15.46,6 og 103 BL

Dere får ha meg unnskyldt den sterke og banale språkbruken, men jeg kan ikke late som jeg ikke har tenkt i akkurat disse baner, og latt tankene ha i seg akkurat disse ordene: Hvorfor i helvete ser folk på skøyteløp?

Nå skal det kjapt presiseres at skøyter naturligvis ikke har så mange tilskuere som tidligere, men når jeg nå sitter her foran tv’n og ser på VM i Vikingskipet i 2013, så er det fortsatt rom for undring. Tilskuerne er på plass, og det ser attpåtil ut til at de koser seg. Er de alkoholpåvirket mon tro, er hele arrangementet et påskudd for ei lita kule med gutta? For noe vet vi da alle: Sven Kramer kommer til å vinne sammenlagt og den tunge isen gjør at det neppe blir noen verdensrekorder, og selv om det hadde blitt det, hvem bryr seg egentlig? For det er mange år siden humorduoen i Dizzie Tunes gjorde et poeng av at tiden har løpt fra skøyter, og i hvert fall for skøyter som stor publikumsidrett. Replikkene i sketsjen var korte, enkle og treffende: «Når er skøytestevnet?», sier den forbipasserende, hvorpå billettselgeren svarer: «Når kan du komme?».

År 1988 var det siste med skøyteis på Bislett. Ærverdige Bislett, med 14 verdensrekorder i distanseløp på samvittigheten, var ikke lenger skøytearena. Det var opprivende for mange, men i dag er det snarere absurd å tenke på at skøytestevner på Bislett, nesten uansett hva slags mesterskap det var, trakk 10 000 publikummere. Folket strømmet til. De stilte opp med fare for å fryse lemmene av seg, for å se på mannfolk, som det stort sett var, gå runde på runde på runde. Publikum holdt ut hele dagen, fra start til mål, så alle parene, ikke bare våre egne stjerneløpere, men alle, klappet, jublet, sang og slo floker, lenge før OL-floka på Lillehammer. Og etter å ha overvært første dag i sprengkulde og fått med seg kortdistanser og mellomdistanser, så møtte jammen meg hele hurven opp dagen etterpå også, like entusiastiske tross frostskader og bakrus. Kø inn portene fra tidlig formiddag for å få med seg «grand final», den mildt sagt langtekkelige 10.000-meteren. Riktignok var det ikke så kaldt lenger. Været hadde slått radikalt om. Kulde og sur vind var kanskje erstattet med sludd og tåke. Så der stod de og ventet. Kanskje kom det ikke en nordmann før i femte par, og da hadde det allerede gått minimum halvannen time. Snø- og sluddbygene fortsatte. Skuldrene ble kalde, og man hutret mens banen ble måket. Det måtte den nå gjøres med jevne mellomrom. To par, måkerunde, to nye par. Det trakk ut, og det tok to timer før første nordmann kom, og så var det 75 runder med uinteressante tyskere, svensker og finner før Norges virkelig håp gjorde seg klar.

13.46,6 eller Squaw Valley, om du vil.
15.46,6 eller Squaw Valley, om du vil.

Og når jeg nå sitter og ser på tv-sendingen fra Hamar, så slår det meg at mange av gubbene på tribunen under VM 2013, ja for det er en majoritet av tilårskomne mannfolk med tynt og grått hår, helt sikkert også var tilstede på Bislett den gang det var skøyteløp der. Og de har altså ikke tenkt å gi seg. Ikke pokker! Hva er det med dem? Hva har de sett som jeg ikke forstår? Utgjør de rett og slett en hemmelig sekt? Snakker vi her om en lidelse, genetikk eller demonstrerer de i sitt stille mot tidens utvikling. Det er slettes ikke til å fatte, men så kommer jeg til å tenke på Per Jorsett og rundetider, og statistikker og «før skjema». Ja «før skjema» det pratet man hele tiden om, en løper ligger før eller etter «skjema» til et eller annet, til verdensrekorden, til dagens bestenotering, til personlig rekord, til årsbeste. Før eller etter skjema. Er det «skjema» som rett og slett er stikkordet? Jeg finner ikke svaret, skifter tv-kanal, Sven Kramer vant, Håvard Bøkko på andre, som ventet og skøyteløp forsvinner ut av min bevissthet. Jeg lar det ligge, men så ved en ren tilfeldighet ramler jeg brått og utilsiktet over en beskrivelse av skøyteløp, skøytetilskuere, ja hele hemmeligheten bak denne merkverdige interessen for å se to menn, eller to kvinner, gå rundt på en isbane i kamp med hverandre, klokka og et skjema, som altså er før eller etter et eller annet. For hør hva Dag Solstad, forfatteren fra Vestfold, den gamle kommunisten fra hvalfangerbyen, skøyteentusiasten og fotballsupporteren fra Sandefjord, skriver i Roman 1987:

«For vi er skøyteentusiastene, og vår entusiasme bygger ikke bare på en lettfattelig rus, og en unyansert begeistring for eneren, slik tilskuere til mange andre idrettsarrangementer kan henfalle til. Nei, grunnlaget for det å kunne være skøyteentusiast og dermed med noe utbytte møte opp på skøytestevner, er at man både er spekka med kunnskaper om skøytehistoria og at man har sans for tall. Uten at begge disse to forutsetningene er til stede, kan et skøyteløp vanskelig bli noe annet enn en kjedelig idrett hvor to og to løpere starter av gangen, i ett par, og hvor disse da går, runde etter runde, rundt ovalen, opp til 25 runder på en 10 000-meter, hvor stort sett den ene ligger langt foran den andre, så det ikke er noen spenning i hvem som vinner paret en gang, og hvor det ofte til og med er to helt ubetydelige løpere som løper sammen».

Så hvor vil jeg med dette. Jo, dere skjønner det allerede, og jeg kunne like gjerne stoppet, og latt dere lage deres egne bilder av sammenhengen mellom skøyte- og fluefiskeentusiasme. Lag meg likevel dvele ved mitt lille indre bilde. Som da en tidligere, ja la oss kalle det venninne, forsøkte å innynde seg overfor meg gjennom å fortelle at hun hadde fått hai på fiskestang i Mexico. Akkurat som om jeg skulle bry meg. Hva i alle dager. Det er jo fullstendig fjernt fra min fluefiskeinteresse! For i mine øyne er det ingen turistfiskere av hverken hai, hvitting, torsk, laks eller ørret som er i noe i nærheten av min fiskeinteresse, eller rettere sagt, fluefiskeinteresse. Når for eksempel en kollega forteller begeistret om en sei på 10 kilo tatt under høstferien i Trøndelag er det noe jeg ikke klarer å motta med annet enn et overbærende smil, og kanskje et lite sukk – «tøft». Jeg er totalt likegyldig til det. Nei, hadde jeg bare vært det. For jeg er ikke likegyldig! Det er faktisk irriterende at de tror jeg er interessert eller, Gud forby, imponert over deres bedrifter.

De må ikke komme her å late som de er interessert i sportsfiske, de vet ikke hva de snakker om. For det er en barriere man må over. Og det skal være vanskelig. Man kvalifiserer ikke for betegnelsen skøyteentusiast ved kun å vite at 15.46,6 er Kupperns legendarisk verdensrekord fra Squaw Valley i 1960. Det bare må man vite. Likeledes må man vite at TMC 103 BL er betegnelse på en tørrfluekrok uten mothake fra den japanske produsenten Tiemco. Det er ikke noe å briefe med. Det er basic.

Man har kanskje komme litt videre om man husker at 10 000-meterrekorden før «Kuppern» tilhørte den nå 90 år gamle Hjalmar Andersen, og at «Hjallis» rekord lød 16.32,6 og var fra 1952. Og at det ikke var under OL i Oslo rekorden ble satt, men under landskampen betegnet som «Norge mot resten av verden» på Hamar, en uke før OL. Da er man liksom på det nivå der man vet forskjellen på TMC 3769 og TMC 3761, nemlig at sistnevnt har et litt kortere krokskaft og dermed får et noe større krokgap enn førstnevnte, i forhold til størrelsen på fluekroppen. Dersom du i tillegg vet at svensken Kjell Bäckman under Squaw Valley, (all innvidde har OL i 1960 som innbakt referanse bare man nevner stedsnavnet, så «Squaw Valley» holder) gjorde et knalløp, slo «Hjallis» sin rekord, og hadde for en stakket stund verdensrekorden med 16.14,2. Men det var altså rett før Knut «Kuppern» Johannesen satte i gang. 15.46,6. Du kan det, du er med, du er en av dem. En av entusiastene, og du vet selvfølgelig at ingen var nærmere Eric Heiden under OL i Lake Placid enn Kay Arne Stenshjemmet, bare slått med 1 sekund og knappe fire tideler på 1500 meter og med bare 59 hundredeler på 5.000. På 10.000-meteren var Heiden uslåelig, og vant komfortabelt med 14.28,13, og du vet selvfølgelig også at den første under 13 minutter var nederlandske Jochem Uytydehaage som den 20. februar 2002, altså 20.02. i år 20 02, lett å huske altså, gikk på tiden 12.58.92. Du vet også når hundredeler ble innført i tidtakingen.

Og dette er ikke engang tull. Skøyteentusiaster kan dette, så virkelig, og de kan utrolig mye mer, om tider, rundetider, hvem som gikk i par med hvem, datoer og alle skjemaer som røyk, det ene skjema etter det andre, enten man lå før eller etter, sprakk eller satt inn i en legendarisk sluttspurt. Man skal virkelig slite for å bli en av dem som kan kalle seg skøyteentusiast.

Og slik er det også med fluefiske. Dette er ikke et miljø hvor man enkelt kan spasere inn og høste anerkjennelse bare fordi man har fått en sjøørret på 5 kilo i Lågen eller på Slagen. Nei, her må det fremvises og dokumenteres kunnskap og dedikasjon, og kanskje først og fremst det. Kunnskap og dedikasjon, ikke bare resultater. Man må vise at man behersker det meste, man vet at 1 x fin wire er vanlig tørrfluekrok, og at 4 x wire er de aller tynneste. Dessuten kan man enkelt tegne opp profilen på et WF-snøre, en klassisk DT-line, en Lee Wulff Triangle Taper og et typisk shortbelly-snøre, som for eksempel Guideline Presentation. Og vi er fortsatt på basic. Man må også vite at CdC står for Cul de Canard, er gompfjær fra and eller gås, og at det ikke er fettet i dette materialet som er det viktige for flyteevnen, slik mange noviser tror, men strukturen på fjærene med mange bistråler, og at det er dette man må sjekke når man går til anskaffelse. Man må også ha meninger. F.eks. om hvorvidt man liker CdC eller ikke. Noen er store fan og bruker det til nesten alt, mens andre unngår dette materialet i det lengste. Begge deler må ha en troverdig begrunnelse tuftet i både teori og erfaring.

Tar man det enda et hakk videre så kan man erverve utrolige kunnskaper om hvordan fluefiskestenger av alle slags materialer er bygget, hvordan materialvalg, taperinger, antall deler og valg av stangringer påvirker aksjonen og kasteegenskapene, for flere ulike typer kast. Man kommer rett og slett aldri i mål. Og jeg har jo ikke en gang vært innom entomologi, eller innsektslære. Det er rett og slett galskap. Vi kan ikke late som noe annet. Vi maler oss inn et hjørne der vi sitter og pludrer med en utrolig bagatellmessig del av verden og gjør den til noe vesentlig i vårt liv. Og vi dyrker det mer og mer. Kan enda mer, vil vite enda mer, dyrker alle bagateller. Vikler oss inn i noe vi kan komme ut av. Men tvil aldri på at det er en absurditet, et i utgangspunktet paradoksalt interessefelt som eksploderer i alle retninger og blir til en kontinuitet av irrasjonelle handlinger. Og har man først vært innenfor, så er man der. Nevner man 103 BL eller 15.46,6 – så er det som å slå på en bryter. Da kommer det et ras av andre skøytetider, eller en utledning om hvorfor man heller foretrekker Knapek D eller en krok fra Hends eller rett og slett en god gammel Mustad R50 94840.

Samtidig slår det meg som noe fint. Det at to gamle skøyteentusiaster kan sitte helt oppslukt over en øl og diskutere alle detaljer i sin egen lidenskap. Som Finn Thorsens totale sprekk etter 7 runder av 5.000-meteren under EM på skøyter i ‘62. Og det etter en knallsterk åpning, og med en 10.000-meterrekord på meget sterke 17.01,8 i bagasjen. Tenk det, så nære å bryte den legendariske 17-minuttersgrensen, sier dem i kor. Ja, ja, småler de videre og oppsummerer med at Thorsen, tross misæren under EM, som kulminerte med at han ikke stilte opp på 10.000-meteren, i hvert fall hadde en strålende fotballkarriere å falle tilbake på. Og mens de sitter der i vårsola og snakker om gamle skøytetider, ja så sitter det samtidig to godt voksne menn på ei myr oppi skauen, ved et vann og diskuterer hvorvidt det er to fjærmyggarter som klekker, og at den ene arten trolig har to generasjoner. Så ser de i hverandres fluebokser og diskuterer en detalj som i høyden 1.000 mennesker i Norge har noe som helst interesse av, kanskje jeg overdriver til og med. «Ja, ja, deg om det», hører jeg. Den ene snur seg rundt og henter frem kaffetermosen fra sekken. Det blir stille. De sitter en stund og speider utover vannet med hver sin kopp. Fortsatt stille. Ingen vak. Så blir det sagt et eller annet. Det er litt bevegelse. De humrer av noe, tror jeg. Kanskje av den gamle historien om ferskingen som slet med kasteproblemer, før han etter halvgått sesong fant ut at WF-snøret var montert feil vei. Og ler man ikke av den, ja da er man i hvert fall helt «uttafor».

Epilog
For vi er fluefiskeentusiaster, og vår entusiasme bygger ikke bare på en lettfattelig rus, og en unyansert begeistring ved fanging av fisk på fiskestang, slik mange andre sporadiske sportsfiskere lett kan henfalle til. Nei, grunnlaget for det å kunne være fluefiskeentusiast og dermed med noe utbytte reise omflakkende rundt, for ofte å treffe på elendig forhold, men alltid med håp om å fange en fisk på flue, er at man både er spekka med kunnskaper om fluefiske og at man har sans for alle detaljer, både vesentlige og uvesentlige. Uten at begge disse to forutsetningene er til stede, kan fluefiske vanskelig bli noe annet enn helt ordinært sportsfiske, der resultatet er det eneste som teller og hvor timer og dager uten fangst er å betrakte som fullstendig bortkastet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s