Pennens forbannelse

Vet ikke om jeg våger å skrive mer om fluefiske. Det hele ender vel bare opp med at jeg blir sur, anklagende og intolerant.

 For selv om fluefiske kan innebære mye sosialt, så er det en individuell aktivitet. Hvorvidt du lykkes er opp til deg selv. Så individuell er aktiviteten at selv definisjonen av suksess og lykke er åpen for individuelle tolkninger. Noen er opptatt av trofeer, rekorder og action, andre av bål, telt og kokekaffe. De fleste svever trolig midt i mellom alt. Likevel har de fleste idealer om hva lykken er. Et flott sted, riktig valg av flue, et perfekt kast (helst langt) og en perfekt presentasjon under vanskelig forhold, et perfekt tilslag. Slike ting. Alt samstemt, koordinert, perfekt.
skrive
Det er som kjent skrevet mye om fluefiske. En forklaring er at fluefiske fra starten av var en overklasseaktivitet bedrevet av velutdannede og skriveføre herremenn. Behovet for å rettferdiggjøre tidsbruk og prioritering skinner igjennom.  Et ønske om å formidle noe man ikke helt klarer å få frem. Noe i aktiviteten som er der, men som ikke favnes av den objektive beskrivelsen. De fleste fluefiskere kjenner det igjen. For selv med all verdens begeistring, gestikulering og et adjektivrikt språk, så er det ofte tomme og spørrende blikk man møter fra kolleger og venner som ikke skjønner greia. Følelsen av å komme til kort. Det går ikke inn, det blir aldri hundre prosent. Det er noe i forklaringen som mangler, akkurat det vi ikke klarer å sette fingeren på. Ikke godt nok. Det er alltid mulig å gjøre det enda litt bedre. Forsøke igjen. Derfor går også de skriveføre i to ulike retninger. Noen velger å konsentrere seg om det praktiske og veiledende. De er også opptatt av x-faktoren, det er jeg temmelig sikker på, men de finner det greiere å håndtere det konkrete, og så får heller det abstrakte være en individuell erfaring eller noe man overlater til andre å beskrive. Eller forsøke å beskrive. Kanskje er det også forsøk på kladdepapir, men man finner resultatet utilfredsstillende, for svakt eller ukomfortabelt. Det konkrete er alltid greiere. Det er som med alvorlig sykdom. Kliniske termer av symptomer og behandling kan skape en avstand som er behagelig for alle parter. Både den rammede og de pårørende. Følelsene er verre å håndtere i kommunikasjon. Andre forsøker, forsøker og forsøker. Definere noe i opplevelsen som gjør at alle brikker faller på plass. Lokke magien frem og opp i lyset.

Utfordringen med å ta på seg en deskriptiv rolle er at man alltid må ta utgangspunkt i egne opplevelser og erfaringer, og dermed dras man inn i et tankesett der man lokkes til å ha en mening om hva som er «riktig» og hva som er «feil». Hva som ligger i selve lykken, og hva som er utenfor. Jeg, for min del, merker at jeg konstruerer idealer av situasjoner, teknikker, utstyr og fluevalg. Utgangspunktet er der jeg selv er, og med en forestilling om hvor jeg vil. Idealene lever ofte kort, men elementer kommer stadig tilbake og er mer eller mindre alltid der. De preger meg, på godt og vondt.

En annen ting er nederlagene. Jeg har skrevet om dem, og det er faktisk når nederlagene er et faktum at motivasjonen til å skrive er størst. Det må ligge en terapeutisk effekt i tastaturet. Dessuten føles det ærligere, man er nedpå, helt ute av det selvforherligende. Dvelingen ved nederlagene er likevel ikke uproblematisk. For ut av denne refleksjonen kan det fødes en svært lite sympatisk side av meg, som plutselig kan blusse opp. For eksempel når jeg ser en annen fluefisker lykkes til det fulle med å fange en flott fisk uten en gang å beherske dobbeltrekket, og jeg kjenner en smålig irritasjon, følelsen av urettferdighet og lysten til å rope ut «flaksefisk!». Og det selv om jeg vet at presentasjonen helt opplagt var god nok, men at det likevel er noe ved settingen som ikke er helt riktig, og som gjør at fangsten ikke er hundre prosent fortjent. For kort fortom, billig og kjeppete stang, vadebukser av et horribelt merke og en hatt av den tåpelige sorten er også elementer som kan komme i veien for å ta del i gleden til det som skulle være min petribror. Og er man først på dette sporet, så blir det bare verre, både gjennom praktisk erfaring, observasjon og refleksjon. For ut av følelsene vokser det noe som ligner kognitive oppfatninger, men som egentlig ikke er det. Det er bare følelser satt inn i et system. Et skummelt system, streben etter rasjonalisering. Forsøk på å holde tilfeldighetene utenfor. Det som ikke bør være der, det som ikke gjør det perfekt, men får fluefiske til å ligne på noe det ikke bør være. Noe jeg mener det ikke er.

Denne oppdagelsen av intoleranse, smålighet og snobberi er både sjokkerende, plagsom, skuffende og totalt utenfor alle proporsjoner. Jeg kan ikke tilkjennegi at det er slik jeg er. Jeg er faktisk ikke sånn. Mitt ideal er å være raus, ta del i andres gleder og ha forståelse for at andre velger annerledes enn meg, både når det kommer til utstyr, fluer, fisketeknikker, fiskeslag og alt annet. Det at han eller hun ikke nødvendigvis kan like mye, har fisket like mye, ei heller har like mange nederlag, kan ikke få en sentral plass i vurderingen. Ei heller om situasjonen er den motsatte. Så lenge fluefiskere har det morsomt, opplever snev av lykke, ikke skader naturen og opptrer ansvarlig så må de få gjøre hva de vil, på sin måte, og når vi en gang i mellom lykkes til det fulle, så er fortjent eller ufortjent en helt meningsløs diskusjon. Noen har mer flaks enn andre, det er bare slik det er. Verden har aldri vært rettferdig, og bare et fåtall får som fortjent. De fleste får mer eller mindre. Har man ønske om å bli en bedre fluefisker, så må man lære langs mange akser uansett, den erkjennelsen kommer de fleste til. Og erkjenner man det ikke, men likevel har det bra med fluestang, ja så hvorfor ikke?

Derfor er det fristende ikke å dvele noe mer ved det. Bare kaste, eksperimentere og kose meg med utstyr, dra på fisketur, binde fluer, snakke med andre, skrive om ting som går bra eller dårlig. Helt ærlig, uten å dømme eller søke endelige svar på noe som helst. Gjøre det jeg synes er gøy, ha forståelse for at andre velger en annen tilnærming enn meg. For graver man for mye i den abstrakte forståelsen av hva fluefiske er og betyr, så risikerer jeg kanskje å havne på stien som fører meg mot bastante meninger om hva som er det riktige. Inn der hvor det er lite rom for noe annet. Når jeg leser igjennom mine egne skriblerier så ser jeg helt klar spor av dette, selv om jeg ofte pakker det inn i ironi. Om ironien alltid er like oppriktig er det imidlertid anstrengende å svare på. Jeg er ikke sikker, langtifra alltid. Er ironien bare er et filter for å våge å sette ting på «trykk»?

Hele denne øvelsen er selvsagt også en abstraksjon, det er ingen fasit i tankeverden, men når jeg leser hvordan noen meget erfarne fluefiskere uttaler seg om Lenth-kopier, Simms-frelste, hiphop-fiskere og motiver for blogging, så vet jeg ett med sikkert: Jeg vil ikke dit. Dit hvor jeg har gjort meg opp en klar mening om hvordan ting skal være og hva som er galt eller fremmed. Ovenfra og ned. Dit hvor ironiens grenser definitivt er vanskelig å definere. Man blir bare en grinebiter av slikt. Og de finnes i vårt miljø, de dør aldri ut. Det må da være enklere å leve som progressivt naiv enn velfundert konservativ. For skulle pennens jakt på de abstrakte gleder av å fiske med flue bare føre meg mot en selvkonstruert definisjon av en uforsonlig sannhet, så er det bedre å sette strek. Vel så mye av hensyn til meg selv som andre.

Reklamer

3 thoughts on “Pennens forbannelse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s