor er det fristende ikke å dvele noe mer ved det. Bare kaste, eksperimentere og kose meg med utstyr, dra på fisketur, binde fluer, snakke med andre, skrive om ting som går bra eller dårlig. Helt ærlig, uten å dømme eller søke endelige svar på noe som helst. Gjøre det jeg synes er gøy, ha forståelse for at andre velger en annen tilnærming enn meg. For graver man for mye i den abstrakte forståelsen av hva fluefiske er og betyr, så risikerer jeg kanskje å havne på stien som fører meg mot bastante meninger om hva som er det riktige. Inn der hvor det er lite rom for noe annet. Når jeg leser igjennom mine egne skriblerier så ser jeg helt klar spor av dette, selv om jeg ofte pakker det inn i ironi. Om ironien alltid er like oppriktig er det imidlertid anstrengende å svare på. Jeg er ikke sikker, langtifra alltid. Er ironien bare er et filter for å våge å sette ting på «trykk»?

Hele denne øvelsen er selvsagt også en abstraksjon, det er ingen fasit i tankeverden, men når jeg leser hvordan noen meget erfarne fluefiskere uttaler seg om Lenth-kopier, Simms-frelste, hiphop-fiskere og motiver for blogging, så vet jeg ett med sikkert: Jeg vil ikke dit. Dit hvor jeg har gjort meg opp en klar mening om hvordan ting skal være og hva som er galt eller fremmed. Ovenfra og ned. Dit hvor ironiens grenser definitivt er vanskelig å definere. Man blir bare en grinebiter av slikt. Og de finnes i vårt miljø, de dør aldri ut. Det må da være enklere å leve som progressivt naiv enn velfundert konservativ. For skulle pennens jakt på de abstrakte gleder av å fiske med flue bare føre meg mot en selvkonstruert definisjon av en uforsonlig sannhet, så er det bedre å sette strek. Vel så mye av hensyn til meg selv som andre.

Blottet for selvtillit

Troen på at man kan prestere er viktig i fluefiske. Manne seg opp, rette ryggen og med stolt og stødig gange gå til verks. Men så skjer det, fra tid til annen, at man skrumper sammen, blir liten, udugelig og vaklende. Årsakene kan være mange. For eksempel et par stramme støvelvadere.

Så der satt jeg på flyplassen i Ljubljana, nippet til en Underberger og så på det tomme rullebåndet. Niks mer bagasje fra Amsterdam? Pokker! Endelig var årets store tur i gang, og så var bagasjen vekk! Den svære bagen med fire stenger, vadebekledning, håv, fiskevest, to sneller, flere snører, fire fluebokser, klær og toalettsaker. Lauritsen var i samme båt, men det var ikke rart til trøst. Og ja, det rart med intuisjonen. Vi var sene til innsjekkingen og på vei gjennom sikkerhetskontrollen delte vi samme følelse. Dette kom ikke til å gå bra.

Jeg sank sammen på benken. Vurderte sterkt å fortsette med Underberger, finne en pub. Lauritsen var det heldigvis mer tak i. Den høye mannen gikk til skranken, gjorde seg forstått, viste bagasjelapp og fylte ut et skjema. Jeg fikk gjøre det samme. I minibussen steg stemningen. Samlet hadde vi utstyr nok. Bare ikke vadere. Jeg ringte guiden som lovte at det skulle ordnes. Reiseforsikring hadde jeg også. Sikkert ei fluefiskesjappe i landsbyen. Bare å fylle opp en ny bag. Minibussen svingte seg gjennom dalføret. Jeg åpnet en øl. Det var lys i tunellen.

Samme kveld fikk vi avlegge fluefiskesjappa i denne lille byen Tolmin en visitt, selv om det var søndag og vanligvis stengt. Jeg så for meg rader med stenger, vadebekledning langs veggene, et rikt utvalg fluer, sneller, håver og alskens remedier. Men det var ingen fluefiskebutikk. Det var en fluekiosk. En disk med noen fluer, noen skjorter og rare hatter. Frode «Ruffen» slo selvsagt til på sistnevnte. Selv plukket jeg fluer etter beste evne. Knøttsmå døgnfluer, mikronymfer, noen vårfluer og et par gresshopper. Noen ruller, 0,10, 0,12 og 0,14, av et eller annet ukjent spissmateriale med en krokodille på. «Super strong». Alle fluene ble plassert i en liten plastboks. Boksen utgjorde nå hele fluesortimentet mitt. Og jeg som for denne anledningen hadde bundet fluer i månedsvis. Vadebukser, stenger og håv kunne jeg se langt etter. Det nærmeste jeg kom fiskebekledning var en militærgrønn skjorte med skulderklaffer. Var den laget av plast? Skjorta, som jeg altså kjøpte, kommer i hvert fall helt på toppen av lista over de meste syntetiske plagg jeg noen gang har vært innehaver av. I håndbagasjen hadde jeg solbriller, skyggelue, speilrefleks og videokamera, samt en Dry Fly Original med et femmersnøre. Det var da noe, men det var også alt.

Fluekiosken. Kjøpefluer. Bygge seg opp fra ingenting.
Fluekiosken. Kjøpefluer. Bygge seg opp fra ingenting.

Mandagen våknet vi til første fiskedag. Guidene troppet opp med vadebukser. Ettersom Lars Lauritsen, xtra Lars, er tidligere basketballspiller, så sier det seg selv at kroppslengde ble en avgjørende faktor for hvem som skulle ha hva. Jeg endte opp med noen flotte støvelvadere fra Greys, som jammen stod fargemessig i stil til den syntetiske skjorta. Stenger var heldigvis ikke noe problem, og jeg fikk låne en stang av «Ruffen». Det mest pinlige var at jeg måtte låne lange underbukser av Oddvar. Liker generelt sett ikke å låne undertøy. Jeg vet ikke om Oddvar også har vært basketballspiller, men det var i hvert fall noen veldig lange, lange underbukser.

Så der stod jeg i en ny elv, Baca, og følte meg altså ikke helt vel til mote. Dessuten klekket det ikke en dritt. Ikke vaket det heller, naturlig nok. Tørrflua som jeg halvt apatisk forsøkte å blindfiske med ble revet av. Satte på ei nymfe. Guiden kom bortom, ba om å få se på flua, hentet frem boksen sin og sa «try this». Hva faen var det? En liten garnkule. Lilla! Så dette var altså det beryktede egget! Fluemønsteret som får selv Wollybugger til å klinge som høystemt poesi. Ja, ja, fikk vel prøve. Gikk litt nedstrøms, så etter fisk i det klare, men strømmende vannet. Vadebuksene strammet. Men der! Var det ikke noe der? Rett nedenfor den store steinen. Snek meg ut, gle på steinene, udugelig støvler, fem meter fra land, la kroppen forsiktig mot den hvite, store steinen og tittet varsomt over. Joda, der stod det en regnbueørret, klint inntil steinen, for så å slippe seg litt nedover og deretter svømme opp igjen. Jeg huket meg forsiktig ned bak steinen og vippet bare ut fortommen med den latterlige garnkula på. Umiddelbar respons. Fisken smalt rett på og ruset nedover. Jeg måtte le. Det var komisk, og selv om det ikke var blant de aller største regnbuene så var det en sterk og livlig kar. Hoppet og spratt, dro utover. Like før landing grep jeg automatisk etter håven på ryggen, men der var det selvsagt ingen håv. Det ble til å løfte den stakkars regnbuen uelegant inn på stranda, der den sprellet og rullet seg inn i masse sand og løv. Da fisken svømte ut igjen fikk jeg følelsen av å se meg selv utenfra. Slik jeg lett kan gjøre når jeg er på nye plasser, i nye situasjoner, nye omgivelser og når jeg er alene. Og hva så jeg? En komisk figur, i lånte fjær som fisker kortdistanse med egg. Langt unna indre forestillinger fra ukene før, om tekniske krevende fiske med knøttsmå døgnfluer, mikronymfer og fisk som skvetter bare den ser skyggen av et snøre. Situasjoner som krever veloverveide strategier, nitidige studier av flueboksens innhold og teknisk perfekte kast og plettfrie flyt. Neida. Vippe ut et lilla garnnøste. Det var det hele.

Støvelvadere og syntetskjorte. Full match, og klar til dyst. Simms-Lars smiler.
Støvelvadere og syntetskjorte. Full match, og klar til dyst. Simms-Lars smiler.

Utover ettermiddagen ble hele turfølget samlet ved elven Tolminka, der vi etter hvert skulle få for vane å avslutte fiskedagene. Krystallklart vann og en sandbunn som gjorde det enkelt å se fisk i rolige partier. Vi tok noen øl og oppsummerte. Ikke rare greiene, og fisket med egg var definitivt et sjokk for et par av gutta. Lars fra Toten tok det spesielt tungt. Det så ut som han nylig hadde fått en telefon om at huset var brent ned. Jeg var ikke akkurat stolt over bragden min jeg heller, men fisk er nå en gang fisk. Og når nesten alt utstyret likevel var på avveie, så hadde jeg en mildt sagt distansert tilnærming til alt jeg foretok meg. Fikk vel ta noen kast i Tolminka også. Satte fra meg ølboksen, grep stanga og ruslet ned til plassen Roy Ole hadde stått på. Fin strøm, burde stå noen flotte regnbuer her. To kast og en flott regnbue hogg til. Denne gangen var det ikke på egg heller. Marius håvet. Dagen ble ikke så verst likevel, men høydepunktet kom definitivt i bilen på vei til pensjonatet. En telefon om at bagasjen var ankommet. Humøret steg ti hakk. I morgen, allerede på andre dag, skulle jeg endelig begynne å fiske på ordentlig. Men først, skulle det vise seg, måtte jeg smake på alt hva Ruffen klarte å oppdrive av lokal spritlikør fra baren. Var i stemning til det.

Om jeg lærte noe av denne dagen, så må det være at man i mangel av selvtillit like gjerne kan ha en galgenhumoristisk tilnærming til det hele. Gi blaffen rett og slett, ta ting som de er, le av det. Alt midt i mellom blir bare tull.

Gjensyn med Greysvaderne og fisken i Tolminka. Film fra fiskeside.com:

15.46,6 og 103 BL

Dere får ha meg unnskyldt den sterke og banale språkbruken, men jeg kan ikke late som jeg ikke har tenkt i akkurat disse baner, og latt tankene ha i seg akkurat disse ordene: Hvorfor i helvete ser folk på skøyteløp?

Nå skal det kjapt presiseres at skøyter naturligvis ikke har så mange tilskuere som tidligere, men når jeg nå sitter her foran tv’n og ser på VM i Vikingskipet i 2013, så er det fortsatt rom for undring. Tilskuerne er på plass, og det ser attpåtil ut til at de koser seg. Er de alkoholpåvirket mon tro, er hele arrangementet et påskudd for ei lita kule med gutta? For noe vet vi da alle: Sven Kramer kommer til å vinne sammenlagt og den tunge isen gjør at det neppe blir noen verdensrekorder, og selv om det hadde blitt det, hvem bryr seg egentlig? For det er mange år siden humorduoen i Dizzie Tunes gjorde et poeng av at tiden har løpt fra skøyter, og i hvert fall for skøyter som stor publikumsidrett. Replikkene i sketsjen var korte, enkle og treffende: «Når er skøytestevnet?», sier den forbipasserende, hvorpå billettselgeren svarer: «Når kan du komme?».

År 1988 var det siste med skøyteis på Bislett. Ærverdige Bislett, med 14 verdensrekorder i distanseløp på samvittigheten, var ikke lenger skøytearena. Det var opprivende for mange, men i dag er det snarere absurd å tenke på at skøytestevner på Bislett, nesten uansett hva slags mesterskap det var, trakk 10 000 publikummere. Folket strømmet til. De stilte opp med fare for å fryse lemmene av seg, for å se på mannfolk, som det stort sett var, gå runde på runde på runde. Publikum holdt ut hele dagen, fra start til mål, så alle parene, ikke bare våre egne stjerneløpere, men alle, klappet, jublet, sang og slo floker, lenge før OL-floka på Lillehammer. Og etter å ha overvært første dag i sprengkulde og fått med seg kortdistanser og mellomdistanser, så møtte jammen meg hele hurven opp dagen etterpå også, like entusiastiske tross frostskader og bakrus. Kø inn portene fra tidlig formiddag for å få med seg «grand final», den mildt sagt langtekkelige 10.000-meteren. Riktignok var det ikke så kaldt lenger. Været hadde slått radikalt om. Kulde og sur vind var kanskje erstattet med sludd og tåke. Så der stod de og ventet. Kanskje kom det ikke en nordmann før i femte par, og da hadde det allerede gått minimum halvannen time. Snø- og sluddbygene fortsatte. Skuldrene ble kalde, og man hutret mens banen ble måket. Det måtte den nå gjøres med jevne mellomrom. To par, måkerunde, to nye par. Det trakk ut, og det tok to timer før første nordmann kom, og så var det 75 runder med uinteressante tyskere, svensker og finner før Norges virkelig håp gjorde seg klar.

13.46,6 eller Squaw Valley, om du vil.
15.46,6 eller Squaw Valley, om du vil.

Og når jeg nå sitter og ser på tv-sendingen fra Hamar, så slår det meg at mange av gubbene på tribunen under VM 2013, ja for det er en majoritet av tilårskomne mannfolk med tynt og grått hår, helt sikkert også var tilstede på Bislett den gang det var skøyteløp der. Og de har altså ikke tenkt å gi seg. Ikke pokker! Hva er det med dem? Hva har de sett som jeg ikke forstår? Utgjør de rett og slett en hemmelig sekt? Snakker vi her om en lidelse, genetikk eller demonstrerer de i sitt stille mot tidens utvikling. Det er slettes ikke til å fatte, men så kommer jeg til å tenke på Per Jorsett og rundetider, og statistikker og «før skjema». Ja «før skjema» det pratet man hele tiden om, en løper ligger før eller etter «skjema» til et eller annet, til verdensrekorden, til dagens bestenotering, til personlig rekord, til årsbeste. Før eller etter skjema. Er det «skjema» som rett og slett er stikkordet? Jeg finner ikke svaret, skifter tv-kanal, Sven Kramer vant, Håvard Bøkko på andre, som ventet og skøyteløp forsvinner ut av min bevissthet. Jeg lar det ligge, men så ved en ren tilfeldighet ramler jeg brått og utilsiktet over en beskrivelse av skøyteløp, skøytetilskuere, ja hele hemmeligheten bak denne merkverdige interessen for å se to menn, eller to kvinner, gå rundt på en isbane i kamp med hverandre, klokka og et skjema, som altså er før eller etter et eller annet. For hør hva Dag Solstad, forfatteren fra Vestfold, den gamle kommunisten fra hvalfangerbyen, skøyteentusiasten og fotballsupporteren fra Sandefjord, skriver i Roman 1987:

«For vi er skøyteentusiastene, og vår entusiasme bygger ikke bare på en lettfattelig rus, og en unyansert begeistring for eneren, slik tilskuere til mange andre idrettsarrangementer kan henfalle til. Nei, grunnlaget for det å kunne være skøyteentusiast og dermed med noe utbytte møte opp på skøytestevner, er at man både er spekka med kunnskaper om skøytehistoria og at man har sans for tall. Uten at begge disse to forutsetningene er til stede, kan et skøyteløp vanskelig bli noe annet enn en kjedelig idrett hvor to og to løpere starter av gangen, i ett par, og hvor disse da går, runde etter runde, rundt ovalen, opp til 25 runder på en 10 000-meter, hvor stort sett den ene ligger langt foran den andre, så det ikke er noen spenning i hvem som vinner paret en gang, og hvor det ofte til og med er to helt ubetydelige løpere som løper sammen».

Så hvor vil jeg med dette. Jo, dere skjønner det allerede, og jeg kunne like gjerne stoppet, og latt dere lage deres egne bilder av sammenhengen mellom skøyte- og fluefiskeentusiasme. Lag meg likevel dvele ved mitt lille indre bilde. Som da en tidligere, ja la oss kalle det venninne, forsøkte å innynde seg overfor meg gjennom å fortelle at hun hadde fått hai på fiskestang i Mexico. Akkurat som om jeg skulle bry meg. Hva i alle dager. Det er jo fullstendig fjernt fra min fluefiskeinteresse! For i mine øyne er det ingen turistfiskere av hverken hai, hvitting, torsk, laks eller ørret som er i noe i nærheten av min fiskeinteresse, eller rettere sagt, fluefiskeinteresse. Når for eksempel en kollega forteller begeistret om en sei på 10 kilo tatt under høstferien i Trøndelag er det noe jeg ikke klarer å motta med annet enn et overbærende smil, og kanskje et lite sukk – «tøft». Jeg er totalt likegyldig til det. Nei, hadde jeg bare vært det. For jeg er ikke likegyldig! Det er faktisk irriterende at de tror jeg er interessert eller, Gud forby, imponert over deres bedrifter.

De må ikke komme her å late som de er interessert i sportsfiske, de vet ikke hva de snakker om. For det er en barriere man må over. Og det skal være vanskelig. Man kvalifiserer ikke for betegnelsen skøyteentusiast ved kun å vite at 15.46,6 er Kupperns legendarisk verdensrekord fra Squaw Valley i 1960. Det bare må man vite. Likeledes må man vite at TMC 103 BL er betegnelse på en tørrfluekrok uten mothake fra den japanske produsenten Tiemco. Det er ikke noe å briefe med. Det er basic.

Man har kanskje komme litt videre om man husker at 10 000-meterrekorden før «Kuppern» tilhørte den nå 90 år gamle Hjalmar Andersen, og at «Hjallis» rekord lød 16.32,6 og var fra 1952. Og at det ikke var under OL i Oslo rekorden ble satt, men under landskampen betegnet som «Norge mot resten av verden» på Hamar, en uke før OL. Da er man liksom på det nivå der man vet forskjellen på TMC 3769 og TMC 3761, nemlig at sistnevnt har et litt kortere krokskaft og dermed får et noe større krokgap enn førstnevnte, i forhold til størrelsen på fluekroppen. Dersom du i tillegg vet at svensken Kjell Bäckman under Squaw Valley, (all innvidde har OL i 1960 som innbakt referanse bare man nevner stedsnavnet, så «Squaw Valley» holder) gjorde et knalløp, slo «Hjallis» sin rekord, og hadde for en stakket stund verdensrekorden med 16.14,2. Men det var altså rett før Knut «Kuppern» Johannesen satte i gang. 15.46,6. Du kan det, du er med, du er en av dem. En av entusiastene, og du vet selvfølgelig at ingen var nærmere Eric Heiden under OL i Lake Placid enn Kay Arne Stenshjemmet, bare slått med 1 sekund og knappe fire tideler på 1500 meter og med bare 59 hundredeler på 5.000. På 10.000-meteren var Heiden uslåelig, og vant komfortabelt med 14.28,13, og du vet selvfølgelig også at den første under 13 minutter var nederlandske Jochem Uytydehaage som den 20. februar 2002, altså 20.02. i år 20 02, lett å huske altså, gikk på tiden 12.58.92. Du vet også når hundredeler ble innført i tidtakingen.

Og dette er ikke engang tull. Skøyteentusiaster kan dette, så virkelig, og de kan utrolig mye mer, om tider, rundetider, hvem som gikk i par med hvem, datoer og alle skjemaer som røyk, det ene skjema etter det andre, enten man lå før eller etter, sprakk eller satt inn i en legendarisk sluttspurt. Man skal virkelig slite for å bli en av dem som kan kalle seg skøyteentusiast.

Og slik er det også med fluefiske. Dette er ikke et miljø hvor man enkelt kan spasere inn og høste anerkjennelse bare fordi man har fått en sjøørret på 5 kilo i Lågen eller på Slagen. Nei, her må det fremvises og dokumenteres kunnskap og dedikasjon, og kanskje først og fremst det. Kunnskap og dedikasjon, ikke bare resultater. Man må vise at man behersker det meste, man vet at 1 x fin wire er vanlig tørrfluekrok, og at 4 x wire er de aller tynneste. Dessuten kan man enkelt tegne opp profilen på et WF-snøre, en klassisk DT-line, en Lee Wulff Triangle Taper og et typisk shortbelly-snøre, som for eksempel Guideline Presentation. Og vi er fortsatt på basic. Man må også vite at CdC står for Cul de Canard, er gompfjær fra and eller gås, og at det ikke er fettet i dette materialet som er det viktige for flyteevnen, slik mange noviser tror, men strukturen på fjærene med mange bistråler, og at det er dette man må sjekke når man går til anskaffelse. Man må også ha meninger. F.eks. om hvorvidt man liker CdC eller ikke. Noen er store fan og bruker det til nesten alt, mens andre unngår dette materialet i det lengste. Begge deler må ha en troverdig begrunnelse tuftet i både teori og erfaring.

Tar man det enda et hakk videre så kan man erverve utrolige kunnskaper om hvordan fluefiskestenger av alle slags materialer er bygget, hvordan materialvalg, taperinger, antall deler og valg av stangringer påvirker aksjonen og kasteegenskapene, for flere ulike typer kast. Man kommer rett og slett aldri i mål. Og jeg har jo ikke en gang vært innom entomologi, eller innsektslære. Det er rett og slett galskap. Vi kan ikke late som noe annet. Vi maler oss inn et hjørne der vi sitter og pludrer med en utrolig bagatellmessig del av verden og gjør den til noe vesentlig i vårt liv. Og vi dyrker det mer og mer. Kan enda mer, vil vite enda mer, dyrker alle bagateller. Vikler oss inn i noe vi kan komme ut av. Men tvil aldri på at det er en absurditet, et i utgangspunktet paradoksalt interessefelt som eksploderer i alle retninger og blir til en kontinuitet av irrasjonelle handlinger. Og har man først vært innenfor, så er man der. Nevner man 103 BL eller 15.46,6 – så er det som å slå på en bryter. Da kommer det et ras av andre skøytetider, eller en utledning om hvorfor man heller foretrekker Knapek D eller en krok fra Hends eller rett og slett en god gammel Mustad R50 94840.

Samtidig slår det meg som noe fint. Det at to gamle skøyteentusiaster kan sitte helt oppslukt over en øl og diskutere alle detaljer i sin egen lidenskap. Som Finn Thorsens totale sprekk etter 7 runder av 5.000-meteren under EM på skøyter i ‘62. Og det etter en knallsterk åpning, og med en 10.000-meterrekord på meget sterke 17.01,8 i bagasjen. Tenk det, så nære å bryte den legendariske 17-minuttersgrensen, sier dem i kor. Ja, ja, småler de videre og oppsummerer med at Thorsen, tross misæren under EM, som kulminerte med at han ikke stilte opp på 10.000-meteren, i hvert fall hadde en strålende fotballkarriere å falle tilbake på. Og mens de sitter der i vårsola og snakker om gamle skøytetider, ja så sitter det samtidig to godt voksne menn på ei myr oppi skauen, ved et vann og diskuterer hvorvidt det er to fjærmyggarter som klekker, og at den ene arten trolig har to generasjoner. Så ser de i hverandres fluebokser og diskuterer en detalj som i høyden 1.000 mennesker i Norge har noe som helst interesse av, kanskje jeg overdriver til og med. «Ja, ja, deg om det», hører jeg. Den ene snur seg rundt og henter frem kaffetermosen fra sekken. Det blir stille. De sitter en stund og speider utover vannet med hver sin kopp. Fortsatt stille. Ingen vak. Så blir det sagt et eller annet. Det er litt bevegelse. De humrer av noe, tror jeg. Kanskje av den gamle historien om ferskingen som slet med kasteproblemer, før han etter halvgått sesong fant ut at WF-snøret var montert feil vei. Og ler man ikke av den, ja da er man i hvert fall helt «uttafor».

Epilog
For vi er fluefiskeentusiaster, og vår entusiasme bygger ikke bare på en lettfattelig rus, og en unyansert begeistring ved fanging av fisk på fiskestang, slik mange andre sporadiske sportsfiskere lett kan henfalle til. Nei, grunnlaget for det å kunne være fluefiskeentusiast og dermed med noe utbytte reise omflakkende rundt, for ofte å treffe på elendig forhold, men alltid med håp om å fange en fisk på flue, er at man både er spekka med kunnskaper om fluefiske og at man har sans for alle detaljer, både vesentlige og uvesentlige. Uten at begge disse to forutsetningene er til stede, kan fluefiske vanskelig bli noe annet enn helt ordinært sportsfiske, der resultatet er det eneste som teller og hvor timer og dager uten fangst er å betrakte som fullstendig bortkastet.

Passiar med Arild over bindestikka

– Synes ikke fluene dine blir så verst jeg.
-Takk. Ganske fornøyd selv også. Har alltid hatt problemer med å feste inn vinger av hjortehår på fallskjermfluer, men det kommer seg. Klipper ut små firkanter fra skinnet, tips fra Dagfinn, fremfor løse hår. Legger deretter en surring rundt håra før jeg strammer over krokskaftet. Se nå. Ikke akkurat fluer som gjør seg på internettet med moderne fototeknologi, men i en lærebok fra 70-tallet kunne de ha glidd ubemerket inn, ikke sant, om bildet var diffust nok.
Jo, flott, men det lukter misunnelse her?
– Nei, jeg har bare ikke noe sans for alle de sterile fluene som bindes for fotografiets skyld. Mange glemmer at fluene skal ha litt liv for å fiske godt. Bevege seg litt urolig på overflaten, ikke ligge som en plastbåt.
– Ha, ha, du er misunnelig, du! Du er dårlig på å skjule din amperhet og smålighet, forresten.
– Kutt ut. Ok, litt misunnelig da. Mange dyktige fluebindere, men man bør ikke overdrive betydningen av fluene heller, og i hvert fall ikke det som går på at man skal rydde og pynte for at fluene skal se fine ut på bilder. Folk burde konsentrere seg mer om selve fisket i stedet. Kastet, presentasjonen, taktikken.
Men det er ingen motsetning!
– Nei vel, gir meg. Fluene dine er i hvert fall flotte, og hadde gjort seg bra på bilder også.
Men jeg får vel aldri fiske med dem. Takket være deg!
– Du skal aldri si aldri, men sånn er det bare å være en idé.
Men jeg skulle jo være deg.
– Nei, nei. Det var du som skulle være meg. Akkurat her er dette helt essensielt. Ordenes rekkefølge er ikke uvesentlig. Du kan bare bli «du» og «deg», aldri et eget «jeg».
Den skjønte jeg ikke.
– Nettopp, og det er svakheten ved ditt såkalte «jeg». Du skjønner ikke noe, jeg må forstå det for deg.
Så la meg forstå da, hvorfor droppet du meg?
– Du kan ikke trekke konklusjoner heller, i hvert fall ikke så raske konklusjoner. Hele «deg» ble for komplisert, selv om jeg fortsatt er besnæret av ideen. Planen var å la deg rive meg løs. Gjøre ting jeg ikke kan selv, bryte opp, reise bort, fiske med fluer og leve som en såkalt fri mann. Det siste der, om fri mann, er en slitt frase, som jeg aldri hadde tenkt å bruke, bare så det er sagt.
Men det høres spennende ut, hva er problemet? La meg reise. Vær så snill, jeg lover å finne på noe morsomt.
– Problemet er at jeg da må sette meg i dine sko, og gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort. Det gikk helt fint å sitte på linje 5 ned Groruddalen, det har jeg gjort selv. Jeg har også gått opp Karl Johan hundrevis av ganger, og jeg vet hvilket departement du jobber i. Du skulle gå opp til krysset ved Akersgata ta til høyre, over Lillegrensen og gå inn i Samferdselsdepartementet.
Det høres kjedelig ut. Blæ.
– Det var jo litt av poenget. Dessuten jobber jeg litt fra den andre siden av bordet, så jeg skulle gi deg en haug av ganske tunge og kompliserte oppgaver også. Ikke akkurat lystbetont arbeid.Tro meg!
Infantil type du!
– Som jeg sier, du måtte ha nok ammunisjon til å ville rive deg løs. La deg sveve ut, realisere drømmen om å tilbringe dager, uker, måneder og år ved elver og vann. Kjenne duften av morgen, kokke kaffe, la solstrålene trenge gjennom morgentrette øyne, frihet, observere naturen, kjenne sola varme opp en litt hutrete og trett kropp, steke bacon, la deg vente på vak og gode opplevelser. Du skulle få sitte utenfor en spartansk fiskekoie om kvelden med en flaske rødvin og filosofere fritt over verden. Eller foran teltet ved bålet, som du kunne pirke i med en pinne. Trekke deg opp og jekke deg ned. La deg være tydelig, uklar og tvilende. En sammensatt sjel, men på et vis lykkelig. Ikke ubetinget, for det blir utopi, men alt i alt fornøyd. Fornøyd med egne valg.
Høres fantastisk ut! Og problemet var igjen?
– Problemet mitt, som altså ble ditt, var at oppbruddet fra t-bane og jobb var uproblematisk, men det var når det kom til konsekvenser for familien at det begynte å snøre seg.
Så du gjør altså dine problemer til mine? Det livet du skisserer høres bra ut. Kan du ikke bare gjøre kona mi til ei sur og slem megge og barna til noen ufyselige og bortskjemte oppsnasigheter, som jeg enkelt kunne rive meg løs fra?
– Joda, men jeg kunne ikke lage et alter ego som var altfor langt unna meg selv. Det ville ikke bli troverdig, det ville gitt meg problemer. Jeg forsøkte derfor bare å la deg være litt annerledes. Du skulle bo på østkanten, et sted jeg selv har bodd, og kjøre den samme t-banen som jeg selv har kjørt, og jobbe med noe av det samme, selv om du skulle representere byråkratiet, mens jeg i virkeligheten representerer motparten. Men jeg kan nok om deg, ditt liv, din jobb, din familie, dine eksistensielle spørsmål, din psyke. Ikke sant, la deg få en tilværelse temmelig lik min egen, men med noen tydelige forskjeller, så du ikke ble helt identisk med meg, eller jeg-formen. Hele løsrivelsesprosjektet kunne uansett ikke skrives i jeg-form, med mindre jeg virkelig gjorde ett oppbrudd og dro avgårde selv.
Jeg trenger altså ikke frykte for at du tar min rolle?
– He, he, nei. Det får være grenser. Fluefiske er gøy, men jeg kan ikke si opp jobben og reise fra kone og to barn.
Kan du vel!
– Nei, og det skjønner du vel? Jeg er glad i dem. Så glad i dem at jeg ikke klarer å la deg gjøre det en gang! Distansen fra meg til deg ble for stor, og du hadde blitt ganske usympatisk, uansett hvor ufordragelig din kone og dine barn var. Dessuten har jeg vondt for å skrive deg inn i en slik historie også, selv om du var deg og ikke meg. Hadde kanskje kommet til å mislike deg sterkt, kjørt deg i grøfta, laget et sant helvete for deg. Jeg ville bare være ett med deg når du, eller jeg eller deg eller hvordan det blir, hadde fisket med flue. Bortsett fra at jeg ville latt deg være litt bedre til å fiske, akkurat som du er litt bedre til å binde fluer.
Snilt gjort!
– Nei, egentlig ikke. Mange ville jo tro at du var meg, så da hadde jeg fått kreditten, ikke du. Ha, ha.
Faen, tenkte jeg ikke på.
– Ikke rart.
?
– Glem det. Et annet problem var det med New Zealand.
Ikke noe problem for meg, høres fantastisk ut.
– Problemet er at jeg ikke har vært der, og sånn sett måtte la deg oppleve noe jeg ikke selv har opplevd, og da ville det mangle mye i beskrivelser av omgivelser og stemning. Du skulle ta beslutningen om å reise ved et vann på Romeriksåsen, og det er ikke lenger unna enn at jeg skulle tatt turen selv, og beskrevet vannet temmelig nøyaktig. Med New Zealand hadde det blitt verre.
Du får ta en tur da!
– Har tenkt på det, det må være en forutsetning. New Zealand eller Argentina. Jeg kan ikke la deg miste både jobb og familie for at du skulle traske rundt opp trøndelagen heller, eller la deg bo i telt på en gresslette langs Rena. Eller låne seng i ei koie.
Hva med Finnmark!
– Joda, det er mange muligheter i Norge og Norden, men sesongen er for kort. Hva skulle du gjort ellers i året?
Jeg kunne levd som bohem, funnet meg et husrom i utkant-Norge, besøkt barna, skrevet bøker, solgt noe bindemateriell jeg mekka sjæl.
– Skrevet bøker? Nei, nei, nei.
Hvorfor ikke?
– Hva skulle du skrevet om?
Om folk som deg, som ikke våger bryte opp og gjøre det de vil, men som er fanget av gjeld, forpliktelser og borgerlige dyder. Trygt og kjedelig i en seilas mot døden, stø kurs mot det evige intet som kommer nærmere og nærmere for hvert jævla sekund.
– Gjør du narr av livet mitt?
Du er så nærtagende du, jeg sier det bare som det er. Du har en eneste sjanse mann, og den er du i ferd med å blåse bort. Og det kaller du ansvarlighet? Ansvarlighet og handlingsregelen, det er Norge beskrevet i to ord. Tar vi med ett ord til vil jeg velge «gørrkjedelig». Ser du, jeg kan ordlegge meg jeg.
– Ha, ha, forfatter du. Skrive om sånne som meg. Du er faen meg mer spennende enn jeg trodde. Og du kaller meg infantil. Du er jo en infantil jævel sjæl.
Men du, en ting, hvorfor heter jeg Arild?
– Du er oppkalt etter Arild Asnes.
Og hvem faen er det, om jeg må få spørre?
– Arild Asnes er hovedpersonen i Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Handler om en ung og urolig sjel, i oppbrudd, i eksistensiell krise, på søken etter mening, med politisk lengsler, drømmer. Arild er for øvrig forfatter.
Ha, ha, der ser du! Jeg og Arild, Arild og meg. Forfattere begge to. Der har vi’n!
– Joda, det er et godt poeng. Og det er mer skjønner du. Du husker det med linje 5 og kontorvesken din?
Ja.
– Du skjønner, Arild Asnes kom med toget gjennom Europa og tilbake til Norge. Med koffert. Alle Solstads hovedfigurer drasser rundt på koffert. Du kom med t-banen ned gjennom Groruddalen med kontorveske. Ikke tog, men t-bane, ikke koffert, men kontorveske. En Asnes junior på sett og vis, alt litt mindre. Slik skulle det fortsette. Hele fluefiskeforvirringen skulle gjøres som en parallell til Arild Asnes politiske forvirring, om vi kan tillate oss å kalle dette forvirring, «søken» er kanskje et bedre ord.
En litterær parallell altså. Ville noen skjønne det?
– Nei, antageligvis svært få, og det er kanskje ikke vesentlig en gang. Bare en intern motivasjon, et slags stimuli. Her snakker vi tross alt om en målgruppe fluefiskere som er interessert i å lese en lang fortelling om en forvirret fluefiskesjel og som attpåtil har lest Dag Solstads roman. Tenker vi snakker om ti-tjue personer i hele Norge. Mulig jeg tar feil, men det var helt uproblematisk å la deg hete Arild i hvert fall. Hadde tenkte å la deg gå igjennom noen selvransakende faser også, og føre deg til ubehagelige konklusjoner.
Som hva da?
– At du er en latterlig, humoristisk skikkelse, komisk figur.
Akkurat som Arild Asnes da eller ?
– Nettopp! Akkurat som Arild Asnes. På en prikk, faktisk!
Men jeg blir altså ikke noe av?
– Vel, du ligger vel tynt an, om jeg kan si det slik.
Men hva skjer da, med deg mener jeg.
– Med meg? Jeg klarer meg vel fint, har mye å skrive om jeg.
Hva da for eksempel?
– Ting som ligger meg nærme, noe av det som gleder og provoserer meg, at man hele tiden forsøker å sammenligne opplevelser, for eksempel.
– Hvordan da?
– Du vet, mål og vekt, utstyr, bilder og video på internett, fluer og alt. Det dreier fokuset over på resultater og sammenligninger ikke på kjernen i opplevelsen, ikke på nuet og leken, det som virkelig betyr noe.
Høres kjedelig ut.
– Slettes ikke. Jeg liker å sammenligne dette med brasiliansk fotball. Vet du hvordan de spiller der?
Nei, hvordan skulle jeg vite det?
– Nei si det. Men forestill deg. På stranda spiller brasilianere ofte med to pinner som mål i hver ende av en liten bane, kanskje er målene så små som en meter, og banen en kvart fotballbane stor. Gjerne elleve mot elleve, eller flere. Målene får stort sett stå i fred. De er opptatt av leken med ball, det tekniske, pasningene, tunnelene, få frem smilene, latteren, kanskje med en liten ydmykende mobbefinte på toppen. De har det rett og slett gøy med ballen. Med å spille fotball! I Norge hadde det aldri skjedd. Vi hadde smelt ballen oppover og bare vært opptatt av mål, effektivitet, vinne, vinne og sluttresultat. Dette sprer seg i vårt samfunn. Ikke bare gjennom kynisk fotball, men også i næringsliv, samfunnsliv, politikk, på skolen, mellom elever, mellom naboer, hyttenaboer. Største, best, mer enn deg. Og selv i fluefiske ser vi tendenser til dette. Mål, vekt, storørretjegere, bilder, video, vise seg frem. Bedre enn deg, serru. Det er resultatene som teller, teller, teller. Resultatene! Jeg blir gal.
Plager deg virkelig skjønner jeg!
– Jeg overdriver for å få frem budskapet. Det plager meg ikke kontinuerlig, men det er å fiske med flue som interesserer meg. Forsøke å få til noe som er bra, noe jeg er fornøyd med. Om fisken veier 1,5 kg sier faktisk lite om det, det sier kanskje mer om hvor jeg har vært og hvordan klekkingene var. Jeg fisker på et lite vann som er vanskelig, der er det en sann glede å få en fisk på 400 gram. Ikke pga størrelsen, men for at man faktisk skal gå rimelig stødig fram for i det hele tatt å ha en sjanse på den. Resultatet sier ingenting om prestasjonen, det virker ordinært, men er det ikke. Som Dagfinn sa da vi stod i Hallingdalselva i fjor og faktisk hadde nokså krevende og utfordrende fiske: «Dette er faktisk morsomt fluefiske dette også, om man ikke akkurat må over kiloen». Og det var sant. Det var krevende og det var morsomt. Det var slik leken skal være for å være gøy.
– Men stor fisk er enda morsommere, det var derfor du ville sende meg til New Zealand?
– Nei, det var først og fremst, som nevnt, for at du skulle få fiske året rundt, og jeg sier ikke at jeg ikke vil ha stor fisk jeg også hvis det er mulig, men jeg synes ikke det fortjener så stor oppmerksomhet som kommer til uttrykk på internettet, i filmer og blader. Det er synd å se yngre fiskere som tror storfisk er vanlig og at det er hele meningen med fluefiske. Det provoserer ikke, jeg blir bare litt trist av det. Jaget, sammenligningene, rekorder og tabeller. Resultater, resultater, resultater! Jeg vet jo ikke om det er sånn utover det som presenteres i eksteriøret, men når jeg tenker på det, så bekymrer det meg, og jeg vil ikke at det skal være sånn. Ikke at jeg kan gjøre noe med det, for folk må jo få gjøre som de vil, som det heter i våre dager, men det er synd om det fratar noen glede av fiske. Akkurat den dimensjonen er jeg litt lei. Fluefiske betyr så mye for mange, og det dreier seg om noe mer, og det er her mine tanker om fluefiske kretser. Det er den eneste røde tråden jeg kan finne, ikke at det betyr noe, men det er likevel det. Gå ut og LEK, kos deg, nyt livet. Det passerer deg nå.
– Men jeg passer ikke her?
– Som nevnt, jeg har noen problemer med deg. Men litt luft har du da fått. Ikke vær så utakknemlig. Det med familien ble altså for tungt. Husk at Arild Asnes er 28, du er rundt 40. Du er for satt og sedat til å sveve fritt.
Det er tungt å bli lagt død. Du tar livet av meg!
– Ikke overdriv, du er bare en vag litterær figur. Ingen vil savne deg.
Ikke du en gang?
– Kanskje litt, men neimen om jeg er sikker.
Faen.
– Der får du igjen. Ikke bann så veldig. Jeg skal tenke på deg.
Men hvorfor? Jeg kan likevel ikke bli deg.
– Feil. Jeg kan ikke bli deg, slik er det. Du er en utopi, en drøm. På godt, og altså en del på vondt. Det slår meg at hadde du dukket opp før, så hadde kanskje jeg blitt deg, og alt hadde vært annerledes, men vi skiltes før du ble født, og jeg fikk noe annet, valgte en annen vei. Og kanskje nettopp derfor er det jeg tenker på deg.
Men det var da i hvert fall noe. En tanke, et noe som er meg. Takk.
– Ingen årsak. Bare et noe, et noe jeg kom på.

Jørn Bremtun

Pling i bollen

– Det var det jeg sa. Gullfisk og slørhaler trives ikke i bolle. Har lest det på nettet, akvaforum.
Men det er mange som har gullfisk i bolle!
– Fiskeplageri er det, og nå har vi tatt livet av to. Det er altfor lite vann i en bolle. Fiskene får ikke nok oksygen. Jeg kverker den siste, den vil garantert mistrives alene stakkar, og har dessuten begynt å få veldig mange sorte flekker. Den er sannsynligvis syk. Bukvattersott etter alt å dømme. Står om det på akvaforum.

No fishing and no fish - anymore.
No fishing and no fish – anymore.

Akvaforum og akvaforum, du får kjøpe avkarium da!
– Nei, nå må du høre. Det var ikke jeg som fant på dette gullfiskgreiene, men du og gutta, helt spontant. Brått stod dere her på kjøkkenet med poser og bolle, og smilte fra øre til øre. Men hvem endte opp med å skifte vann og mate kun to dager etter den familiære begeistringen over våre nye venner? Jo, det var meg.
Det skulle ikke være nødvendig å skifte vann hver dag.
– Ikke nødvendig? Droppet det i går, og se hva som skjedde. Nå er slørhalen død, og jeg må kverke den sottrammede gullfisken. Og du vet jo at jeg ikke er noe for dette drepegreiene.
Slutt å tulle. Ikke lag et offernummer av dette. Barnslig er du. Jeg er enig i at bolle ikke er bra, men guttene hadde blitt glade for et akvarium. Dere kan kjøpe et saltvannsakvarium med koraller og greier. Det hadde vært flott!
– Akvarium og akvariefisk er en hobby skjønner du, og man må legge ned litt innsats, skaffe seg kunnskap, følge med. Det tar tid. Dessuten er min interesse for fisk stort sett begrenset til ørret. Hadde det enda vært ørret jeg kunne ha i akvariet så.
– Ørret?
– Jepp, genialt, de er hardføre karer. Tåler saltvann, ferskvann og temmelig surt vann.
Men ørret ville vel mistrives innestengt i et akvarium, den er jo så smart har du fortalt.
– Smart?
Ja, den er nøye på maten, bruker alle sanser, skiller fargenyanser fra hverandre og er vanskelig å lure.
-Joda, men…
Ja, jeg har forklart dette til alle vennene mine, og på jobben. At ørreten er smart og laksen dum, og at det er derfor du fisker ørret, og ikke er interessert i laks, selv om den er mye større, sterkere og smaker bedre enn småørretene dine, som du ikke engang gidder å ta med hjem. Der laksen går på helt primitive instinkter og hugger til av refleks, så er ørreten veloverveid, på jakt, tidvis utrolig kresen i matveien, sky for bevegelser og svært skeptisk. Du må liste deg på tå som en indianer, gå i duse klær, velge riktig flue, kaste perfekt og i det hele tatt utøve en svært krevende sport for å overliste en nær likeverdig motstander. Jeg har sagt at du har fortalt meg det. At du bedriver sportsfiskets svar på sjakk. Ørreten er åpenbart en altfor intelligent fisk til å leve innestengt i et akvarium.
– Jeg går og kverker den gullfisken jeg, så får vi ta det med akvarium senere. Skal vi ha fisk i huset så må den i hvert fall kle omgivelsene og stemningen.
Så du holder fast på den intelligente ørreten din?
– Nei, jeg tror vi går for kampfisk.

Den korte historien om Arild

T-banevognene fylte seg nærmere opp mot maksimum for hver stasjon. Hver gang dørene ble åpnet var det som om hele vognsettet tok et raskt og anstrengt åndedrag av passasjerer, kulde og eksos, før dørene brått klappet igjen og kapslet alle passasjerene inn i en særegen klamhet med lukter av stress, yttertøy, tobakk, tannpasta og ulike matkulturer. Som en respirerende organisme snirklet Linje 5 seg nedover Groruddalen denne morgenen i februar. På Grønland reiste damen med den store klesposen seg opp. Sikkert noen klær som skal byttes, tenkte Arild, men lot kontorvesken bli værende i fanget, det var likevel bare ett stopp igjen før han skulle av. Det var kortere fra Stortinget, men gåturen fra Sentralstasjonen og opp til departementet var blitt en vane.

Linje 5.
Linje 5.
Da Arild var kommet inn i resepsjonen var planen å beskrive hvordan han trakk kortet, gikk forbi glassportene, hilste på vaktene, tok heisen opp i fjerde, sjekket posthyllen, den som inneholdt lite annet enn fagtidsskrifter han sjelden leste en linje av, hvordan Arild hengte fra seg ytterjakken på en plasthenger fra Follestad, tok på kontorskoene, gikk en tur på toalettet, så i speilet hvor trøtt og sliten han så ut, fylte opp koppen med automatkaffe, rigget opp den bærbare maskinen på kontorplassen og logget seg på. Hvordan tankene om en stadig økende gjeld, meningsløshet i hverdagen og mistrivsel stadig kom sivende. Hvor lenge han apatisk kunne bli sittende å stirre utover i lokalene, drømme seg bort, rive seg løs, ta farvel og bare reise. Men bloggeren orker ikke, det blir for krevende, dessuten er det bare en historie blant mange, om samme tema; drømmen om å være fri. Men urealismen i det er påtrengende, og dessuten bygger den på usympatisk syting. En klagesang over et liv de fleste i verden bare kan drømme om. Bare i Europa er det nok av folk og familier som virkelig sliter. For det skal etter alt å dømme være et snev av lykke i fast jobb, bopel, rent vann, elektrisitet, kone, barn, hverdagens sysler, fotball på tv, morsomme bøker, bøker om noe viktig, en skitur i marka, venner, en film i sofaen eller på kino, noen glass rødvin, god mat, ei skikkelig fyllekule med gamle kompiser? Hvordan skulle Arild klare å bryte opp med alt dette, og hvorfor i all verden skulle han gjøre det? For å reise omflakkende rundt i verden for å fiske ørret med flue? Nei, så forbanna viktig kan da ikke fluefiske være. Det blir for dumt. Livet må da være mer enn det? Ja, livet er mer enn det! Så hvorfor hjemsøker tankene meg om å skrive om fluefiske, om fluefiske som noe verdifullt, en helt særegen aktivitet, er det fordi jeg føler meg brutt ned til et produksjonsverktøy for det kapitalistiske samfunn, at jeg lever et liv fjernt fra naturen, at alle moderne konvensjoner bryter nærheten til elementene, at vi lever et liv med parkett, laminat og asfalt under føttene? Ja, kanskje noe sånt, men det er ikke nok og ikke godt nok. Vi lever tross alt i et privilegert land med høy arbeidsdeltagelse, relativt mye ferie, og om jeg absolutt vil kan jeg selge tomannsboligen i Bærum, kvitte meg med mye gjeld og flytte ut på landet, nærmere ei god elv, kona har jo hest, kanskje kjøpe et lite småbruk, pendle, jobbe hjemmefra litt mer eller finne meg en ny jobb. Kan sikkert brukes til et eller annet i kommuneadministrasjonen. Hadde jeg villet kjempe for det, så hadde det latt seg gjøre, selv om barna hadde blitt lei seg for en stund, men de har ikke så mye å frykte, for egentlig vil jeg ikke. Jeg har det bra som jeg har det, og selv om fluefiske er en hobby som kan vekke lidenskapelig drømmer om 100 prosent dedikasjon, så er det langt igjen til total forsakelse. Dessuten slår det meg at jeg alltid er mest inspirert til å skrive om fluefiske når jeg ikke fisker, altså på vinteren, på den tiden jeg leser mest av annen litteratur, kanskje får litt skrivekløe og venter på våren. Når jeg først står der og knoter i flueboksen eller sutrer over den friske vinden, så er fluefiskeeuforien veldig langt unna. Klarer man ikke å opphøye noe når man står midt i det, så bør man heller ikke gjøre det på avstand. Mange blodige revolusjoner kunne vært unngått på den måten, vil jeg tro. Nei, jeg må ikke la meg lokke av Utopia, kan gjøre mange dumme valg. Nå gjenstår det bare noen linjer før jeg har fylt opp dette A4-arket, og jeg har tenkt å gi meg nå, i hvert fall for denne gang, og jeg vet ikke en gang om jeg gidder å summere dette opp i et sluttpoeng. Det måtte i så fall være at fluefiske har fanget mer av mine av tanker enn det denne lille og koselige aktiviteten kanskje fortjener. Kanskje er det best bare å la den være det den alltid har vært, en veldig morsom hobby, en fin anledning til å komme seg inn i marka, opp på fjellet og stifte vennskap med likesinnede på tvers av alder, yrker, bakgrunn og tilhørighet. Det er kanskje noe av det fineste med fluefiske, utover det å glede seg over en dag der forholdene ligger til rette for en god klekking, morsomt fiske og kanskje en kubbe i håven. Hvordan det gikk med Arild? Han reiste til New Zealand, ble skadet i en trafikkulykke 5 kilometer utenfor Wanaka, rakk aldri å få noen ørret, måtte amputere et bein og hadde i et oppgjør mot det moderne trygghetsssamfunnet droppet reiseforsikring. Arild hadde det tross alt bra på Linje 5.

Så hatten passer

Den tynnes i rekkene av fluefiskere med slitt fiskevest, bøttehatt og store insektsnett. Samtidig fylles elver og vann opp av karer i flatbremmet cap med basketball-logo, hettegenser og kamerastativ. Det er brytningstid i det nordiske fluefiskemiljøet.

I alle subkulturer er klær og utrustning et viktig signal om at man har forstått opplegget, at man hører til og tar tingene seriøst.

Kan man virkelig fiske iført noe slikt?
Kan man virkelig fiske iført noe slikt?

Vår lille og kjære subkultur har i en lengre periode vært konsensuspreget. Den jevne strøm kler seg propert i vadebukser og vadejakker fra kjente utstyrsleverandører. Amerikanske merker rager høyest, men nordiske Cubus-varianter av vekslende kvalitet glir ubemerket inn. Miljøet er bare ispedd noen ufarlige originaler. Fredelige fyrer med pistrete hår og bøttehatt som ikke gjør stort av seg. Unntaket er om man nærmer seg dem brått og forstyrrer i studien av insektsnettets innhold. En aktivitet de for øvrig kan bedrive uavbrutt i dagevis. Dette er kara som begynte å fiske før John Gierach fikk skjeggvekst, som foretrekker blues og mener at stort sett alle andre her i verden tar for lett på ting. Sjeldnere å observere for hvert år. Det er livets gang at det her tynnes ut i rekkene.

Men i subkulturens midtfelt er det altså små variasjoner. Kodene er strenge og de dristigste våger seg bare utpå med ørsmå variasjoner. Ja, noen detaljer som utenforstående knapt kan registrere. Kanskje er cap med stanglogo byttet ut med armycap, fiskepolaroidbriller med type pilot, og så har vi noen skikkelige gærninger som går med sixpence eller alpelue. Sistnevnte forsøker vise et snev av individualitet, at de står opp mot presset. Temmelig fåfengt, for det lyser så klart av dem at det føles pinlig å gå rundt med hattetøy som best kler pensjonerte språklektorer. Forståelig nok.

Nei, slik bør det se ut, mener andre.
Nei, slik bør hatten se ut, mener andre.

Gamlingene og de middeladrende, om vi kan kalle de to grupperingene det, glir for øvrig litt over i hverandre, kommer stort sett godt overens og slår greit av en prat om klekkinger og fluemønstrene til Bergquist, Bostrøm og Lindstrøm.

Men det er brytningstid i den fredelige lille subkulturen fluefiskere. Inn fra sidelinjen kommer det en gjeng som frekt og freidig bryter alle konvensjoner. Hele opplegget virker å være en forlengelse av russefeiringen, med egenproduserte videofilmer, rølp i teltet, boblejakker, hettegensere, tatoveringer og selvsagt den fordømt så irriterende flatbremmede capen med baseball- eller basketballogo. I verste fall i skimrende sølv. Egenprodusert musikk på ghetto-blazer ved elvebredden er vel det neste? Hva i alle dager er dette for en gjeng? Dessuten virker denne ungdommen så forbanna trygge på egen identitet. De kjører sitt eget løp, full fart dokumentert gjennom hurtigfilming, hip-hop-musikk og «posing», som de kaller det.
Da jeg oppdaget dem begynte det å koke i meg. Hvordan i all verden skulle jeg forholde meg til denne provokasjonen?

Første refleks, som ofte slår inn i møte med noe fremmed, er å gå i forsvarsposisjon. Vise motstand. Trekke ut mot den andre enden, mot gamlingene, klassiske fluemønstre og bøttehatt. Så der satt jeg brått på myra med rar hatt, cane og en blikkboks Catskill-fluer, og bannet over de hersens ungdommene. Og ikke bare der, for man blir utvilsomt preget av å gå med bøttehatt. Sakte men sikkert smøg det seg inn konservative holdninger, vaner og handlinger. Fartsmåleren i bilen sluttet å vise over 60. Og ikke bare det. Forbausende ofte var radioen stilt inn på P1, og jeg kjente en brå og underlig glede når radioverten introdusert gjenhør med forfatter, politiker og radiokåsør Ebba Haslund. Samtidig kom et tiltagende sug etter småkaker og nøkkelost, og mageproblemer ble en del av hverdagen. En «eftermiddag», som jeg også begynte å si, kunne meget vel tilbringes med te, småkaker og nekrologlesning i godstolen.

Kona gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var meg selv, at noe måtte gjøres. Sammen med venner tok hun meg med på et storsenter, og røsket meg demonstrativt hardt i armen da jeg var i ferd med å skjene inn i en klassisk herrekonfeksjonsforretning. Ikke fikk jeg napoleonskaken jeg hadde gledet meg til heller. Så sånn gikk det. Takket være iherdig innsats fra de rundt meg begynte det så smått å klarne, jeg kom på skinner igjen. «Det er for tidlig å snu ryggen til verden», fikk jeg høre. «Kanskje det nye tross alt bringer noe positivt med seg». «Tenk på det du!».

Strategien ble justert. Ser jeg noen av disse hip-hopperne langs elver og vann skal jeg søke kontakt, slik Helge Ingstad oppsøkte indianerne. Ha et åpent sinn, innlede dialog, vise respekt. Men det er klart, vet de ikke hva subimago og trailing chuck er så kan jeg lett tenne. For ikke å snakke om hvis de ikke kan nevne minst to titler av henholdsvis Pål Krogvold og Preben Torp Jacobsen, eller svare lynraskt på hvem som har skrevet «Bare ett kast til» og «Selective Trout». Da skal jeg gi dem så hatten passer. En felles plattform må vi tross alt ha. Ellers raser alt.

Bloggeren legger med dette ned pennen, ønsker alle en god jul og skitt fiske når isen atter trekker seg tilbake!

Episoder

Noen, kanskje mange, innbiller seg at fluefiske er en fredelig oase, der prestisje, konkurransejag og stress kan legges til side til fordel for lek, kameratskap og ekspanderende vandrehistorier fortalt ved et gnistrende bål under nattehimmelen, akkompagnert av kaffe fra svartkjele og en liten varmende knert. Om ikke fullt så euforisk, så i hvert fall noe sånt, innbiller jeg meg. Men det er bare et fragment, like lite komplett som alt annet.

Opplesning av første 7 avsnitt: Episoder – del I

Som guttunge hendte det fra tid til annen at jeg kjedet meg under lange mørke vinterkvelder. Da pleide mamma, for å muntre meg opp, foreslå en runde ringspill i gangen mellom soverommene. Det hele endte ofte med at jeg slang ringene veggimellom etter å ha gått på nok et sviende nederlag. Mamma var for god, hun var voksen, hadde lange armer, det var urettferdig. Resten av livet har jeg forsøkt å dempe de mest usympatiske utfallene av et overdrevet konkurranseinstinkt, denne merkelige og som oftest, i forhold til aktiviteten å vurdere, helt aproporsjonale og åpenbart instinktive drivkraften mot overlevelse, suverenitet, heder. Noen ganger må jeg holde i alle tøyler for at det ikke skal gå fullstendig galt, med de konsekvenser det kan få i form av unnskyldninger, oppvaskmøter og økonomisk erstatning av ødelagt utstyr, om ikke så ille, så i hvert fall i tankene. For eksempel når guttelaget jeg trener i fotball er i ferd med å gå på en kjempesmell, eller, og det må altså innrømmes, når jeg fisker med flue. Det er som om John McEnroe hele tiden spøker like under overflaten av overbærenhet og påtatt sympatisk fremtoning.

Stundom, som dem sa før, tenker jeg at alle mennesker og hele verden er slik. At under sivilisasjonens syltynne ferniss så ligger det tykke lag av instinkter, aggresjon og potensiell seksuell og voldelig adferd – et ulmende lag av lava. Som jordkloden i miniatyr ville en fraktalteoretiker kanskje sagt. Mønsteret og oppbygningen av det store, gjentar seg i det små, lik gjentagende mønster i trær og blader, i snøkrystaller, i jord og menneske, ja for vi består av like mange deler vann som jordkloden, 70 prosent, og det glødende laget må ligge gjemt i følelsene, jeg frykter det, for kan ikke det hele eksplodere når som helst? Bare sivilisasjonens humane ideer og konvensjoner holder det hele i sjakk, sånn noenlunde, selv om enkeltindivider og hele samfunn noen ganger bryter fullstendig sammen, gjør de mest grusomme ting, slipper alt løs, Holocaust, Rwanda, Sierra Leone, Kambodsja, Balkan, (…). Bare Mor Theresa, Nelson Mandela, Indira Gandhi og Jesus har utvist umenneskelig kontroll over sine berettigede følelser av sinne og hevnlyst, og da ser jeg gjennom fingrene med at sistnevnte gikk fullstendig berserk den gang han ble møtt av folk som krevde penger av pilgrimmer som oppsøkte tempelet i Jerusalem. Nok var nok, for ham også.

Fisker jeg alene er det meste under kontroll, men ikke at det alltid har vært sånn. Dager uten fisk, med bom og dårlige prestasjoner tærer ikke stort. Det er en sann glede bare å være ute med fluestanga, observere klekkinger og vak. Er forholdene brukbare klarer jeg som regel å lure en og annen, og er den størrelsesmessig beskjeden, så er det enkel sak å dra en hvit løgn i statussamtalen med kona.
– Nå, og hvordan går det med deg, da?
– Joda, hatt en fin dag i elva. Begynte å blåse opp litt utover dagen, men hadde bra fiske til sånn rundt tre, ble et par stykker.
– Store eller?
– Ja, sånn passe, godt fornøyd. Ikke over kiloen akkurat, men ikke så langt unna.

At den største var 600 gram spiller ingen rolle, men her må jeg umiddelbart innrømme, for ikke å lyve enda mer, for ikke å la meg presse helt opp i et hjørne av løgn og bedrag, overfor deg, at fisken faktisk også kunne vært 3-400 gram, jeg ville sagt det samme. Kona vil uansett ikke etterforske mine påstander nærmere og krever ingen bevis, og dessuten synes hun alltid at ørretene jeg fanger ser små ut, selv når det er en fisk over kiloen og jeg stolt viser frem et bilde fra mobilen, hun bare gløtter raskt, «se der ja, den var fin», hvorpå jeg bekrefter at den er veldig fin, uten at det avstedkommer videre respons. Hun sammenligner kanskje alle mine fisker med bilder av laks, eller regnbueørreten i fryseren på Meny, og egentlig bryr hun seg ikke mye om min fangstrapportering, hører vel mer etter i toneleiet, om jeg har det bra eller ikke, så noen ganger må jeg jobbe litt med å få frem svaret i en troverdig tone, men det går stort sett bra, for fornøyd er jeg jo, det er ingen grunn til noe annet, jeg fisker og koser meg, er ikke med i noen konkurranse, og mat er jeg ikke blitt bedt om å ta med hjem, så hvem bryr seg egentlig? Jeg steker en biff, tar noen øl, hører musikk på iPod og leser en bok mens jeg gleder meg til neste dag. Tiden i eget selskap har aldri plaget meg. Tvert i mot.

Med stanga i hånd er distansen forduftet, hverdagen er borte, jeg er i det, i fluefiske, fullt og helt, om jeg lykkes betyr faktisk noe.

De senere årene har jeg blitt mer sosial, lagt mer vekt på turene i seg selv, stemningen, og ikke så mye fiskeresultater målt i antall og kilo. Har likt å tro at det kommer av en mer avslappet tilnærming, at jeg har blitt voksen, og klarer å holde distanse til fluefiske som lidenskap. Man kan snu og vende mye på akkurat det, for å avklare sitt forhold, forsøke lande en konklusjon, man kan mene eller late som om fluefiske svever høyt over alt annet i livet, at det er noe altoppslukende, men til syvende og siste har jeg inngått så mange kompromisser at en slik påstand ikke lenger kan fremsettes med troverdighet, har måttet gi meg der. Dessuten betyr det ikke så mye for meg heller, det å si at fluefiske er min livsstil, men før var det til en viss grad viktig og riktig, og kanskje er det nødvendig for alle fluefiskere i en fase, for i det hele tatt å få et brukbart grep om det, at man kaster seg inn med hud og hår; lese, lære, trene, erfare, binde fluer, studere insekter, miste fisk, slite med forholdene, være i ferd med å gi opp en rekke ganger, forsake mye, også venner, for så å oppleve at det faktisk går litt fremover, at det blir noen fine fisk i håven til slutt, at det var verdt alt strevet. Men kjernen i livet? Nei, det kan jeg ikke påberope meg at det er, for hva betyr ikke barna, kona, familien, venner, jobben og alt det andre jeg er opptatt av? Det betyr noe det også, mye, og alt kan få plass, om ikke noe av det, som fluefiske, drar det hele med seg – og sluker alt.

Så der er jeg på fisketur, og med en stoisk ro og et avslappet og avklart forhold til det hele, så ligger alt til rette for fine opplevelser langs elver og vann. Noe timer og dager helt fastheftet i nuet, i gleden over livet, uten andre forpliktelser enn å ta sånn noenlunde vare på meg selv, nyte naturen, fiske med flue, spise, ta noen øl med gutta, humor og latter. Likevel dukker det fra tid til annen opp episoder som minner meg om at under hele den avslappede livsnyterfremtoningen, så ligger det lag på lag med instinkter og mentale prosesser som røsker og drar, der konkurranse og prestisje søker næring, og hvor likegyldigheten har umulige kår. Det starter som alle andre turer, vi rigger stenger, orienterer oss om forholdene, utveksler erfaringer, hva vi tror på for dagen, legger noen løse planer og kanskje er det såpass at vi etter en kaffe og en knapp time på baken starter å fiske. Alt er fint til nå. Kanskje er vi flere, sprer oss litt utover og ikke lenge etter så sitter den første fisken. Men ikke hos meg. Jeg sveiver inn, vader inn til bredden, bivåner kjøringen og stiller kanskje opp med kamera. Fisken blir håvet, veiet og i det den slippes ut kommer sekvensen der den stolte fisker rister vann av hendene, tørker seg på vadebuksa, fester håven i rygghempa, får orden på stang og snøre – og gliser. Jeg gleder meg med, men kjenner, om ikke med en gang, så litt etter hvert, at nå er det min tur, nå må jeg få en fisk snart jeg også. En stund etter sitter den igjen.

Ikke hos meg denne gang heller. Jeg begynner å lete etter forklaringer, hele landingsseansen interesserer meg mindre, jeg gratulerer halvtørt, og begynner å kjenne presset. Og dette gjentar seg et par ganger til, det fiskes godt på begge av sider av meg, men ikke her, selv om det vaker, ser fisk rett der, jeg må gjøre noe feil, men hva? Prøver å tenke igjennom, men blir for ivrig, vurderer å sveive inn for å trekke pusten, ta en kaffe, tenke meg litt om, men jeg gjør ikke det, det klekker, det vaker og jeg må bare finne ut av det nå. Nå, for svarte. Jeg fortsetter å fiske, men får ikke den fordømte ørreten til å ta flua. Er det flua, flytet eller hva i helvete er det? Forbanna kukk! Den var jo etter nå nylig, den må ta snart. Et par kast til, så skifter jeg flue, fortomsproblemer, helvete, der sitter den på ny, hos kompisen 150 meter oppstrøms, og jeg bestemmer meg for å skifte flue med en gang, nytt kast, det er elendig, presentasjonen hårreisende elendig faktisk, forbanna amatør. Ser at de andre gutta har tatt en pause, det er latter og smil, men jeg blir stående. Jeg har ingenting å dele, ikke noe overskudd av glede, jeg må få en fisk først. Bare en, hver så snill. Det begynner å bli varmt i kinnene, i brystet, magefølelsen er elendig, tung, hard, jeg mister troen, ikke min dag i dag, skuldrene presser seg oppover, det begynner å bli så jævlig anstrengt hele greiene. Forbanna drittdag. Forsøker å puste ut. Kos deg, sier jeg til meg selv. Du er på fisketur nå, i nydelige omgivelser med en herlig gjeng. Ta det med ro, det løsner for alle. Vi har alle gode og dårlige dager. Lykkes du ikke i dag er det en ny dag i morgen. Slapp av. Dette er ingen konkurranse, du er en fordømt dårlig taper. Det er det du er. Akkurat som den gangen du stappet en neve grus i kjeften fordi du bommet på en opplagt målsjanse. Herregud da mann, det var vel ikke en ordinær fotballkamp en gang. Det var i et friminutt på barneskolen. Du er voksen nå Jørn, ta deg sammen, for helvete.

Frank kommer med lette steg oppover mot meg. Det er enkelt å se om en fluefisker har fått fisk eller ikke. Den lette gangen, den rette ryggen, det våkne blikket og smilet, ja det stolte smilet, den stolte oppreiste gangen og ja, blikket, det fordømt så klare og stolte blikket. Jeg møter det ikke, ser ned i flueboksen, se at jeg er opptatt, ser du det? La meg være i fred, bare la meg være i fred.
– Blir det noe, Jørn?
– Nei, har hatt noen etter, men vil ikke ta. (Hvorfor i helvete spør du, du hadde sett om jeg hadde fått noe, og jeg hadde sagt høyt i fra, det skal gudene vite, og det vet du).
– Fikk en fin nedi svingen på opphengernymfe. Anders har tatt en på 1,4 og en på kiloen blank på tørt.
– Så bra! (Bra! Bra! Bra! Hva mer skal jeg si? Kan du ikke bare gå!).
– Hva har du prøvd med da?
– Alt! Jeg har prøvd alt! (Ikke si noe som gjør meg sur nå, vær så snill, vær så snill). – Har glemt å snuse, må være det, sier jeg, med en påtatt humoristisk og avslappet tone. Inni meg koker det. (Må da for faen være mulig for meg å få en fisk her! Det er jo fisk overalt).
– Ha, ha, ha, ja, det må være snusen. Det løsner nok snart, vrient noen ganger her, løsner nok snart, da sitter’n.

Det gnager, det siste jeg trenger er sympati, og visst faen vet jeg at det kan være vanskelig her. Hvorfor sier du det? Kommer du med et forslag om en fisk som ser grei ut å få nå, som du i all din vellykkethet raust nok kan gi videre til meg, så er det nok, da pakker jeg sammen. Den totale ydmykelsen er ikke til å holde ut. Dessuten vet jeg at jeg ikke kan få den enkleste fisk i dag, dette går ikke, det er ikke min dag, så hold kjeft. Flaksefaen!

Jeg holder meg i skinnet, kontrollerer meg unna de verste utbrudd, bare ett og annet om at jeg snart selger alt utstyret. Gidder faen ikke det tullet her noe mer, og tanken har vært tenkt, det skal være sikkert, ikke en gang, men titalls ganger. Blir så forbanna lei, tankemønsteret låser seg fast. Hva er det jeg driver med, hvorfor gidder jeg bruke dager, uker og tusenvis av kroner på dette tullet? Kunne fisket makrell og torsk med gutta mine, vært på fine teltturer i marka, bonding, fjellturer med kone og barn,skapt opplevelser de kan snakke om lenge etter at jeg ligger under torva. Gjort mer for å bli en god familiefar. Samtidig vet jeg det er en illusjon det også. Nesten uansett hvilke grep man gjør her i livet så henger personligheten fast, det hadde ikke nødvendigvis blitt noen idyll i marka, jeg hadde blitt dritforbanna over å ha glemt noe vesentlig for en vellykket telttur, en viktig del til gassprimusen for eksempel, jeg hadde fått utbrudd der også, banna og bært meg, tenkt hvilken surrete idiot jeg er, og gutta hadde kanskje sittet igjen med minner om en far som gikk berserk i skogen hver vår, fordi han var så utrolig elendig til å pakke tursekk, at det alltid var noe som manglet, at de lengtet hjem. Og sånn er det, idyllen er stort sett i hodet, i det som ligger der fremme, i planene, men som ikke er gjennomført, det vet jeg er sant, like sant som at jeg er elendig på å arrangere tur, pakke sekk, organisere, men det gjør ikke så mye, det er på en måte litt verre at jeg også er elendig til å fiske med flue, for her har jeg lagt ned timer, dager og år, faktisk forsøkt å bli bedre, satt mine mål, og så dette, jeg kan ikke gi meg nå, og jeg vet det er tull at jeg kan finne på noe annet som er gøy, kanskje golf, ok, golf altså, som om det er noe bedre, for hvordan skulle temperamentet og konkurranseinstinktet mitt tatt seg ut på golfbane?

Nei, det er vel tross alt bedre å gå rundt og sverte og braute i skauen eller ved en elvestubb godt unna normale folk, enn å gjøre det på en nyklippet green, med fedre, mødre og hele familier som sjokkerte vitner, ja for der på greenen er det vel ikke lov en gang, til å banne, etter hva jeg fått med meg, for golf er gjennomkonstruert fra ende til annen, gresset er det eneste som er naturlig, og det er unaturlig fint det også, og resten er bare konstruksjon; spillets idé, reglene, uttrykkene og den påførte kutymen for sømmelig og akseptabel adferd. Golf har ingenting med den ekte verden å gjøre, og vil ikke ha det, den står der som et eksempel på sivilisasjonens trang til å kue alt, selv kulturlandskapet skal formes i de merkeligste variasjoner av sand, dumper, bakker, grøfter, vanndammer, buskas og sandbunkere, målt og opptegnet i engineering software, arkitektonisk presisjon, kvadratkilometer på kvadratkilometer breier golfen seg ut i sitt totalt blottet fravær av sjenanse, for å tilfredsstille en menneskeinnført trang til sekvensielt å slå ball i mange hull, og om ikke det er nok, så skal selv den mest ekstatiske glede etter forbildene og reglene å dømme bare uttrykkes ved en løftet hånd, kanskje en hattehilsen, neie og bukke, Margrethe Munthe ville elsket golf, men for meg fremstår golf bare gjennomkonstruert, artifisielt, ovenfra og ned – en fernissaktivitet hvor dens iboende berøringspunkter med det naturlige effektivt blir forsøkt avskåret av vedtatte forordninger, i styremøter, herskapelige golfforeninger, høye rygger, massive teakbord, snobberi. Men jeg hater ikke golf, nei jeg gjør nok ikke det, har bare argumentert og debattert i det indre for å holde golf unna, for å overbevise meg selv om at fluefiske gir så mye mer, ikke minst alle de finstemte avhengigheter og berøringspunkter med naturen. Ettersom også mange av mine venner spiller golf, seiler golf opp som det eneste realistiske alternativet jeg har for å dyrke noe eget, noe jeg kunne valgt fremfor fluefiske, men jeg har tatt et oppgjør med tanken, selv om jeg har spilt ni hull en gang, 24. mai 2003, og tankene, argumentene og min egen overbevisning gir meg ingen retrettmulighet, jeg har gjort som den spanske Conquistador Hernán Cortés, brent mine egne skip, laget meg et «poin of no return», og naturligvis er det ikke slik, jeg kan ha en mening til jeg har en ny, begynne med golf i morgen, men jeg later som det er en umulighet. Later så inderlig jeg bare kan.

Så lenge konkurrentene bare befinner seg i vannet unngår jeg stort sett episodene, selv om mislykket fiske kan svi, det er klart det kan det, særlig når man er så nær, men likevel ikke lykkes helt, men når oddsene er små, forholdene dårlige, da er ikke nederlaget stort, finner meg i det, det er sånn fisking er. Og fisker jeg sammen med andre er det alltid en fordel at jeg får en flott fisk først, men jeg søker aldri å gjøre noe ut av det, for jeg vet hvor forbanna irriterende det er, både å hovere over det, forsøke å gi råd eller uttrykke sympati. Det beste er ikke å si noe først, overlate initiativet, setter pris på at alle gjør det. Søkes det etter råd, taushet, fred kan alt møtes, men vinneren spiller ikke kortet først, det kan bare provosere, og det er ikke derfor vi er her, vi er her for å fiske og slappe av, er vi ikke, og vi kan glise og le, men vet at det ikke bare er en tulleting, og det er mulig jeg er for sensibel, men jeg kan bare kjenne andre på meg selv, og for meg er det tungt å gå fiskeløs hvis andre lykkes. Det gnager og tærer, skuldrene kommer opp, knuten mellom skulderbladene strammer seg og jeg stresser mer enn jeg har godt av for å innhente forspranget. Resultatet er det samme nesten hver bidige gang. Jeg fisker dårligere og dårligere, blir surere og surere, begynner å gå for meg selv, skygge unna og blir mutt, mister all selvtillit, det nytter ikke, det er ingen vei ut, bare en vei bort, men det er feigt, jeg gir meg ikke.

Tenker nok en gang at jeg må ta meg sammen, det dreier seg bare om fisk, vi er på tur for å hygge oss, naturen er da flott, kameratskapet det bærende, og vi deler opplevelser, men det låser seg, og pirker man i det gjør det bare vondt verre, det beste er bare å tenke på noe annet, snakket om noe annet for noen minutter, dreie fokuset vekk, og det hadde ikke behøvd å være sånn, og det hadde heller ikke vært sånn, om det ikke betydde noe, men det gjør det, det er sånn det er, og jeg vet jeg ikke kan gjøre noe med det, det at det faktisk betyr noe, det å få fisk. For distansen kan opprettholdes i hverdagen, i ord, meninger og handlinger, for da er det andre ting som betyr noe, og det hele er på avstand, men med en gang jeg står der med stanga er distansen forduftet, hverdagen er borte, jeg er i det, i fluefiske, fullt og helt, det er om å få det til, vise det for meg selv og om situasjonen tilsier det, også for andre. Og blir motbøren for stor og sterk, så ulmer det opp, episoder jeg alltid skammer meg over, det er så fordømt urettferdig, alt slitet, hvorfor får ikke jeg det til? Utbruddene, lavsindigheten, tapene, de overfladisk sett meningsløse reaksjoner og følelser. Og jeg klarer ikke manøvrere meg kontrollert ut av det, og om jeg kunne, vet jeg ikke om jeg ville, for å oppdage at ting betyr noe, selv om man ikke helt hva eller hvorfor, er langt fra det verste man kan erfare eller oppleve, og alle kan vi ikke være stoikere hele tiden, verden ville bli flat, livet mitt ville blitt flatt, jeg trenger et snev av McEnroe, noen episoder, kjenne det gløde i det indre, og utbruddene likeså, som i ringspillet, for i det minste å ha noe å angre på, noe å skamme meg over.