Gjøre som Rønneberg

Når jeg sitter hjemme og sturer, og vurderer om jeg kanskje skal ta meg en tur ut i marka, er det en bok som virkelig kan gi meg et dytt ut av sofaen – klassikeren  «Fluefiske i skogens stille vann» av Alf Rønneberg.

Alf Rønneberg (1954-1997) ble kreftsyk 38 år gammel og døde fem år senere. Men han etterlot seg en bok om fluefiske som jeg holder for å være en av de aller beste jeg har lest.  Kunnskapsøkende og detaljert, men først og fremst personlig, ærlig, usnobbete og rett frem. Rønneberg gikk inn i fluefiske med alt av energi. Sprettet opp magen på haugevis av fisk sesongen igjennom for å kartlegge ørretens næringsinntak. Den ikke ukjente fluefiskefilmregissøren og markafiskeren Lars Nilssen var med på prosjektet, og resultatet er imponerende i sin grundighet og systematikk. pH-verdier er et annet forhold som vies betydelig oppmerksomhet. Tross alt dette, som ikke minner helt lite om tilnærmingen til Doug Swisher og Carl Richards i Selective trout, er det likefullt gleden over å fiske med flue som skinner så  ukopierbart klart igjennom i denne boka. Dødsangsten river tidvis i ham, og ingen potensiell fiskedag får gå til spille. Dagene i marka nytes i fulle i drag, og gleden over å fiske entomologisk riktig  og lure ørreten gjør at fiskestørrelse ikke blir det alt vesentlige (Da kan man jo like gjerne dælje noen orange tubefluer i ei lakseelv…). Sentimental blir boka likevel aldri. Han skriver bare sånn det er, og det står aldri noe mellom det han er og det han skriver. I så fall er det forbausende subtilt gjort. Han forsøker ikke bygge seg noen posisjon, et image, bli ansett eller slike ting.  Det er rett frem: Her er jeg, dette gir fluefiske meg. Lykken for Alf  (jeg føler for å kalle ham med fornavn, selv om jeg aldri  har kjent ham) ble målt i det å komme til et vann, speide utover, finne et vak og smyge seg ut på myra, finne ut hva fisken spiser og legge ut ei flue. Vaker det ikke, er det nymfer det skal fiskes med, valgt ut i fra hva fiskeren tror ørreten beiter på. At selve fisket, ørretføden, fluer og  historikk beskrives så detaljert gjør at man kommer veldig nær Alf Rønneberg gjennom boka. Fortellerstemmen er  ikke bastant og påståelig, men dempet, nesten lav, halvt spørrende og innimellom litt overrasket.  Og ja, også gledesutbruddene. En smakebit:

Meter for meter blir snøret snellet inn igjen, mens hva-det-nå-er skjener ut til siden, hele tiden langt nede i dypet. Abbor, typisk abbor, tenker jeg, men du verden for en fisk likevel! Men snart er snøret på vei opp  til overflaten, og et øyeblikk etter veleter en mørk ryg se i vannet ti meter ute. Snart kommer den glidende på siden innover grunna og lar seg føre over håvkanten. Nå forvandler abboren seg til en vakker, halvmeterlang ørret! Jeg klarer såvidt å komme tørrskodd inn til bredden igjen og svinger meg opp i lyngen, der fiskesjelen blir sendt til de evige ørretvann med et fromt ønske om å møtes igjen.

I det siste så har jeg tenkt over hvorfor mye fluefiskelitteratur fenglser meg generelt, og Fluefiske i skogens stille vann spesielt.  Og det er vel egentlig ikke så vanskelig. Det er den totale nærheten i interesse, og  forfatterens evne til å gå helt innpå det han selv brenner for og opplever. Lidenskapen er veien inn dit. Fluefiskeforfattere på sitt beste trenger ikke å anstrenge seg noe særlig i det hele tatt, såfremt de fortsatt er lidenskapelig fluefiskere vel og merke.  Det er bare skrive akkurat sånn som det er, sånn man opplever det. Om fisken er stor eller liten, om man driter seg ut eller lykkes. Det spiller ingen rolle, for sånn vet vi at det er. Fluefiske og livet generelt går opp og ned, og det er mye av sjarmen. Jeg er solgt uanset. Og desto nærmere forfatteren kommer meg og mine erfaringer, desto større er nærheten og  den gode leseopplevelsen. Mistenker jeg forfatteren for å lyve om fangst og fiskestørrelse, eller at laget med ville historier blir for tykt, blir det en avstand i stoffet. Blir avstanden for stor mister jeg interessen. Det skjer aldri når jeg leser Rønneberg, og  ikke minst:  Jeg lar meg stadig inspirere og motivere av den gleden han fant i sine nære vann.   Han søkte ikke lykken bak blånende fjell, men lærte seg å elske de nære ting, som det heter i sangen til Arne Paasche Aasen (måtte google det navnet altså).

Jeg har puttet klasse 5 og 3 i samme tube, pakket ned to sneller og noen fluebokser i sekken. Kaffeposen ligger der allerede. Snart skal jeg inn i marka igjen, nyte høstfargene, sitte på en stubbe og speide etter vak. Jeg skal gjøre som Rønnebeg.

PS!

Og til dere som fisker i stille vann, og ikke har lest boka. Det er ingenting å lure på: Klikk og kjøp!

PS2! Det ser dessverre ut til at boken er utsolgt på den linken, men ikke gi opp. Den er verdt å lete etter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s