Blottet for selvtillit

Troen på at man kan prestere er viktig i fluefiske. Manne seg opp, rette ryggen og med stolt og stødig gange gå til verks. Men så skjer det, fra tid til annen, at man skrumper sammen, blir liten, udugelig og vaklende. Årsakene kan være mange. For eksempel et par stramme støvelvadere.

Så der satt jeg på flyplassen i Ljubljana, nippet til en Underberger og så på det tomme rullebåndet. Niks mer bagasje fra Amsterdam? Pokker! Endelig var årets store tur i gang, og så var bagasjen vekk! Den svære bagen med fire stenger, vadebekledning, håv, fiskevest, to sneller, flere snører, fire fluebokser, klær og toalettsaker. Lauritsen var i samme båt, men det var ikke rart til trøst. Og ja, det rart med intuisjonen. Vi var sene til innsjekkingen og på vei gjennom sikkerhetskontrollen delte vi samme følelse. Dette kom ikke til å gå bra.

Jeg sank sammen på benken. Vurderte sterkt å fortsette med Underberger, finne en pub. Lauritsen var det heldigvis mer tak i. Den høye mannen gikk til skranken, gjorde seg forstått, viste bagasjelapp og fylte ut et skjema. Jeg fikk gjøre det samme. I minibussen steg stemningen. Samlet hadde vi utstyr nok. Bare ikke vadere. Jeg ringte guiden som lovte at det skulle ordnes. Reiseforsikring hadde jeg også. Sikkert ei fluefiskesjappe i landsbyen. Bare å fylle opp en ny bag. Minibussen svingte seg gjennom dalføret. Jeg åpnet en øl. Det var lys i tunellen.

Samme kveld fikk vi avlegge fluefiskesjappa i denne lille byen Tolmin en visitt, selv om det var søndag og vanligvis stengt. Jeg så for meg rader med stenger, vadebekledning langs veggene, et rikt utvalg fluer, sneller, håver og alskens remedier. Men det var ingen fluefiskebutikk. Det var en fluekiosk. En disk med noen fluer, noen skjorter og rare hatter. Frode «Ruffen» slo selvsagt til på sistnevnte. Selv plukket jeg fluer etter beste evne. Knøttsmå døgnfluer, mikronymfer, noen vårfluer og et par gresshopper. Noen ruller, 0,10, 0,12 og 0,14, av et eller annet ukjent spissmateriale med en krokodille på. «Super strong». Alle fluene ble plassert i en liten plastboks. Boksen utgjorde nå hele fluesortimentet mitt. Og jeg som for denne anledningen hadde bundet fluer i månedsvis. Vadebukser, stenger og håv kunne jeg se langt etter. Det nærmeste jeg kom fiskebekledning var en militærgrønn skjorte med skulderklaffer. Var den laget av plast? Skjorta, som jeg altså kjøpte, kommer i hvert fall helt på toppen av lista over de meste syntetiske plagg jeg noen gang har vært innehaver av. I håndbagasjen hadde jeg solbriller, skyggelue, speilrefleks og videokamera, samt en Dry Fly Original med et femmersnøre. Det var da noe, men det var også alt.

Fluekiosken. Kjøpefluer. Bygge seg opp fra ingenting.
Fluekiosken. Kjøpefluer. Bygge seg opp fra ingenting.

Mandagen våknet vi til første fiskedag. Guidene troppet opp med vadebukser. Ettersom Lars Lauritsen, xtra Lars, er tidligere basketballspiller, så sier det seg selv at kroppslengde ble en avgjørende faktor for hvem som skulle ha hva. Jeg endte opp med noen flotte støvelvadere fra Greys, som jammen stod fargemessig i stil til den syntetiske skjorta. Stenger var heldigvis ikke noe problem, og jeg fikk låne en stang av «Ruffen». Det mest pinlige var at jeg måtte låne lange underbukser av Oddvar. Liker generelt sett ikke å låne undertøy. Jeg vet ikke om Oddvar også har vært basketballspiller, men det var i hvert fall noen veldig lange, lange underbukser.

Så der stod jeg i en ny elv, Baca, og følte meg altså ikke helt vel til mote. Dessuten klekket det ikke en dritt. Ikke vaket det heller, naturlig nok. Tørrflua som jeg halvt apatisk forsøkte å blindfiske med ble revet av. Satte på ei nymfe. Guiden kom bortom, ba om å få se på flua, hentet frem boksen sin og sa «try this». Hva faen var det? En liten garnkule. Lilla! Så dette var altså det beryktede egget! Fluemønsteret som får selv Wollybugger til å klinge som høystemt poesi. Ja, ja, fikk vel prøve. Gikk litt nedstrøms, så etter fisk i det klare, men strømmende vannet. Vadebuksene strammet. Men der! Var det ikke noe der? Rett nedenfor den store steinen. Snek meg ut, gle på steinene, udugelig støvler, fem meter fra land, la kroppen forsiktig mot den hvite, store steinen og tittet varsomt over. Joda, der stod det en regnbueørret, klint inntil steinen, for så å slippe seg litt nedover og deretter svømme opp igjen. Jeg huket meg forsiktig ned bak steinen og vippet bare ut fortommen med den latterlige garnkula på. Umiddelbar respons. Fisken smalt rett på og ruset nedover. Jeg måtte le. Det var komisk, og selv om det ikke var blant de aller største regnbuene så var det en sterk og livlig kar. Hoppet og spratt, dro utover. Like før landing grep jeg automatisk etter håven på ryggen, men der var det selvsagt ingen håv. Det ble til å løfte den stakkars regnbuen uelegant inn på stranda, der den sprellet og rullet seg inn i masse sand og løv. Da fisken svømte ut igjen fikk jeg følelsen av å se meg selv utenfra. Slik jeg lett kan gjøre når jeg er på nye plasser, i nye situasjoner, nye omgivelser og når jeg er alene. Og hva så jeg? En komisk figur, i lånte fjær som fisker kortdistanse med egg. Langt unna indre forestillinger fra ukene før, om tekniske krevende fiske med knøttsmå døgnfluer, mikronymfer og fisk som skvetter bare den ser skyggen av et snøre. Situasjoner som krever veloverveide strategier, nitidige studier av flueboksens innhold og teknisk perfekte kast og plettfrie flyt. Neida. Vippe ut et lilla garnnøste. Det var det hele.

Støvelvadere og syntetskjorte. Full match, og klar til dyst. Simms-Lars smiler.
Støvelvadere og syntetskjorte. Full match, og klar til dyst. Simms-Lars smiler.

Utover ettermiddagen ble hele turfølget samlet ved elven Tolminka, der vi etter hvert skulle få for vane å avslutte fiskedagene. Krystallklart vann og en sandbunn som gjorde det enkelt å se fisk i rolige partier. Vi tok noen øl og oppsummerte. Ikke rare greiene, og fisket med egg var definitivt et sjokk for et par av gutta. Lars fra Toten tok det spesielt tungt. Det så ut som han nylig hadde fått en telefon om at huset var brent ned. Jeg var ikke akkurat stolt over bragden min jeg heller, men fisk er nå en gang fisk. Og når nesten alt utstyret likevel var på avveie, så hadde jeg en mildt sagt distansert tilnærming til alt jeg foretok meg. Fikk vel ta noen kast i Tolminka også. Satte fra meg ølboksen, grep stanga og ruslet ned til plassen Roy Ole hadde stått på. Fin strøm, burde stå noen flotte regnbuer her. To kast og en flott regnbue hogg til. Denne gangen var det ikke på egg heller. Marius håvet. Dagen ble ikke så verst likevel, men høydepunktet kom definitivt i bilen på vei til pensjonatet. En telefon om at bagasjen var ankommet. Humøret steg ti hakk. I morgen, allerede på andre dag, skulle jeg endelig begynne å fiske på ordentlig. Men først, skulle det vise seg, måtte jeg smake på alt hva Ruffen klarte å oppdrive av lokal spritlikør fra baren. Var i stemning til det.

Om jeg lærte noe av denne dagen, så må det være at man i mangel av selvtillit like gjerne kan ha en galgenhumoristisk tilnærming til det hele. Gi blaffen rett og slett, ta ting som de er, le av det. Alt midt i mellom blir bare tull.

Gjensyn med Greysvaderne og fisken i Tolminka. Film fra fiskeside.com:

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s