Hva i all verden er poenget?

Denne sesongen har først og fremst vært preget av bilturer, gatekjøkkenmat, trøstedrikking, dårlig samvittighet og tunge tanker. Hva i all verden er det vi driver med, hva er poenget?

Så hva har jeg lært? Vel, maten på Shell-stasjonen på Noresund er bedre enn Jafs på samme sted. Burger’n er minst like bra, billigere og det følger kaffe med på kjøpet. Har du lyst på en hamburger etter en lang dags resultatløs traving ved en elv, så ikke forvent at det er servering på Statoilstasjonen ved Ål, selv om den er åpen og burgermenyen blinker fra skjermen. Foccacia og Calzone er derimot tilgjenglig, og funker greit som erstatning. Ja, sånne ting.

I tillegg har jeg lært at livets uutgrunnelige spørsmål, er og forblir det. Hva hjelper det vel for eksempel å si at meningen med livet er å fylle det med mening, når man ikke skjønner meningen i det man fyller det med? Da er man vel like langt? Men jeg har blitt enda mer glad i den lille familien min. Det er jammen godt å ha noe å reise hjem til når det butter imot, noe å flytte tankene til, fortrenge nederlaget i. For nederlag har det vært, på rekke og rad, og gamle ordtak har ikke stått prøven. Som Thorkildsen sa: −Kom nå bare ikke å si ”ut på tur, aldri sur”. For hva hjalp vel vindstille vær, klekkinger, duskregn og den idylliske regnbuen når vannet var iskaldt og ørreten sturet på bunn? Hva hjalp vel kaffepausene når vi innså at det ikke var noe å vente på? Allerede to dager før turen var over begynte jeg å psyke meg opp. Denne hjemmeturen kom til å bli tung. Det ble ikke sagt stort, og det var bare å glane ut i dallandskapet og la milene gå. Galgenhumoren var det eneste å klamre seg til. Planene om å legge neste års tur til et put & takevann i Danmark. Fiske i bermudashorts, kjøpe øl i fiskekortutsalget, vandre på nyklippet plen i sandaler, få svære regnbueørreter, spise høye ”smørrebrød” og gå en kveldspromenade i en nydelig liten Dansk landsby, med murhus, brostein og små kneiper. Det fristet langt mer enn å tilbringe mer tid i nedslitte campinghytter med komfyrer som knapt virker, og endeløse dagsmarsjer i vierkratt og brennesler der det eneste som holder meg oppe er tanken om at den fisken der ute nok er ganske fin, selv om jeg vet at den ikke er det, og at alle storesøsknene for tiden fortsatt befinner seg nede i sjøen. ”Faens smeltevannshelvete” blir et tics, og detter ukontrollert ut av kjeften med jevne mellomrom.

Ja, og så er alt bare meningsløst og man vender tilbake til det normale liv, men etter en stund med ballek, grilling og planting av busker så pakkes den svære bag’n, og med ett så sitter jeg der i bilen igjen, kjøper brus og burger på bensinstasjonen, sjekker inn på en nedslitt campinghytte, drikker øl, smører snøret, knyter ny spiss, valser av gårde i buskene, gjemmer meg under et tre for styrtregnet og med ett så vaker det en fisk som faktisk ser bra ut, som tar og blir med hele veien inn. Ja, da er alle nederlagene glemt, tankene lystige og iveren større enn noen gang. På veien hjem slår det meg hvor utrolig komisk det hele er, og hva i all verden det er som skiller følelsen av nederlag fra seier? Hvorfor bare ikke glede seg over å være ute i fin natur, at man har helse og kan gjøre det man vil? Hvorfor så stor forskjell på en fisk fra eller til? Så utrolig privilegert jeg faktisk er. Er man fornuftig så tenker man slik, men fluefiske er mer enn rasjonalitet. Det er mer enn en tullete lek, ja min banale teori er at det er en inngang til følelser og stemninger man ikke kan sette ord på, og som ikke har noen dypere mening enn at de er der og alltid har vært der. Instinkter som trolig kom lenge før ordene. For selv om fiske for mat ikke har noen mening lenger, så er det de samme instinktene man vekker. For var det vel ikke temmelig meningsløst for våre forfedre å komme hjem fra jakt og fiske til sultne barn og sur kone for så å lire av seg: Det ble ikke noe bytte på oss i dag, men vi hadde en veldig fin tur. Naturen er nydelig her omkring gitt?

Et lite øyeblikk av seier.

Slike fjåserier kom først da maten var berget og velstanden på sitt høyeste. Da skapte engelske sivilisasjonsmestere sine egne uttrykk som et slags bevis for suverenitet over naturen, av typen ”Just for the sport”. Så der gikk de rundt med snerpete lepper og greenheart-stenger, fremhevet det siviliserte og undertrykket naturens følelser. Men det er jo nettopp ikke mer enn det, en undertrykkende løgn skapt av ord som egentlig ikke funker, bare tilsynelatende, men ikke der inne. For der inne rives følelsene mine i filler når det er motbør, og så limer alt seg pent og pyntelig sammen når en ørret ligger i håven. Det er i grunnen det hele, og det er paradoksalt å skrive om det, for det ligger dypere enn ordene.

Reklamer

2 thoughts on “Hva i all verden er poenget?

  1. Gjenkjennelsesfaktoren er skremmende høy, og du er virkelig flink til å sette ord på hvordan ting utarter seg inni et stakkars fluefiskehue…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s