Hvorfor fiske med flue?

Hvorfor fisker jeg med flue, og hvorfor skriver jeg om fluefiske, og henger det sammen? Er svarene knyttet til hverandre, eller er det tilfeldig at jeg både skriver om fluefiske og fisker med flue?

Har forsøkt å starte nettopp der. Borre i det, ikke lene meg til hva som har vært sagt og skrevet om skrivende fluefiskere tidligere, men finne ut av hvorfor akkurat jeg både fisker med flue og skriver om det, og altså, om det er noen form for sammenheng, en motivasjon for å gjøre det ene som er hentet ut av det andre – eller motsatt, eller om det bare tilfeldig. Prosjektet, i den grad slik tankevirksomhet kan karakteriseres som det, går imidlertid ikke bra, det går elendig, jeg står bom fast, urokkelig, nedsunket i myra og tanketom. Ideen var å dyrke frem en hypotese, noe jeg kunne innlede med, for å gi deg som leser en pekepinn på hvor jeg ville, et hint om en sammenheng, kanskje til og med en vakker sammenheng, men jeg har ingen pekepinn, jeg står bare igjen med et valg jeg må ta selv, om jeg skal fortsette å skrive eller stoppe her, i den grad jeg fortsetter, om jeg gjør det, så er det med håp om at ordene fører meg i en retning, på en vei, at det kommer noe, jeg improviserer med tastaturet, og imellomtiden kan jeg ikke tenke på målet, ambisjonen, fordi jeg kjenner at det skurrer, jeg må gjøre det enklere, legge listen lavere rett og slett, så nå er mitt eneste mål med dette skribleriet å unngå flere skrivefeil, i hvert fall redusere feilomfanget til et minimum. For jeg skriver fort, slurver fælt og er halvveis dyslektisk, i hvert fall på en del ord og endelser. Tegnsetting er et eget kapittel, jeg foretrekker komma, ikke punktum, punktum er så selvtilfreds, for selvsikkert, der liksom, der var poenget, tanken slutt, tid for punktum, med innebygget krav til at du har forstått poenget, nå må du tenke, selv om en ekstra forklaring kanskje er nødvendig; et komma er mer nølende, flyktig, og gir deg bare den pausen du trenger, til å se sammenhengen, forhåpentligvis, men når jeg føler for det, så setter jeg punktum, det får gå, jeg gjør det slik, og du er sikkert overbærende med det, og slik tenker jeg, akkurat nå, at så lenge formen fungerer sånn passe og budskapet er der, så er folk overbærende, ja akkurat det tenker jeg, også om jeg utelater noen ord, for det kan skje, når tankene går fortere enn fingrene på tastaturet, men så var det budskapet, det er jo heller ikke der, i hvert fall ikke foreløpig, og budskapet er viktig, det sier alle. Skal man si eller skrive noe, så må man ha et budskap, i det minste noe man kan kjenne igjen, et poeng kalles det også, et interessant poeng, det er bra å ha. Mange mener også at kunsten må ha et budskap og et poeng. I idretten spiller man for poengene, men i kunsten kreves det at man har et poeng og spiller på det, merkelig tanke, men denne tanke for stå her den også, starte med poenget. Musikk, bilder, film, scenekunst – alle kunstformer. Kunsten må formidle noe, sier noen, jeg tør i hvert fall tippe at noen sier akkurat det, for jeg mener å ha hørt det, at kunstuttrykket må ha i seg noe varig, noe utover utførelsen i seg selv, noe viktig, men det er jeg ikke sikker på, og i hvert fall ikke når det gjelder musikk, kanskje heller ikke når det gjelder et maleri. Med tekst er det kanskje annerledes? Skal man først invitere en leser, så bør man ha noe å si, ikke bare skrive i vei, la det flomme av ord, kommaer og punktum, eller semikolon; det er i det minste høflig å ha noe på hjertet om man først er så freidig og stjeler tid fra en annen person, en man kanskje ikke en gang kjenner, skulle mene det, men jeg er ikke sikker her heller, og nettopp det får stå som en advarsel. For denne gangen har jeg som allerede antydet et par ganger problem med budskapet også, og da er det bare formen igjen, ordene, punktumene, og alle kommaene, oppbygningen av setninger, og formen er også vag, om enn personlig, kanskje nær, plagsomt nær for min del, for jeg skriver altså dette likevel, slik tanken vil det, og har ingen anelse om hvor eller hvordan det ender. Bare en vag idé, kanskje et mål, selv om jeg ikke liker det begrepet i denne sammenheng, for ambisjon er kanskje bedre, hvor pretensiøst det enn høres ut, det også, og jeg overdriver når jeg skriver det, for jeg må begynne et sted, det må jeg gjøre først, jeg plukker opp ordet jeg kan starte med; tørrfluefiske.

Tørrfluefiske etter ørret opptar meg mest av alle tanker om fluefiske, og det er det jeg altså primært skriver om, eller gjør referanser til, noe annet forekommer meg vanskelig. Jeg fisker også litt i sjøen, men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å skrive om det, jeg har grublet over hvorfor, prøvd å finne ut av det. En historie om sjøørretfiske har startet omtrent slik: Høsten i marka er fin, men bare i starten, når solen fortsatt varmer og det surrer noen kryp i lufta, når kveldene blir kjølige, men fortsatt holder varmegrader. For det skjer, ubønnhørlig, på et tidspunkt, gjerne et stykke ut i oktober, at skogen endrer karakter, grunnleggende karakter, insektene forsvinner, selv hjortelusa gir seg etter noen frostnetter, fuglene slutter å synge, trekkfuglene svever høyt i retning syd, det lukter råttent løv og vannet ligger der svart og dødt, skogen er ikke lenger vakker, jeg kjenner meg nesten ikke igjen, den er vemodig og taus. Høstregnet har gitt skogsvannet en brunsvart farge, det vemodige styrkes av brunt vann, det gjør alltid det, brunt vann er trist, og dessuten er vannet på kanten til helt dødt, det virker fisketomt, kun noen sporadiske vak gir vage håp. Om solen skinner er det noe å glede seg over, men i overskyet vær så merker man høstmørket, depresjonen, tåken kommer, den nær plagsomme stillheten, og etter et regnskyll er altså vannet farget, og det lukter sur myr, brunt vann – og dette råtne løvet. Det lukter det. Fjorden frister med klart vann, friskhet og lukten av salt, men akkurat der stopper historien, for når jeg skal tegne indre bilder av opplevelsene i saltvann, foreta sceneskiftet fra et vemodig skogsvann og ut til åpent saltvann, og sette ord på det, så får jeg det bare ikke til. Jeg finner ord, men de gir meg ingenting. Det blir som å skrive at jeg ser en bil kjøre på en mørk og våt veibane med lysene på, hvorav det ene er gulnet og svakt. Presist nok, men setningen gir ingenting fra seg av betydning. Problemet, tror jeg, er mangelen på distanse til sjøen, det er meg så nært, jeg er oppvokst ved sjøen, 40 meter fra vannkanten, med egen brygge, har tilbrakt uker, måneder og år langs Østfoldkysten, Svenskekysten, Vestfoldkysten og på Sørlandet. Jeg har overnattet i båt, uke på uke, det samme i telt på øyer og strender, ja jeg har også overnattet på de ytterste skjær i november (Steinbua på Heia, absolutt ytterst på Hvaler, i november, ærfugljakt, JB.anm.), kjørt båt ut midt på natta i årets siste mørke måneder med morild blinkende i kjølvannet, fisket sjøørret, torsk, sei, makrell med stang, til alle døgnets tider. Satt garn, åleruser, bakke (line) og hummertegner, og altså skutt ærfugl, samt skarv, svartender, laksender, stokkender, kvinender og faktisk også en storlom ved en grov feiltakelse (håper jeg ikke blir straffeforfulgt nå, da vil jeg blånekte og insistere på at det var en fiskand som svømte der i grålysningen, saken er dessuten nær foreldet). Lest sjøkart, navigert uten å se land, rodd fra jeg var tre-fire år, kjørt jolle fra jeg var seks, plukket blåskjell på Tisler i oktober, seilt til Skagen i egen seilbåt da jeg var i 20-årene, badet, stupt og hoppet fra fjell, også høye fjell, stått mye på vannski, prøvd meg på seilbrett, blitt brent av brennmaneter langs hele kroppen og i øynene, flere ganger. Det eneste jeg ikke har gjort er å dykke med surstoffmaske. Dykking er blant de tingene jeg er redd for, dykking og russiske helikoptre. Jeg er ikke redd for dykking i seg selv, jeg skulle gjerne opplevd det, men det er trykkfallsyke og nitrogengass jeg er redd for, luftbobler i blodet, nerveskader, lammelse og hjertestans. Dykking krever nøyaktighet, at man er påpasselig med alle detaljer, det passer meg dårlig, og derfor er jeg redd for at jeg vil gjøre en fatal feil. Når det gjelder fallskjerm, så er jeg også redd for alle detaljene, alt man må huske på, men jeg har høydeskrekk i tillegg, så det kommer aldri på tale, med dykking er det bare detaljene, vannet og dypet er jeg ikke redd for. Russiske helikoptre, dykking og fallskjermhopping er jeg redd for, og jeg er heller ikke veldig glad i å kjøre bil, men det er av andre grunner, og ikke alltid, bare noen ganger. Uansett, havet skremmer meg ikke. Sjø og hav er som det er, det skremmer meg overhode ikke, dets nærvær overrasker meg ikke, jeg kjenner det for godt. Derfor er fint å kjøre utover langs Asker-landet tidlig om morgenen, finne meg en strandstrekning og se en ny morgen våkne under noen fluekast, men det er heller ikke mer enn fint; fint, men ikke ekstraordinært. Fjord er fjord, saltvann er saltvann. Møtet med dette element er som å møte et familiemedlem man kjenner godt, kanskje etter en tids opphold i utlandet, et fint og varmt møte, absolutt, men under ellers normale omstendigheter er det drøyt å si at det er en sterk opplevelse, det setter ikke varige spor, man er raskt tilbake i den normale tralten. Sånn er det med det nære og kjære, gleden er der, men det fester seg ikke noe nytt inntrykk, noe overveldende eller overraskende, normaltilstanden inntrer raskt. Beskrivelsen av dette møtet blir derfor også ordinært, det blir platt, jeg følger meg tvunget til å gjøre det, og det blir ikke bra, det blir bilen som kjører på våt og svart veibane med lysene på hvorav det ene er svakt og gulnet, jeg føler ikke noe for det, og derfor gjør jeg det heller ikke. Fjorden er fin, det å fiske sjøørret kan være fint det også, det er altså ikke det! Det er bare ikke noe å skrive om, ikke for meg, og jeg tror altså jeg vet hvorfor, men skulle jeg likevel gjør det en gang, så må det ha skjedd noe, akkurat hva vet jeg ikke, for det har ikke skjedd ennå, og derfor skriver jeg ikke om det, jeg får det altså bare ikke til. Med elver og vann er det noe annet, med elver noe helt annet. Jeg er ikke oppvokst ved en ørretelv, bare ved utløpet av Glomma, og der er den en flod, en brun flod, ikke i nærheten av en elv, den lukter råttent, nærmest hele året. Elver er noe jeg bare så vagt husker fra barndommen, og da var beskjeden at jeg ikke skulle gå for nær, elver var farlige ble jeg fortalt, strømmen var farlig, å bli tatt av strømmen var det aller farligste, like farlig som trykkfallsyke, som jeg da ikke ante hva var, for da drømte jeg fortsatt om å bli dykker, lekte som et barn kan i vannet med dykkemaske og snorkel. Svømte under kjølen på snekka, fikk tak i krabber på bunnen, styrte unna brennmaneter, svømte så langt ned at det begynte å pipe i ørene, hørte lyden av påhengsmotorer under vann, intens hvining, sendte en kraftig vannsprut ut av snorkelen, fikk sett det selv på et 8mm-opptak av meg badende med dykkermaske, tror det var på Koster eller utenfor Marstrand, tøft, jeg skulle bli dykker, i Nordsjøen. Det skulle jeg. Helt til jeg altså hørte om trykkfallsyke, da ble jeg svimmel og kvalm.

Møtet med elvene skjedde i voksen alder, og det skjer ikke så ofte, bare noen ganger i løpet av året, og det er nok derfor at elver gjør et så sterkt inntrykk på meg hver gang. Vannet som renner, livet det skjuler, som brått kan komme til syne, innsektene, vakene, hele rytmen, bare sildringen, brummingen i strykene, de jevne flatene i stille partier, pyntet med små strømvirvler, alt i bevegelse, elver er noe av det fineste jeg vet om, og det som kan skje der er et mirakel hver eneste gang. Jeg kan nesten ikke tro at det finnes noe så fint om en døgnflueklekking, for det er nesten for fint til å være sant, der de står med oppreiste vinger og lar seg føre med strømmen, og at ørreten vil ha disse innsektene, så begjærlig, men ikke hele tiden, og ikke alltid, men noen ganger så helt vilt intenst, det er et mirakel, og jeg blir like fascinert hver gang, fordi jeg opplever det så sjeldent, og fordi jeg får tid til å la inntrykkene hvile, synke inn. I flere måneder kan jeg tenke på hvor fint det er, for så å håpe at jeg vil få oppleve det en gang til, kanskje allerede på første tur i ny sesong, selv om jeg vet at det skal en del til. Det skjer ikke hver gang, det skjer faktisk ganske sjeldent, det er så mye som skal klaffe, men når det skjer, så er det absolutt ekstraordinært, og det gjør et inntrykk som en sjøørret på en kilo tatt på rosa reke ikke skaper, og dette har altså objektivt sett ingen ting med sjøørretfisk i seg selv å gjøre, men hvordan jeg opplever elver, livet der og det helt unormale i denne opplevelsen. Bare som en digresjon, når tanken nå først slår meg: Ganske nylig fikk jeg faktisk et revitalisert forhold til å binde sjøørretfluer, og det motiverte også fisket, jeg fikk nemlig tak i lim som tørker med UV-lys (jeg liker ikke UV-lys heller, men jeg har funnet ut at jeg kan håndtere den lykta på en rimelig sikker måte, så det går bra nå). Så derfor, nå binder jeg streamere og jigger og setter på 3D-øyne og lager et limhode rundt, og etter noen sekunders belysning med denne altså litt skremmende UV-lykta er limet forvandlet til en glassaktig kule med øyne inni. Det er et lite under, og ikke rent så lite kult, om jeg kan få bruke et uttrykk fra min egen ungdom, jeg slår på hodet med lakknåla og er like forundret over den glassaktige lyden hver gang, det er ekstraordinært, veldig lite, men like fullt ekstraordinært, for selv små ting kan være spesielle, men dette går nok over, men akkurat nå er det stor stas, det kommer jeg ikke bort ifra, dessuten bruker jeg enormt med bindetråd på sjøørretfluer, men det er ingen stor opplevelse, bare litt overraskende det også, at man så raskt ser bunnen av snella skimre igjennom tråden, mener jeg, men selv om det er litt overraskende er det i hvert fall ikke noe å skrive om, og jeg har heller ikke sett at noen har gjort det, men jeg kan ta feil, det er mye folk kan finne på å skrive om, det er sikkert og visst, for jeg skriver helst om å fange ørret med tørrflue i elv, under en fin klekking av døgnfluer, eller om noe som er knyttet til det, og det må være sært, veldig sært, og nesten ingen leser om det heller, men det gjør ikke noe, at folk heller vil se film, film er kanskje mer ekte også, det er der og da, det er fiskere, levende mennesker, levende fisk, levende innsekter, fluer, håving, bål, kommentarer, kaffe, instruksjoner og store ørreter, hytter, klekkinger, vading, bilkjøring, vær og vind, teltåpninger som flagrer i vinden, fjellbjørker som bøyer seg i kastene, regnskyll som får vanndråper til å sprette fra overflaten, smil, latter, flere kommentarer, fiskestenger som bøyer seg, kraftuttrykk og enda flere kommentarer, kanskje morsomme og tørrvittige, musikk, vals, rock, jazz, pop, synth, stor fisk, stenger som bøyer seg på ny, inntrykkene flommer på. Film er film, ord er ord, sjø er sjø, musikk er musikk, elv er elv. For det objektive øyet er verken det ene eller andre mer ekstraordinært enn det andre, for det subjektive er det milevis av forskjell, slik er verden, slik er menneske, slike er det skrivende menneske, det lyttende menneske, det seende menneske, det hørende menneske. Sansene påvirkes, noe rører sterkt ved noen, noe rører sterkt ved andre, ikke alt er likt, kanskje veldig lite, bare fellesnevnere, som at mange kan synes en døgnflueklekking er fantastisk, eller at det er gøy å fange en sjøørret på flue, men av forskjellige årsaker, av indre motiver og preferanser, historier og rammer. Selv blir jeg alltid betatt av klart saltvann, at man kan se bunnen, blåskjell, tang, ruegrodde steiner, det er fint å se på, mest av alt fordi jeg har sett det så ofte, og jeg må alltid prøve å gjette hvor dypt det kan være, for som barn stod jeg på bauen på snekka, speidet etter grunner og skjær, der foran på min fars båt, «jeg ser bunn», ropte jeg, «er det dypt?», spurte pappa, «tror vi flyter inn her», sa jeg, eller ropte «nei, du må bakke!» og tok sjeldent feil. Jeg var god til å vurdere dybder, selv om klarheten i saltvann varierer mye. Så der kan jeg stå og se ned i min egen fortid, og det er et fint lite meditativt øyeblikk, men jeg kan ikke overbevise andre om å føle det samme, for det er ikke øynene mine som ser dette, det er mitt liv. For det subjektive øyet er alt forskjellig, og det er døgnflueklekkinger og vakende ørret som har festet seg i mitt som noe nytt, noe jeg sliter med å finne referanser til, noe jeg må grunne over, sette i et slags system, skape en indre bevissthet omkring, og det er altså derfor jeg muligens skriver om det, tror jeg, for å plassere det, gi det en plass i meg selv, et sted der det hører hjemme, som når man får et nytt bilde eller maleri, et fint bilde man kan henge på veggen, men ikke vet hvor man skal plassere, jeg går rundt i stuen, tar ned noen bilder for å se om det nye kan få plass, men det passer ikke helt der likevel, det gamle gjør seg bedre akkurat der, jeg prøver ut nye plasser i flere rom, sliter med å finne ut av det, lar det stå langs veggen i boden noen dager, men så tenker jeg på det igjen, hvor fint det er, får en ny ide om hvor det bør passe inn, for bare å oppdage en ny skuffelse, det kom for nærme veggen, bildet var for stort, og rammen står i grell kontrast til fargen på veggen, ny bom. Og slik tumler jeg rundt med det indre bildet av en stor vakende ørret som spiser en døgnflue i en vakker elv, og prøver å finne en plass til det, i mitt hode, en plass det fortjener, fordi det er så fint, men jeg finner ikke ut hvor det skal henge. Jeg må ta den tiden det tar. Det er ikke som alt annet jeg har sett eller ser, og jeg har mange andre fine bilder også, det er ikke det, men ikke noe så unikt, så uforklarlig fint, og kanskje ikke noe så sjeldent heller, et bilde veldig mange andre ikke har sett, fordi det ikke finnes for dem, for det skjer ikke så ofte at man kommer over det aller fineste, det lille underet av et bilde, som attpåtil bare noen få kan se, fordi det krever subjektive øyne; et bilde som krever subjektive øyne, den tanken liker jeg, øyne som ser mer enn de kan observere, som kunst, at en ørret stiger opp og sluker en døgnflue som sitter der i den livsfarlige strømmen jeg allerede som liten ble advart mot, og der insektet like forsvarsløst som et barn ikke kan gjøre annet enn å håpe det går bra, og det gjør det heldigvis for noen, men neimen ikke for alle, for ørreten må ha mat den også, og som fluefiskere vet vi å utnytte situasjonen, og vi legger til et lite under på toppen av dette naturens under, og da kan vi juble, da kan vi glede oss, og det gjør jeg, fordi det skjer så sjeldent, det skjer ikke hver dag, kanskje ti-femten dager i året, komprimerte dager, som gjør at det går lenge mellom hver gang, og da kan jeg på ny glede meg, bare å komme til elven er en opptur, se vannet som renner, vade over på den andre siden, drikke kaffe, vente på at noe skal skje, og bare det er fantastisk, jeg er neimen ikke sikker på at jeg vil det så mye, jeg vil det akkurat så mye at jeg har en like stor glede av det hver gang, det må ikke bli som sjøørretfiske, et bilde som barer henger der, med sin tydelighet, alle sine referanser og krysspeilinger, trygt og godt plassert, altfor sikkert og stilfullt, i en harmoni av hverdagslighet, et bilde man går forbi, uten å notere annet enn at det fortsatt henger der. Jeg vil ikke at det skal bli sånn, at jeg finner en sikker plass til bildet av døgnfluespisende ørreter i elv. Dette bildet skal forbli noe usedvanlig i mitt liv, noe jeg ikke helt hvor jeg skal plassere, et bilde jeg kan ta frem bare når jeg vil, for å la det ellers stå i boden, like unikt og litt bortgjemt som elvene skal det være, noe jeg ser på med den samme forundring og glede hver gang, noe jeg kan kjenne jeg ikke blir lei, noe jeg ikke vil vekk ifra, men like fullt må forlate om ikke så lenge, hver eneste gang, følelsen av sjeldent nærvær, glede og begeistring, som da jeg fikk kjøre radiobil på tivoli, den følelsen, følelsen av ønsket om at det bare skulle vare og vare, ønsket om at myntinnkastet varte i det uendelige, selv om man visste at det ikke gjorde det, og at man måtte glede seg så lenge man kunne, intenst, så intenst vil jeg at det skal være, så utilpasset, upolert og uten kryssreferanser til alt annet i livet, til alle andre bilder, av hav og sjø, musikk, sjøørret, våte veibaner og litteratur, og klarte jeg bare det, så ville jeg hatt dette ene, om ikke annet, dette ene rene, som jeg hver gang kunne se forundret på, som om jeg så det med mine barndoms øyne.

JB

Reklamer

2 thoughts on “Hvorfor fiske med flue?

  1. Takk, Lenth. Tankeparafrasering om fluefiske har en begrenset målgruppe, så respons fra en forfatter med utgivelser er å regne for hard valuta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s