Episoder

Noen, kanskje mange, innbiller seg at fluefiske er en fredelig oase, der prestisje, konkurransejag og stress kan legges til side til fordel for lek, kameratskap og ekspanderende vandrehistorier fortalt ved et gnistrende bål under nattehimmelen, akkompagnert av kaffe fra svartkjele og en liten varmende knert. Om ikke fullt så euforisk, så i hvert fall noe sånt, innbiller jeg meg. Men det er bare et fragment, like lite komplett som alt annet.

Opplesning av første 7 avsnitt: Episoder – del I

Som guttunge hendte det fra tid til annen at jeg kjedet meg under lange mørke vinterkvelder. Da pleide mamma, for å muntre meg opp, foreslå en runde ringspill i gangen mellom soverommene. Det hele endte ofte med at jeg slang ringene veggimellom etter å ha gått på nok et sviende nederlag. Mamma var for god, hun var voksen, hadde lange armer, det var urettferdig. Resten av livet har jeg forsøkt å dempe de mest usympatiske utfallene av et overdrevet konkurranseinstinkt, denne merkelige og som oftest, i forhold til aktiviteten å vurdere, helt aproporsjonale og åpenbart instinktive drivkraften mot overlevelse, suverenitet, heder. Noen ganger må jeg holde i alle tøyler for at det ikke skal gå fullstendig galt, med de konsekvenser det kan få i form av unnskyldninger, oppvaskmøter og økonomisk erstatning av ødelagt utstyr, om ikke så ille, så i hvert fall i tankene. For eksempel når guttelaget jeg trener i fotball er i ferd med å gå på en kjempesmell, eller, og det må altså innrømmes, når jeg fisker med flue. Det er som om John McEnroe hele tiden spøker like under overflaten av overbærenhet og påtatt sympatisk fremtoning.

Stundom, som dem sa før, tenker jeg at alle mennesker og hele verden er slik. At under sivilisasjonens syltynne ferniss så ligger det tykke lag av instinkter, aggresjon og potensiell seksuell og voldelig adferd – et ulmende lag av lava. Som jordkloden i miniatyr ville en fraktalteoretiker kanskje sagt. Mønsteret og oppbygningen av det store, gjentar seg i det små, lik gjentagende mønster i trær og blader, i snøkrystaller, i jord og menneske, ja for vi består av like mange deler vann som jordkloden, 70 prosent, og det glødende laget må ligge gjemt i følelsene, jeg frykter det, for kan ikke det hele eksplodere når som helst? Bare sivilisasjonens humane ideer og konvensjoner holder det hele i sjakk, sånn noenlunde, selv om enkeltindivider og hele samfunn noen ganger bryter fullstendig sammen, gjør de mest grusomme ting, slipper alt løs, Holocaust, Rwanda, Sierra Leone, Kambodsja, Balkan, (…). Bare Mor Theresa, Nelson Mandela, Indira Gandhi og Jesus har utvist umenneskelig kontroll over sine berettigede følelser av sinne og hevnlyst, og da ser jeg gjennom fingrene med at sistnevnte gikk fullstendig berserk den gang han ble møtt av folk som krevde penger av pilgrimmer som oppsøkte tempelet i Jerusalem. Nok var nok, for ham også.

Fisker jeg alene er det meste under kontroll, men ikke at det alltid har vært sånn. Dager uten fisk, med bom og dårlige prestasjoner tærer ikke stort. Det er en sann glede bare å være ute med fluestanga, observere klekkinger og vak. Er forholdene brukbare klarer jeg som regel å lure en og annen, og er den størrelsesmessig beskjeden, så er det enkel sak å dra en hvit løgn i statussamtalen med kona.
– Nå, og hvordan går det med deg, da?
– Joda, hatt en fin dag i elva. Begynte å blåse opp litt utover dagen, men hadde bra fiske til sånn rundt tre, ble et par stykker.
– Store eller?
– Ja, sånn passe, godt fornøyd. Ikke over kiloen akkurat, men ikke så langt unna.

At den største var 600 gram spiller ingen rolle, men her må jeg umiddelbart innrømme, for ikke å lyve enda mer, for ikke å la meg presse helt opp i et hjørne av løgn og bedrag, overfor deg, at fisken faktisk også kunne vært 3-400 gram, jeg ville sagt det samme. Kona vil uansett ikke etterforske mine påstander nærmere og krever ingen bevis, og dessuten synes hun alltid at ørretene jeg fanger ser små ut, selv når det er en fisk over kiloen og jeg stolt viser frem et bilde fra mobilen, hun bare gløtter raskt, «se der ja, den var fin», hvorpå jeg bekrefter at den er veldig fin, uten at det avstedkommer videre respons. Hun sammenligner kanskje alle mine fisker med bilder av laks, eller regnbueørreten i fryseren på Meny, og egentlig bryr hun seg ikke mye om min fangstrapportering, hører vel mer etter i toneleiet, om jeg har det bra eller ikke, så noen ganger må jeg jobbe litt med å få frem svaret i en troverdig tone, men det går stort sett bra, for fornøyd er jeg jo, det er ingen grunn til noe annet, jeg fisker og koser meg, er ikke med i noen konkurranse, og mat er jeg ikke blitt bedt om å ta med hjem, så hvem bryr seg egentlig? Jeg steker en biff, tar noen øl, hører musikk på iPod og leser en bok mens jeg gleder meg til neste dag. Tiden i eget selskap har aldri plaget meg. Tvert i mot.

Med stanga i hånd er distansen forduftet, hverdagen er borte, jeg er i det, i fluefiske, fullt og helt, om jeg lykkes betyr faktisk noe.

De senere årene har jeg blitt mer sosial, lagt mer vekt på turene i seg selv, stemningen, og ikke så mye fiskeresultater målt i antall og kilo. Har likt å tro at det kommer av en mer avslappet tilnærming, at jeg har blitt voksen, og klarer å holde distanse til fluefiske som lidenskap. Man kan snu og vende mye på akkurat det, for å avklare sitt forhold, forsøke lande en konklusjon, man kan mene eller late som om fluefiske svever høyt over alt annet i livet, at det er noe altoppslukende, men til syvende og siste har jeg inngått så mange kompromisser at en slik påstand ikke lenger kan fremsettes med troverdighet, har måttet gi meg der. Dessuten betyr det ikke så mye for meg heller, det å si at fluefiske er min livsstil, men før var det til en viss grad viktig og riktig, og kanskje er det nødvendig for alle fluefiskere i en fase, for i det hele tatt å få et brukbart grep om det, at man kaster seg inn med hud og hår; lese, lære, trene, erfare, binde fluer, studere insekter, miste fisk, slite med forholdene, være i ferd med å gi opp en rekke ganger, forsake mye, også venner, for så å oppleve at det faktisk går litt fremover, at det blir noen fine fisk i håven til slutt, at det var verdt alt strevet. Men kjernen i livet? Nei, det kan jeg ikke påberope meg at det er, for hva betyr ikke barna, kona, familien, venner, jobben og alt det andre jeg er opptatt av? Det betyr noe det også, mye, og alt kan få plass, om ikke noe av det, som fluefiske, drar det hele med seg – og sluker alt.

Så der er jeg på fisketur, og med en stoisk ro og et avslappet og avklart forhold til det hele, så ligger alt til rette for fine opplevelser langs elver og vann. Noe timer og dager helt fastheftet i nuet, i gleden over livet, uten andre forpliktelser enn å ta sånn noenlunde vare på meg selv, nyte naturen, fiske med flue, spise, ta noen øl med gutta, humor og latter. Likevel dukker det fra tid til annen opp episoder som minner meg om at under hele den avslappede livsnyterfremtoningen, så ligger det lag på lag med instinkter og mentale prosesser som røsker og drar, der konkurranse og prestisje søker næring, og hvor likegyldigheten har umulige kår. Det starter som alle andre turer, vi rigger stenger, orienterer oss om forholdene, utveksler erfaringer, hva vi tror på for dagen, legger noen løse planer og kanskje er det såpass at vi etter en kaffe og en knapp time på baken starter å fiske. Alt er fint til nå. Kanskje er vi flere, sprer oss litt utover og ikke lenge etter så sitter den første fisken. Men ikke hos meg. Jeg sveiver inn, vader inn til bredden, bivåner kjøringen og stiller kanskje opp med kamera. Fisken blir håvet, veiet og i det den slippes ut kommer sekvensen der den stolte fisker rister vann av hendene, tørker seg på vadebuksa, fester håven i rygghempa, får orden på stang og snøre – og gliser. Jeg gleder meg med, men kjenner, om ikke med en gang, så litt etter hvert, at nå er det min tur, nå må jeg få en fisk snart jeg også. En stund etter sitter den igjen.

Ikke hos meg denne gang heller. Jeg begynner å lete etter forklaringer, hele landingsseansen interesserer meg mindre, jeg gratulerer halvtørt, og begynner å kjenne presset. Og dette gjentar seg et par ganger til, det fiskes godt på begge av sider av meg, men ikke her, selv om det vaker, ser fisk rett der, jeg må gjøre noe feil, men hva? Prøver å tenke igjennom, men blir for ivrig, vurderer å sveive inn for å trekke pusten, ta en kaffe, tenke meg litt om, men jeg gjør ikke det, det klekker, det vaker og jeg må bare finne ut av det nå. Nå, for svarte. Jeg fortsetter å fiske, men får ikke den fordømte ørreten til å ta flua. Er det flua, flytet eller hva i helvete er det? Forbanna kukk! Den var jo etter nå nylig, den må ta snart. Et par kast til, så skifter jeg flue, fortomsproblemer, helvete, der sitter den på ny, hos kompisen 150 meter oppstrøms, og jeg bestemmer meg for å skifte flue med en gang, nytt kast, det er elendig, presentasjonen hårreisende elendig faktisk, forbanna amatør. Ser at de andre gutta har tatt en pause, det er latter og smil, men jeg blir stående. Jeg har ingenting å dele, ikke noe overskudd av glede, jeg må få en fisk først. Bare en, hver så snill. Det begynner å bli varmt i kinnene, i brystet, magefølelsen er elendig, tung, hard, jeg mister troen, ikke min dag i dag, skuldrene presser seg oppover, det begynner å bli så jævlig anstrengt hele greiene. Forbanna drittdag. Forsøker å puste ut. Kos deg, sier jeg til meg selv. Du er på fisketur nå, i nydelige omgivelser med en herlig gjeng. Ta det med ro, det løsner for alle. Vi har alle gode og dårlige dager. Lykkes du ikke i dag er det en ny dag i morgen. Slapp av. Dette er ingen konkurranse, du er en fordømt dårlig taper. Det er det du er. Akkurat som den gangen du stappet en neve grus i kjeften fordi du bommet på en opplagt målsjanse. Herregud da mann, det var vel ikke en ordinær fotballkamp en gang. Det var i et friminutt på barneskolen. Du er voksen nå Jørn, ta deg sammen, for helvete.

Frank kommer med lette steg oppover mot meg. Det er enkelt å se om en fluefisker har fått fisk eller ikke. Den lette gangen, den rette ryggen, det våkne blikket og smilet, ja det stolte smilet, den stolte oppreiste gangen og ja, blikket, det fordømt så klare og stolte blikket. Jeg møter det ikke, ser ned i flueboksen, se at jeg er opptatt, ser du det? La meg være i fred, bare la meg være i fred.
– Blir det noe, Jørn?
– Nei, har hatt noen etter, men vil ikke ta. (Hvorfor i helvete spør du, du hadde sett om jeg hadde fått noe, og jeg hadde sagt høyt i fra, det skal gudene vite, og det vet du).
– Fikk en fin nedi svingen på opphengernymfe. Anders har tatt en på 1,4 og en på kiloen blank på tørt.
– Så bra! (Bra! Bra! Bra! Hva mer skal jeg si? Kan du ikke bare gå!).
– Hva har du prøvd med da?
– Alt! Jeg har prøvd alt! (Ikke si noe som gjør meg sur nå, vær så snill, vær så snill). – Har glemt å snuse, må være det, sier jeg, med en påtatt humoristisk og avslappet tone. Inni meg koker det. (Må da for faen være mulig for meg å få en fisk her! Det er jo fisk overalt).
– Ha, ha, ha, ja, det må være snusen. Det løsner nok snart, vrient noen ganger her, løsner nok snart, da sitter’n.

Det gnager, det siste jeg trenger er sympati, og visst faen vet jeg at det kan være vanskelig her. Hvorfor sier du det? Kommer du med et forslag om en fisk som ser grei ut å få nå, som du i all din vellykkethet raust nok kan gi videre til meg, så er det nok, da pakker jeg sammen. Den totale ydmykelsen er ikke til å holde ut. Dessuten vet jeg at jeg ikke kan få den enkleste fisk i dag, dette går ikke, det er ikke min dag, så hold kjeft. Flaksefaen!

Jeg holder meg i skinnet, kontrollerer meg unna de verste utbrudd, bare ett og annet om at jeg snart selger alt utstyret. Gidder faen ikke det tullet her noe mer, og tanken har vært tenkt, det skal være sikkert, ikke en gang, men titalls ganger. Blir så forbanna lei, tankemønsteret låser seg fast. Hva er det jeg driver med, hvorfor gidder jeg bruke dager, uker og tusenvis av kroner på dette tullet? Kunne fisket makrell og torsk med gutta mine, vært på fine teltturer i marka, bonding, fjellturer med kone og barn,skapt opplevelser de kan snakke om lenge etter at jeg ligger under torva. Gjort mer for å bli en god familiefar. Samtidig vet jeg det er en illusjon det også. Nesten uansett hvilke grep man gjør her i livet så henger personligheten fast, det hadde ikke nødvendigvis blitt noen idyll i marka, jeg hadde blitt dritforbanna over å ha glemt noe vesentlig for en vellykket telttur, en viktig del til gassprimusen for eksempel, jeg hadde fått utbrudd der også, banna og bært meg, tenkt hvilken surrete idiot jeg er, og gutta hadde kanskje sittet igjen med minner om en far som gikk berserk i skogen hver vår, fordi han var så utrolig elendig til å pakke tursekk, at det alltid var noe som manglet, at de lengtet hjem. Og sånn er det, idyllen er stort sett i hodet, i det som ligger der fremme, i planene, men som ikke er gjennomført, det vet jeg er sant, like sant som at jeg er elendig på å arrangere tur, pakke sekk, organisere, men det gjør ikke så mye, det er på en måte litt verre at jeg også er elendig til å fiske med flue, for her har jeg lagt ned timer, dager og år, faktisk forsøkt å bli bedre, satt mine mål, og så dette, jeg kan ikke gi meg nå, og jeg vet det er tull at jeg kan finne på noe annet som er gøy, kanskje golf, ok, golf altså, som om det er noe bedre, for hvordan skulle temperamentet og konkurranseinstinktet mitt tatt seg ut på golfbane?

Nei, det er vel tross alt bedre å gå rundt og sverte og braute i skauen eller ved en elvestubb godt unna normale folk, enn å gjøre det på en nyklippet green, med fedre, mødre og hele familier som sjokkerte vitner, ja for der på greenen er det vel ikke lov en gang, til å banne, etter hva jeg fått med meg, for golf er gjennomkonstruert fra ende til annen, gresset er det eneste som er naturlig, og det er unaturlig fint det også, og resten er bare konstruksjon; spillets idé, reglene, uttrykkene og den påførte kutymen for sømmelig og akseptabel adferd. Golf har ingenting med den ekte verden å gjøre, og vil ikke ha det, den står der som et eksempel på sivilisasjonens trang til å kue alt, selv kulturlandskapet skal formes i de merkeligste variasjoner av sand, dumper, bakker, grøfter, vanndammer, buskas og sandbunkere, målt og opptegnet i engineering software, arkitektonisk presisjon, kvadratkilometer på kvadratkilometer breier golfen seg ut i sitt totalt blottet fravær av sjenanse, for å tilfredsstille en menneskeinnført trang til sekvensielt å slå ball i mange hull, og om ikke det er nok, så skal selv den mest ekstatiske glede etter forbildene og reglene å dømme bare uttrykkes ved en løftet hånd, kanskje en hattehilsen, neie og bukke, Margrethe Munthe ville elsket golf, men for meg fremstår golf bare gjennomkonstruert, artifisielt, ovenfra og ned – en fernissaktivitet hvor dens iboende berøringspunkter med det naturlige effektivt blir forsøkt avskåret av vedtatte forordninger, i styremøter, herskapelige golfforeninger, høye rygger, massive teakbord, snobberi. Men jeg hater ikke golf, nei jeg gjør nok ikke det, har bare argumentert og debattert i det indre for å holde golf unna, for å overbevise meg selv om at fluefiske gir så mye mer, ikke minst alle de finstemte avhengigheter og berøringspunkter med naturen. Ettersom også mange av mine venner spiller golf, seiler golf opp som det eneste realistiske alternativet jeg har for å dyrke noe eget, noe jeg kunne valgt fremfor fluefiske, men jeg har tatt et oppgjør med tanken, selv om jeg har spilt ni hull en gang, 24. mai 2003, og tankene, argumentene og min egen overbevisning gir meg ingen retrettmulighet, jeg har gjort som den spanske Conquistador Hernán Cortés, brent mine egne skip, laget meg et «poin of no return», og naturligvis er det ikke slik, jeg kan ha en mening til jeg har en ny, begynne med golf i morgen, men jeg later som det er en umulighet. Later så inderlig jeg bare kan.

Så lenge konkurrentene bare befinner seg i vannet unngår jeg stort sett episodene, selv om mislykket fiske kan svi, det er klart det kan det, særlig når man er så nær, men likevel ikke lykkes helt, men når oddsene er små, forholdene dårlige, da er ikke nederlaget stort, finner meg i det, det er sånn fisking er. Og fisker jeg sammen med andre er det alltid en fordel at jeg får en flott fisk først, men jeg søker aldri å gjøre noe ut av det, for jeg vet hvor forbanna irriterende det er, både å hovere over det, forsøke å gi råd eller uttrykke sympati. Det beste er ikke å si noe først, overlate initiativet, setter pris på at alle gjør det. Søkes det etter råd, taushet, fred kan alt møtes, men vinneren spiller ikke kortet først, det kan bare provosere, og det er ikke derfor vi er her, vi er her for å fiske og slappe av, er vi ikke, og vi kan glise og le, men vet at det ikke bare er en tulleting, og det er mulig jeg er for sensibel, men jeg kan bare kjenne andre på meg selv, og for meg er det tungt å gå fiskeløs hvis andre lykkes. Det gnager og tærer, skuldrene kommer opp, knuten mellom skulderbladene strammer seg og jeg stresser mer enn jeg har godt av for å innhente forspranget. Resultatet er det samme nesten hver bidige gang. Jeg fisker dårligere og dårligere, blir surere og surere, begynner å gå for meg selv, skygge unna og blir mutt, mister all selvtillit, det nytter ikke, det er ingen vei ut, bare en vei bort, men det er feigt, jeg gir meg ikke.

Tenker nok en gang at jeg må ta meg sammen, det dreier seg bare om fisk, vi er på tur for å hygge oss, naturen er da flott, kameratskapet det bærende, og vi deler opplevelser, men det låser seg, og pirker man i det gjør det bare vondt verre, det beste er bare å tenke på noe annet, snakket om noe annet for noen minutter, dreie fokuset vekk, og det hadde ikke behøvd å være sånn, og det hadde heller ikke vært sånn, om det ikke betydde noe, men det gjør det, det er sånn det er, og jeg vet jeg ikke kan gjøre noe med det, det at det faktisk betyr noe, det å få fisk. For distansen kan opprettholdes i hverdagen, i ord, meninger og handlinger, for da er det andre ting som betyr noe, og det hele er på avstand, men med en gang jeg står der med stanga er distansen forduftet, hverdagen er borte, jeg er i det, i fluefiske, fullt og helt, det er om å få det til, vise det for meg selv og om situasjonen tilsier det, også for andre. Og blir motbøren for stor og sterk, så ulmer det opp, episoder jeg alltid skammer meg over, det er så fordømt urettferdig, alt slitet, hvorfor får ikke jeg det til? Utbruddene, lavsindigheten, tapene, de overfladisk sett meningsløse reaksjoner og følelser. Og jeg klarer ikke manøvrere meg kontrollert ut av det, og om jeg kunne, vet jeg ikke om jeg ville, for å oppdage at ting betyr noe, selv om man ikke helt hva eller hvorfor, er langt fra det verste man kan erfare eller oppleve, og alle kan vi ikke være stoikere hele tiden, verden ville bli flat, livet mitt ville blitt flatt, jeg trenger et snev av McEnroe, noen episoder, kjenne det gløde i det indre, og utbruddene likeså, som i ringspillet, for i det minste å ha noe å angre på, noe å skamme meg over.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s