Den korte historien om Arild

T-banevognene fylte seg nærmere opp mot maksimum for hver stasjon. Hver gang dørene ble åpnet var det som om hele vognsettet tok et raskt og anstrengt åndedrag av passasjerer, kulde og eksos, før dørene brått klappet igjen og kapslet alle passasjerene inn i en særegen klamhet med lukter av stress, yttertøy, tobakk, tannpasta og ulike matkulturer. Som en respirerende organisme snirklet Linje 5 seg nedover Groruddalen denne morgenen i februar. På Grønland reiste damen med den store klesposen seg opp. Sikkert noen klær som skal byttes, tenkte Arild, men lot kontorvesken bli værende i fanget, det var likevel bare ett stopp igjen før han skulle av. Det var kortere fra Stortinget, men gåturen fra Sentralstasjonen og opp til departementet var blitt en vane.

Linje 5.
Linje 5.
Da Arild var kommet inn i resepsjonen var planen å beskrive hvordan han trakk kortet, gikk forbi glassportene, hilste på vaktene, tok heisen opp i fjerde, sjekket posthyllen, den som inneholdt lite annet enn fagtidsskrifter han sjelden leste en linje av, hvordan Arild hengte fra seg ytterjakken på en plasthenger fra Follestad, tok på kontorskoene, gikk en tur på toalettet, så i speilet hvor trøtt og sliten han så ut, fylte opp koppen med automatkaffe, rigget opp den bærbare maskinen på kontorplassen og logget seg på. Hvordan tankene om en stadig økende gjeld, meningsløshet i hverdagen og mistrivsel stadig kom sivende. Hvor lenge han apatisk kunne bli sittende å stirre utover i lokalene, drømme seg bort, rive seg løs, ta farvel og bare reise. Men bloggeren orker ikke, det blir for krevende, dessuten er det bare en historie blant mange, om samme tema; drømmen om å være fri. Men urealismen i det er påtrengende, og dessuten bygger den på usympatisk syting. En klagesang over et liv de fleste i verden bare kan drømme om. Bare i Europa er det nok av folk og familier som virkelig sliter. For det skal etter alt å dømme være et snev av lykke i fast jobb, bopel, rent vann, elektrisitet, kone, barn, hverdagens sysler, fotball på tv, morsomme bøker, bøker om noe viktig, en skitur i marka, venner, en film i sofaen eller på kino, noen glass rødvin, god mat, ei skikkelig fyllekule med gamle kompiser? Hvordan skulle Arild klare å bryte opp med alt dette, og hvorfor i all verden skulle han gjøre det? For å reise omflakkende rundt i verden for å fiske ørret med flue? Nei, så forbanna viktig kan da ikke fluefiske være. Det blir for dumt. Livet må da være mer enn det? Ja, livet er mer enn det! Så hvorfor hjemsøker tankene meg om å skrive om fluefiske, om fluefiske som noe verdifullt, en helt særegen aktivitet, er det fordi jeg føler meg brutt ned til et produksjonsverktøy for det kapitalistiske samfunn, at jeg lever et liv fjernt fra naturen, at alle moderne konvensjoner bryter nærheten til elementene, at vi lever et liv med parkett, laminat og asfalt under føttene? Ja, kanskje noe sånt, men det er ikke nok og ikke godt nok. Vi lever tross alt i et privilegert land med høy arbeidsdeltagelse, relativt mye ferie, og om jeg absolutt vil kan jeg selge tomannsboligen i Bærum, kvitte meg med mye gjeld og flytte ut på landet, nærmere ei god elv, kona har jo hest, kanskje kjøpe et lite småbruk, pendle, jobbe hjemmefra litt mer eller finne meg en ny jobb. Kan sikkert brukes til et eller annet i kommuneadministrasjonen. Hadde jeg villet kjempe for det, så hadde det latt seg gjøre, selv om barna hadde blitt lei seg for en stund, men de har ikke så mye å frykte, for egentlig vil jeg ikke. Jeg har det bra som jeg har det, og selv om fluefiske er en hobby som kan vekke lidenskapelig drømmer om 100 prosent dedikasjon, så er det langt igjen til total forsakelse. Dessuten slår det meg at jeg alltid er mest inspirert til å skrive om fluefiske når jeg ikke fisker, altså på vinteren, på den tiden jeg leser mest av annen litteratur, kanskje får litt skrivekløe og venter på våren. Når jeg først står der og knoter i flueboksen eller sutrer over den friske vinden, så er fluefiskeeuforien veldig langt unna. Klarer man ikke å opphøye noe når man står midt i det, så bør man heller ikke gjøre det på avstand. Mange blodige revolusjoner kunne vært unngått på den måten, vil jeg tro. Nei, jeg må ikke la meg lokke av Utopia, kan gjøre mange dumme valg. Nå gjenstår det bare noen linjer før jeg har fylt opp dette A4-arket, og jeg har tenkt å gi meg nå, i hvert fall for denne gang, og jeg vet ikke en gang om jeg gidder å summere dette opp i et sluttpoeng. Det måtte i så fall være at fluefiske har fanget mer av mine av tanker enn det denne lille og koselige aktiviteten kanskje fortjener. Kanskje er det best bare å la den være det den alltid har vært, en veldig morsom hobby, en fin anledning til å komme seg inn i marka, opp på fjellet og stifte vennskap med likesinnede på tvers av alder, yrker, bakgrunn og tilhørighet. Det er kanskje noe av det fineste med fluefiske, utover det å glede seg over en dag der forholdene ligger til rette for en god klekking, morsomt fiske og kanskje en kubbe i håven. Hvordan det gikk med Arild? Han reiste til New Zealand, ble skadet i en trafikkulykke 5 kilometer utenfor Wanaka, rakk aldri å få noen ørret, måtte amputere et bein og hadde i et oppgjør mot det moderne trygghetsssamfunnet droppet reiseforsikring. Arild hadde det tross alt bra på Linje 5.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s