Så hatten passer

Den tynnes i rekkene av fluefiskere med slitt fiskevest, bøttehatt og store insektsnett. Samtidig fylles elver og vann opp av karer i flatbremmet cap med basketball-logo, hettegenser og kamerastativ. Det er brytningstid i det nordiske fluefiskemiljøet.

I alle subkulturer er klær og utrustning et viktig signal om at man har forstått opplegget, at man hører til og tar tingene seriøst.

Kan man virkelig fiske iført noe slikt?
Kan man virkelig fiske iført noe slikt?

Vår lille og kjære subkultur har i en lengre periode vært konsensuspreget. Den jevne strøm kler seg propert i vadebukser og vadejakker fra kjente utstyrsleverandører. Amerikanske merker rager høyest, men nordiske Cubus-varianter av vekslende kvalitet glir ubemerket inn. Miljøet er bare ispedd noen ufarlige originaler. Fredelige fyrer med pistrete hår og bøttehatt som ikke gjør stort av seg. Unntaket er om man nærmer seg dem brått og forstyrrer i studien av insektsnettets innhold. En aktivitet de for øvrig kan bedrive uavbrutt i dagevis. Dette er kara som begynte å fiske før John Gierach fikk skjeggvekst, som foretrekker blues og mener at stort sett alle andre her i verden tar for lett på ting. Sjeldnere å observere for hvert år. Det er livets gang at det her tynnes ut i rekkene.

Men i subkulturens midtfelt er det altså små variasjoner. Kodene er strenge og de dristigste våger seg bare utpå med ørsmå variasjoner. Ja, noen detaljer som utenforstående knapt kan registrere. Kanskje er cap med stanglogo byttet ut med armycap, fiskepolaroidbriller med type pilot, og så har vi noen skikkelige gærninger som går med sixpence eller alpelue. Sistnevnte forsøker vise et snev av individualitet, at de står opp mot presset. Temmelig fåfengt, for det lyser så klart av dem at det føles pinlig å gå rundt med hattetøy som best kler pensjonerte språklektorer. Forståelig nok.

Nei, slik bør det se ut, mener andre.
Nei, slik bør hatten se ut, mener andre.

Gamlingene og de middeladrende, om vi kan kalle de to grupperingene det, glir for øvrig litt over i hverandre, kommer stort sett godt overens og slår greit av en prat om klekkinger og fluemønstrene til Bergquist, Bostrøm og Lindstrøm.

Men det er brytningstid i den fredelige lille subkulturen fluefiskere. Inn fra sidelinjen kommer det en gjeng som frekt og freidig bryter alle konvensjoner. Hele opplegget virker å være en forlengelse av russefeiringen, med egenproduserte videofilmer, rølp i teltet, boblejakker, hettegensere, tatoveringer og selvsagt den fordømt så irriterende flatbremmede capen med baseball- eller basketballogo. I verste fall i skimrende sølv. Egenprodusert musikk på ghetto-blazer ved elvebredden er vel det neste? Hva i alle dager er dette for en gjeng? Dessuten virker denne ungdommen så forbanna trygge på egen identitet. De kjører sitt eget løp, full fart dokumentert gjennom hurtigfilming, hip-hop-musikk og «posing», som de kaller det.
Da jeg oppdaget dem begynte det å koke i meg. Hvordan i all verden skulle jeg forholde meg til denne provokasjonen?

Første refleks, som ofte slår inn i møte med noe fremmed, er å gå i forsvarsposisjon. Vise motstand. Trekke ut mot den andre enden, mot gamlingene, klassiske fluemønstre og bøttehatt. Så der satt jeg brått på myra med rar hatt, cane og en blikkboks Catskill-fluer, og bannet over de hersens ungdommene. Og ikke bare der, for man blir utvilsomt preget av å gå med bøttehatt. Sakte men sikkert smøg det seg inn konservative holdninger, vaner og handlinger. Fartsmåleren i bilen sluttet å vise over 60. Og ikke bare det. Forbausende ofte var radioen stilt inn på P1, og jeg kjente en brå og underlig glede når radioverten introdusert gjenhør med forfatter, politiker og radiokåsør Ebba Haslund. Samtidig kom et tiltagende sug etter småkaker og nøkkelost, og mageproblemer ble en del av hverdagen. En «eftermiddag», som jeg også begynte å si, kunne meget vel tilbringes med te, småkaker og nekrologlesning i godstolen.

Kona gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var meg selv, at noe måtte gjøres. Sammen med venner tok hun meg med på et storsenter, og røsket meg demonstrativt hardt i armen da jeg var i ferd med å skjene inn i en klassisk herrekonfeksjonsforretning. Ikke fikk jeg napoleonskaken jeg hadde gledet meg til heller. Så sånn gikk det. Takket være iherdig innsats fra de rundt meg begynte det så smått å klarne, jeg kom på skinner igjen. «Det er for tidlig å snu ryggen til verden», fikk jeg høre. «Kanskje det nye tross alt bringer noe positivt med seg». «Tenk på det du!».

Strategien ble justert. Ser jeg noen av disse hip-hopperne langs elver og vann skal jeg søke kontakt, slik Helge Ingstad oppsøkte indianerne. Ha et åpent sinn, innlede dialog, vise respekt. Men det er klart, vet de ikke hva subimago og trailing chuck er så kan jeg lett tenne. For ikke å snakke om hvis de ikke kan nevne minst to titler av henholdsvis Pål Krogvold og Preben Torp Jacobsen, eller svare lynraskt på hvem som har skrevet «Bare ett kast til» og «Selective Trout». Da skal jeg gi dem så hatten passer. En felles plattform må vi tross alt ha. Ellers raser alt.

Bloggeren legger med dette ned pennen, ønsker alle en god jul og skitt fiske når isen atter trekker seg tilbake!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s