Passiar med Arild over bindestikka

– Synes ikke fluene dine blir så verst jeg.
-Takk. Ganske fornøyd selv også. Har alltid hatt problemer med å feste inn vinger av hjortehår på fallskjermfluer, men det kommer seg. Klipper ut små firkanter fra skinnet, tips fra Dagfinn, fremfor løse hår. Legger deretter en surring rundt håra før jeg strammer over krokskaftet. Se nå. Ikke akkurat fluer som gjør seg på internettet med moderne fototeknologi, men i en lærebok fra 70-tallet kunne de ha glidd ubemerket inn, ikke sant, om bildet var diffust nok.
Jo, flott, men det lukter misunnelse her?
– Nei, jeg har bare ikke noe sans for alle de sterile fluene som bindes for fotografiets skyld. Mange glemmer at fluene skal ha litt liv for å fiske godt. Bevege seg litt urolig på overflaten, ikke ligge som en plastbåt.
– Ha, ha, du er misunnelig, du! Du er dårlig på å skjule din amperhet og smålighet, forresten.
– Kutt ut. Ok, litt misunnelig da. Mange dyktige fluebindere, men man bør ikke overdrive betydningen av fluene heller, og i hvert fall ikke det som går på at man skal rydde og pynte for at fluene skal se fine ut på bilder. Folk burde konsentrere seg mer om selve fisket i stedet. Kastet, presentasjonen, taktikken.
Men det er ingen motsetning!
– Nei vel, gir meg. Fluene dine er i hvert fall flotte, og hadde gjort seg bra på bilder også.
Men jeg får vel aldri fiske med dem. Takket være deg!
– Du skal aldri si aldri, men sånn er det bare å være en idé.
Men jeg skulle jo være deg.
– Nei, nei. Det var du som skulle være meg. Akkurat her er dette helt essensielt. Ordenes rekkefølge er ikke uvesentlig. Du kan bare bli «du» og «deg», aldri et eget «jeg».
Den skjønte jeg ikke.
– Nettopp, og det er svakheten ved ditt såkalte «jeg». Du skjønner ikke noe, jeg må forstå det for deg.
Så la meg forstå da, hvorfor droppet du meg?
– Du kan ikke trekke konklusjoner heller, i hvert fall ikke så raske konklusjoner. Hele «deg» ble for komplisert, selv om jeg fortsatt er besnæret av ideen. Planen var å la deg rive meg løs. Gjøre ting jeg ikke kan selv, bryte opp, reise bort, fiske med fluer og leve som en såkalt fri mann. Det siste der, om fri mann, er en slitt frase, som jeg aldri hadde tenkt å bruke, bare så det er sagt.
Men det høres spennende ut, hva er problemet? La meg reise. Vær så snill, jeg lover å finne på noe morsomt.
– Problemet er at jeg da må sette meg i dine sko, og gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort. Det gikk helt fint å sitte på linje 5 ned Groruddalen, det har jeg gjort selv. Jeg har også gått opp Karl Johan hundrevis av ganger, og jeg vet hvilket departement du jobber i. Du skulle gå opp til krysset ved Akersgata ta til høyre, over Lillegrensen og gå inn i Samferdselsdepartementet.
Det høres kjedelig ut. Blæ.
– Det var jo litt av poenget. Dessuten jobber jeg litt fra den andre siden av bordet, så jeg skulle gi deg en haug av ganske tunge og kompliserte oppgaver også. Ikke akkurat lystbetont arbeid.Tro meg!
Infantil type du!
– Som jeg sier, du måtte ha nok ammunisjon til å ville rive deg løs. La deg sveve ut, realisere drømmen om å tilbringe dager, uker, måneder og år ved elver og vann. Kjenne duften av morgen, kokke kaffe, la solstrålene trenge gjennom morgentrette øyne, frihet, observere naturen, kjenne sola varme opp en litt hutrete og trett kropp, steke bacon, la deg vente på vak og gode opplevelser. Du skulle få sitte utenfor en spartansk fiskekoie om kvelden med en flaske rødvin og filosofere fritt over verden. Eller foran teltet ved bålet, som du kunne pirke i med en pinne. Trekke deg opp og jekke deg ned. La deg være tydelig, uklar og tvilende. En sammensatt sjel, men på et vis lykkelig. Ikke ubetinget, for det blir utopi, men alt i alt fornøyd. Fornøyd med egne valg.
Høres fantastisk ut! Og problemet var igjen?
– Problemet mitt, som altså ble ditt, var at oppbruddet fra t-bane og jobb var uproblematisk, men det var når det kom til konsekvenser for familien at det begynte å snøre seg.
Så du gjør altså dine problemer til mine? Det livet du skisserer høres bra ut. Kan du ikke bare gjøre kona mi til ei sur og slem megge og barna til noen ufyselige og bortskjemte oppsnasigheter, som jeg enkelt kunne rive meg løs fra?
– Joda, men jeg kunne ikke lage et alter ego som var altfor langt unna meg selv. Det ville ikke bli troverdig, det ville gitt meg problemer. Jeg forsøkte derfor bare å la deg være litt annerledes. Du skulle bo på østkanten, et sted jeg selv har bodd, og kjøre den samme t-banen som jeg selv har kjørt, og jobbe med noe av det samme, selv om du skulle representere byråkratiet, mens jeg i virkeligheten representerer motparten. Men jeg kan nok om deg, ditt liv, din jobb, din familie, dine eksistensielle spørsmål, din psyke. Ikke sant, la deg få en tilværelse temmelig lik min egen, men med noen tydelige forskjeller, så du ikke ble helt identisk med meg, eller jeg-formen. Hele løsrivelsesprosjektet kunne uansett ikke skrives i jeg-form, med mindre jeg virkelig gjorde ett oppbrudd og dro avgårde selv.
Jeg trenger altså ikke frykte for at du tar min rolle?
– He, he, nei. Det får være grenser. Fluefiske er gøy, men jeg kan ikke si opp jobben og reise fra kone og to barn.
Kan du vel!
– Nei, og det skjønner du vel? Jeg er glad i dem. Så glad i dem at jeg ikke klarer å la deg gjøre det en gang! Distansen fra meg til deg ble for stor, og du hadde blitt ganske usympatisk, uansett hvor ufordragelig din kone og dine barn var. Dessuten har jeg vondt for å skrive deg inn i en slik historie også, selv om du var deg og ikke meg. Hadde kanskje kommet til å mislike deg sterkt, kjørt deg i grøfta, laget et sant helvete for deg. Jeg ville bare være ett med deg når du, eller jeg eller deg eller hvordan det blir, hadde fisket med flue. Bortsett fra at jeg ville latt deg være litt bedre til å fiske, akkurat som du er litt bedre til å binde fluer.
Snilt gjort!
– Nei, egentlig ikke. Mange ville jo tro at du var meg, så da hadde jeg fått kreditten, ikke du. Ha, ha.
Faen, tenkte jeg ikke på.
– Ikke rart.
?
– Glem det. Et annet problem var det med New Zealand.
Ikke noe problem for meg, høres fantastisk ut.
– Problemet er at jeg ikke har vært der, og sånn sett måtte la deg oppleve noe jeg ikke selv har opplevd, og da ville det mangle mye i beskrivelser av omgivelser og stemning. Du skulle ta beslutningen om å reise ved et vann på Romeriksåsen, og det er ikke lenger unna enn at jeg skulle tatt turen selv, og beskrevet vannet temmelig nøyaktig. Med New Zealand hadde det blitt verre.
Du får ta en tur da!
– Har tenkt på det, det må være en forutsetning. New Zealand eller Argentina. Jeg kan ikke la deg miste både jobb og familie for at du skulle traske rundt opp trøndelagen heller, eller la deg bo i telt på en gresslette langs Rena. Eller låne seng i ei koie.
Hva med Finnmark!
– Joda, det er mange muligheter i Norge og Norden, men sesongen er for kort. Hva skulle du gjort ellers i året?
Jeg kunne levd som bohem, funnet meg et husrom i utkant-Norge, besøkt barna, skrevet bøker, solgt noe bindemateriell jeg mekka sjæl.
– Skrevet bøker? Nei, nei, nei.
Hvorfor ikke?
– Hva skulle du skrevet om?
Om folk som deg, som ikke våger bryte opp og gjøre det de vil, men som er fanget av gjeld, forpliktelser og borgerlige dyder. Trygt og kjedelig i en seilas mot døden, stø kurs mot det evige intet som kommer nærmere og nærmere for hvert jævla sekund.
– Gjør du narr av livet mitt?
Du er så nærtagende du, jeg sier det bare som det er. Du har en eneste sjanse mann, og den er du i ferd med å blåse bort. Og det kaller du ansvarlighet? Ansvarlighet og handlingsregelen, det er Norge beskrevet i to ord. Tar vi med ett ord til vil jeg velge «gørrkjedelig». Ser du, jeg kan ordlegge meg jeg.
– Ha, ha, forfatter du. Skrive om sånne som meg. Du er faen meg mer spennende enn jeg trodde. Og du kaller meg infantil. Du er jo en infantil jævel sjæl.
Men du, en ting, hvorfor heter jeg Arild?
– Du er oppkalt etter Arild Asnes.
Og hvem faen er det, om jeg må få spørre?
– Arild Asnes er hovedpersonen i Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Handler om en ung og urolig sjel, i oppbrudd, i eksistensiell krise, på søken etter mening, med politisk lengsler, drømmer. Arild er for øvrig forfatter.
Ha, ha, der ser du! Jeg og Arild, Arild og meg. Forfattere begge to. Der har vi’n!
– Joda, det er et godt poeng. Og det er mer skjønner du. Du husker det med linje 5 og kontorvesken din?
Ja.
– Du skjønner, Arild Asnes kom med toget gjennom Europa og tilbake til Norge. Med koffert. Alle Solstads hovedfigurer drasser rundt på koffert. Du kom med t-banen ned gjennom Groruddalen med kontorveske. Ikke tog, men t-bane, ikke koffert, men kontorveske. En Asnes junior på sett og vis, alt litt mindre. Slik skulle det fortsette. Hele fluefiskeforvirringen skulle gjøres som en parallell til Arild Asnes politiske forvirring, om vi kan tillate oss å kalle dette forvirring, «søken» er kanskje et bedre ord.
En litterær parallell altså. Ville noen skjønne det?
– Nei, antageligvis svært få, og det er kanskje ikke vesentlig en gang. Bare en intern motivasjon, et slags stimuli. Her snakker vi tross alt om en målgruppe fluefiskere som er interessert i å lese en lang fortelling om en forvirret fluefiskesjel og som attpåtil har lest Dag Solstads roman. Tenker vi snakker om ti-tjue personer i hele Norge. Mulig jeg tar feil, men det var helt uproblematisk å la deg hete Arild i hvert fall. Hadde tenkte å la deg gå igjennom noen selvransakende faser også, og føre deg til ubehagelige konklusjoner.
Som hva da?
– At du er en latterlig, humoristisk skikkelse, komisk figur.
Akkurat som Arild Asnes da eller ?
– Nettopp! Akkurat som Arild Asnes. På en prikk, faktisk!
Men jeg blir altså ikke noe av?
– Vel, du ligger vel tynt an, om jeg kan si det slik.
Men hva skjer da, med deg mener jeg.
– Med meg? Jeg klarer meg vel fint, har mye å skrive om jeg.
Hva da for eksempel?
– Ting som ligger meg nærme, noe av det som gleder og provoserer meg, at man hele tiden forsøker å sammenligne opplevelser, for eksempel.
– Hvordan da?
– Du vet, mål og vekt, utstyr, bilder og video på internett, fluer og alt. Det dreier fokuset over på resultater og sammenligninger ikke på kjernen i opplevelsen, ikke på nuet og leken, det som virkelig betyr noe.
Høres kjedelig ut.
– Slettes ikke. Jeg liker å sammenligne dette med brasiliansk fotball. Vet du hvordan de spiller der?
Nei, hvordan skulle jeg vite det?
– Nei si det. Men forestill deg. På stranda spiller brasilianere ofte med to pinner som mål i hver ende av en liten bane, kanskje er målene så små som en meter, og banen en kvart fotballbane stor. Gjerne elleve mot elleve, eller flere. Målene får stort sett stå i fred. De er opptatt av leken med ball, det tekniske, pasningene, tunnelene, få frem smilene, latteren, kanskje med en liten ydmykende mobbefinte på toppen. De har det rett og slett gøy med ballen. Med å spille fotball! I Norge hadde det aldri skjedd. Vi hadde smelt ballen oppover og bare vært opptatt av mål, effektivitet, vinne, vinne og sluttresultat. Dette sprer seg i vårt samfunn. Ikke bare gjennom kynisk fotball, men også i næringsliv, samfunnsliv, politikk, på skolen, mellom elever, mellom naboer, hyttenaboer. Største, best, mer enn deg. Og selv i fluefiske ser vi tendenser til dette. Mål, vekt, storørretjegere, bilder, video, vise seg frem. Bedre enn deg, serru. Det er resultatene som teller, teller, teller. Resultatene! Jeg blir gal.
Plager deg virkelig skjønner jeg!
– Jeg overdriver for å få frem budskapet. Det plager meg ikke kontinuerlig, men det er å fiske med flue som interesserer meg. Forsøke å få til noe som er bra, noe jeg er fornøyd med. Om fisken veier 1,5 kg sier faktisk lite om det, det sier kanskje mer om hvor jeg har vært og hvordan klekkingene var. Jeg fisker på et lite vann som er vanskelig, der er det en sann glede å få en fisk på 400 gram. Ikke pga størrelsen, men for at man faktisk skal gå rimelig stødig fram for i det hele tatt å ha en sjanse på den. Resultatet sier ingenting om prestasjonen, det virker ordinært, men er det ikke. Som Dagfinn sa da vi stod i Hallingdalselva i fjor og faktisk hadde nokså krevende og utfordrende fiske: «Dette er faktisk morsomt fluefiske dette også, om man ikke akkurat må over kiloen». Og det var sant. Det var krevende og det var morsomt. Det var slik leken skal være for å være gøy.
– Men stor fisk er enda morsommere, det var derfor du ville sende meg til New Zealand?
– Nei, det var først og fremst, som nevnt, for at du skulle få fiske året rundt, og jeg sier ikke at jeg ikke vil ha stor fisk jeg også hvis det er mulig, men jeg synes ikke det fortjener så stor oppmerksomhet som kommer til uttrykk på internettet, i filmer og blader. Det er synd å se yngre fiskere som tror storfisk er vanlig og at det er hele meningen med fluefiske. Det provoserer ikke, jeg blir bare litt trist av det. Jaget, sammenligningene, rekorder og tabeller. Resultater, resultater, resultater! Jeg vet jo ikke om det er sånn utover det som presenteres i eksteriøret, men når jeg tenker på det, så bekymrer det meg, og jeg vil ikke at det skal være sånn. Ikke at jeg kan gjøre noe med det, for folk må jo få gjøre som de vil, som det heter i våre dager, men det er synd om det fratar noen glede av fiske. Akkurat den dimensjonen er jeg litt lei. Fluefiske betyr så mye for mange, og det dreier seg om noe mer, og det er her mine tanker om fluefiske kretser. Det er den eneste røde tråden jeg kan finne, ikke at det betyr noe, men det er likevel det. Gå ut og LEK, kos deg, nyt livet. Det passerer deg nå.
– Men jeg passer ikke her?
– Som nevnt, jeg har noen problemer med deg. Men litt luft har du da fått. Ikke vær så utakknemlig. Det med familien ble altså for tungt. Husk at Arild Asnes er 28, du er rundt 40. Du er for satt og sedat til å sveve fritt.
Det er tungt å bli lagt død. Du tar livet av meg!
– Ikke overdriv, du er bare en vag litterær figur. Ingen vil savne deg.
Ikke du en gang?
– Kanskje litt, men neimen om jeg er sikker.
Faen.
– Der får du igjen. Ikke bann så veldig. Jeg skal tenke på deg.
Men hvorfor? Jeg kan likevel ikke bli deg.
– Feil. Jeg kan ikke bli deg, slik er det. Du er en utopi, en drøm. På godt, og altså en del på vondt. Det slår meg at hadde du dukket opp før, så hadde kanskje jeg blitt deg, og alt hadde vært annerledes, men vi skiltes før du ble født, og jeg fikk noe annet, valgte en annen vei. Og kanskje nettopp derfor er det jeg tenker på deg.
Men det var da i hvert fall noe. En tanke, et noe som er meg. Takk.
– Ingen årsak. Bare et noe, et noe jeg kom på.

Jørn Bremtun

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s