Fri og bevare oss

Tidligere kollega og PR-nestor Hans Geelmuyden slaktet nylig PR-bransjens egen prisutdeling, Gullkorn. Jeg klarer heller ikke å legge fingrene i mellom når det gjelder sportsfiskernes eget pompøse prisdryssarrangement, Gullkroken.

Tror du jeg bare er bitter og sur fordi jeg ikke ble invitert? Eller fordi jeg ikke vant billettkonkurransen på Vakmag.com, til tross for at jeg var soleklar favoritt helt til den upålitelige redaksjonen endret reglene i tolvte time? Tro om igjen! Synes du det er helt på jordet å slakte et arrangement som ennå ikke har funnet sted? Ja, deg om det. Jeg gjør det på min måte uansett, og er dessuten godt innenfor Grunnlovens § 100. Vi har ytringsfrihet her i landet for pokker.

Det hele starter nitrist. Bård Tufte Johansen serveres som lokkemat. Greit nok. Tufte Johansen er festlig, men han kan i beste fall ikke prestere annet enn å glatte over den nitriste og arkaiske intensjonen med hele arrangementet. Latter kan skjule så mangt, men ikke alt. Det meste kommer for en dag. Vi trenger ikke gå lenger enn til den nedtegnede intensjonen med arrangementet. For som vi kan lese: «Vårt mål med prisen er å inspirere og motivere fiskeinteresserte samt gjøre stas på personer som har gjort en hederlig innsats. Arrangementet skal være en årlig begivenhet der norsk sportsfiske hylles – på tvers av sjangre».

Hederlig innsats, sa du? Her har samboere, koner, barn, venner, arbeidsgivere, skoler og universiteter slitt seg gjennom en lang sesong med fraværende fedre, noen unnasluntrere av arbeidstakere, venner som ikke lenger stiller opp og studenter som aldri melder seg opp til eksamen. Men det skal altså ikke slutte der. Tingene blir aldri rettet opp. Livet skal ikke tilbake på skinner. For når det endelig kommer det vi skulle tro var en rolig helg i november, så skal hedonistene og egoistene jammen ut av huset igjen for å dyrke seg selv og sitt. Alt legges til side. Tacokveld med familien, oppussingsprosjekter som har måttet vente i måneder og år, rekken av uleste jobbmail og den forsøksvis kontaktskapende telefonbeskjeden fra barndomskompisen. Alt kan vente. Ingenting er viktigere. Nå er det vi sportsfiskere som gjelder. Høyt over alt og alle. Priser, jubel, fest og sang. Tidspunktet er uten tvil valgt med omhu. I desember er isen såpass tykk at majoriteten av deltagerne gjerne setter livet på spill for å pilke småabbor og røye. Den første helgen i november er den eneste helgen i året som passer. Sånn brukbart. Tilbake sitter forsmådde barn som lurer på hvor pappa er, arbeidsgivere som febrilsk forsøker hanke inn en ekstravakt for å berge firmaet og koner som savner en mann i huset. For de sistnevnte forsmådde begynner lunten å brenne. Og etter noen glass rødvin, oppretter den du tror er din lojale livspartner en profil på en datingside. Og det er så utrolig fortjent. Det er bare én som har skyld i dette. Nemlig du!

Og hva er det egentlig med sportsfiske? En latterlig aktivitet helt uten mål og mening. Sportsfiskere fisker bare fordi «vi synes det er gøy». Tanken om at tiden kunne vært anvendt til noe nyttig her i samfunnet enser dem knapt. All lidelse, nød og død skyves til side. Vi skal ha det «gøy». Leke med fisken, skjønner du.

Og er man altså ikke nok selvopptatt og egoistisk fra før, så skal altså det hele krones med priser, diplomer, medaljer og heder fra likesinnede. Skulle man delt ut priser til sportsfiskere burde det vært i følgende kategorier: «Den store skulkeprisen», «Årets mest mentalt fraværende ektemann-prisen», «Årets minst produktive medarbeider-prisen», «Færrest døgn hjemme-prisen», «Han har tatt med seg drikkevanene hjem fra fisketur-prisen», «Årets totale feilprioritering av familieøkonomi-prisen» og «Barna får klare seg sjæl-prisen». Hedersprisen bør gå til den som gjennomgående scorer høyest i alle kategorier, og gjerne har vunnet samtlige av foregående priser. Gratulerer! Og hvem har sagt at det bare skal deles ut en pris i hver kategori? Det er sikkert flust av fremmøtte som fortjener både to og tre priser. La dem få alle sammen, så blir de nok fornøyd med seg selv. Å se ut over egen navle ligger ikke for denne gjengen.

Musikkunderholdningen skal jeg ikke uttale meg om. Jeg hører ikke på hiphopdritt. Men i min bok er man ikke kreativ når man finner på så stupide artistnavn. Man er bare dum.

Og dit, på Gullkroken, skulle liksom jeg? Nei, fri og bevare meg. Jeg skal lage taco og deretter sette en stor bolle popcorn på salongbordet, plassere meg godt ned i sofaen mellom kone og barn. Sammen skal vi se Talentjakten på NRK, og kose oss. Dere kan bare slite med samvittigheten så mye dere vil for min del. Selv om jeg tviler på at dere gjør det. Hele tilstelningen vitner i seg selv om at det allerede er for sent. Løpet er kjørt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s