Skjær i sjøen

Hjernen er ikke konstruert for å frembringe alle detaljer om sitt eget liv, men slik husker jeg det: Festen var ingen god idé, jeg var ikke helt i humør. Gikk på den skyggelagte stien av steinheller og angret. Videre langs husveggen og opp den korte murtrappa. Det var like før jeg snudde, men det var for sent. Føttene stod plantet på verandaen, sola og blikkene traff meg. Blikkene, småpraten, latteren, klemmingen og håndtrykkene. Små ritualer i forskjellige varianter. Hender som tar ulike baner frem til et håndtrykk, klemmer, dulting, kos, klapping og småristing på skuldre, fulgt av må høflighetsfraser, nye påfunn her også, kreative formuleringer av hvordan går det med deg? Etterfulgt av like mange jo da, det går ikke så verst. Jeg hatet det svaret, det sa ingenting. Som regel forsøkte jeg en balansert framstilling for at det ikke skulle lyde hult. Tok fram noe som ikke var så bra, sykdom i familien, et vondt kne, noe jeg hadde klart å ødelegge, noe som bare falt meg inn, for det var aldri forberedt. Blikkene falt som regel ned, bort og opp mens smilene ble værende litt unnskyldende i ansiktet – det var åpenbart liten interesse for den siden av saken. Her var vi dessuten for å ha det gøy, så et ordentlig svar var overflødig, det holdt lenge med jo da, det går ikke så verst.  Etter den klamme ankomstprosedyren, hvor jeg igjen angret på at jeg alltid kom litt sent til fest og selskap, brøytet jeg vei gjennom myldret, nikket litt rundt meg, fant kjøkkenet og plassert to pils på ledig plass i skapdøren, resten av kjøleskapet var fullt. Åpnet en øl, den var fortsatt butikkald, og satte posen med de tre siste inn på et vaskerom like bak kjøkkenet. Tilbake på verandaen gikk jeg bort til Tor Åge og Eivind, plasserte ølen på rekkverket, dro opp fra lomma en tjuepakning Marlborough, rev av plastperforeringen, vippet opp lokket, dro opp det sølvfargede papiret og pirket ut en sigarett med neglene, hadde glemt lighter og spurte om fyr. Den første ølen rant rett ned, og jeg hentet en til. Grillingen var i gang, jeg hadde ikke med mat, det gjorde ikke noe ble jeg fortalt, her var det mat nok, kjøtt, pølser, brød, dressing, smør og salat.  Tor Åge snakket om et jaktterreng faren hadde på hånden i Sverige, masse elg visstnok, stor kvote, og Eivind detaljerte om en kombirifle, et italiensk merke han siklet på, han håpet å ha det i hus før årets rådyrjakt. Et stykke ned i den andre ølen ble jeg spurt om hvordan det gikk med fisket. Det går bra det, sa jeg, og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Har du fisket noe med garn i det siste, var det ikke du som holdt på med det, undret Tor Åge. Jeg bekreftet at jeg for et halvt år siden hadde kjøpt et 30 meters sjøørretgarn og tjuvfisket litt, satt det på grunna ved odder med mye strøm, men at det var en stund siden sist og at jeg hadde gitt opp, mistet litt lysten, fisket mer med stang. Fluefiske faktisk. Kom på at jeg skulle fortelle om siste garnfisketur, men da var samtalen allerede over på noe helt annet.

Snudde meg mot stemmene til Martin og Hege. Vegard stod også der, og de snakket om erfaringene med samordnet opptak, frister for å melde tilbake, immatrikuleringsinformasjon som var kommet i posten, eller ikke kommet, studiene som lå foran dem. Hege var ålreit, Martin likeså, Vegard var ikke helt min kopp te. Han bedrev intellektuelt sveveri, leste Homer, Beckett, James Joyce, slike ting. Ved en anledning hadde jeg sett ham på bussen med en stor bok fra biblioteket i fanget, hevet over alle trivialiteter og bråk fra oss andre, tror det var Shakespeare. Vegard innlot seg ofte på dype temaer, eksistensialismen, verdenslitteraturen, poesi som fikk verden til å framstå i et nytt lys, og masse annet, helt over kanten pretensiøst, men ikke uten innsikt, kanskje ikke akkurat klokt, men heller ikke platt. Hadde han bare kombinert sveveriet med utsvevelse, uorden, et rufsete liv i tvil, men han var ikke der i det hele tatt. Karakteren var gjennomstødig, fysikken var i orden, klærne fine og moderne, og ryktet uklanderlig. Planene var også i orden. Universitetsstudier stod for tur, deretter skulle han søke Utenriksdepartements aspirantkurs. Vegard sa meg aldri noe vondt, var glad i en fest og for så vidt grei å prate med om hverdagslige ting, men det var umulig å sette ham på plass, skyve ham litt ned, pirke i et svakt punkt om det skulle være nødvendig. Dette faktum irriterte meg, og han ble for meg en luskende fiende med skjulte hensikter, men uten å røpe verken dem eller svake sider. Snarere var både argumenter og talegaver i orden, og han bygde sikkert allianser, overtalte stadig fler, med full kontroll på egne følelser, lot seg ikke lokke utpå, ble aldri provosert til å vise en annen side, en usympatisk. Nei, han var bare gjennomgående velstelt, høflig og i godt humør. Tolket noe infamt ut av hele fyren, noe tilgjort, mistenkelig, en falskhet som bare lot seg røpe av det konstante smilet, nettopp, det påfallende konstante smilet! Det sterkeste av alle demagogiske trekk han bar. Med hvorfor skulle jeg dømme og mislike en person fordi livet smilte til ham, og han attpåtil smilte tilbake, kanskje av takknemlighet, av ekte vennlighet, eller til og med av kjærlighet? Erkjente at det ikke var min rett, at det var feil, men det var like mye utilsiktet som uunngåelig. Det bare lå der.

Kastet meg ikke inn samtalen, sa bare ett og annet ord, bekreftende eller avkreftende, slik det passet seg, gikk videre, hentet en ny øl. Liksom fester flest gikk også denne treigt i begynnelsen for så på et ubestemmelig tidspunkt, litt utpå kvelden, bare rase av gårde. I spesielt godt driv kom festen da Eivind bøyde seg under bordet, dekket av en jordbærdekorert voksduk, og tok frem en flaske vodka, noen plastkrus og en flaske Cola, og spurte om jeg ville ha. Etter noen drinker gikk praten lettere, et par til kom inn i sirkelen der ute på verandagulvet, og med ett befant jeg meg midt i en diskusjon.  Tror det var Torbjørn, jentenes yndling, som først hadde slengt ut av seg at denne festen gjorde ham godt, han var så piss lei alle bursdagsselskapene familien hadde i sommerhalvåret, alle hadde visstnok sommerbursdag i hans familie,  og så var det konfirmasjoner, for å ikke snakke om julemiddagene, at det var noe tomt og falskt ved tilstelningene, at blodsbånd var det eneste som førte dem sammen, at samtalene var kunstige, stakkatopregede og gjennomskuelig påtvunget, at alle egentlig bare ville ha det overstått. Eivind, Martin og et par til hev seg på og nikket til Torbjørns analyse.  Familietragedie, sa de nærmest i kor, og lo. Jentene var mer avmålte.Koketteri, for noe fordømt sludder, sa jeg. Dette mener dere ikke. Familiebåndene er det sterkeste vi har. Vi følger hverandre fra fødsel til grav, markerer alle store livets begivenheter sammen, vet mye om hverandre, vårt felles opphav, historiene, skjebnene, står samlet gjennom sykdom og død, er nær hverandres smerte og frykt. Og selv når familierelasjoner brytes opp eller delvis brytes opp, noe som selvsagt skjer av mange ulike grunner, så er familien likevel med oss, den er der, vi blir aldri ferdig med den, vi bærer den med oss, den gnager i kroppen, i underbevisstheten, i samvittigheten, i hele vår historie fra inngang til utgang. Om vi velger å bryte, så velger vi bare en tilværelse som et utskudd, en enklave, men vi er der i familien likevel, som et samtaleemne, eller et emne alle er inneforstått med at man går forbi, en felles bevissthet om det unevnelige, men vi er der likefullt, og ofte ender det i forsoning, bruddene blir håpløse å leve med, for det er unaturlig, det naturlige er familien. Alt annet kan vi løsrive oss fra, men ikke familierelasjonen, ikke båndene, gjennom alle livets faser støter vi på dem, den eneste løsrivelsen er ikke om du forlater familien, men om hele familien forlater det jordiske før deg, og du er uten etterkommere, da gravlegges du i samfunnets regi, fri fra familien som allerede ikke eksisterer, men båndene er ikke borte, sannsynligheten er stor for at du blir et blad på et eller annet slektstre til en ivrig lokalhistoriker eller slektsforsker, som et minne du ikke vil, men like fullt: Du henger der på din kvist, koblet til en grein, ja flere greiner, en stamme og røtter – til din familie og slekt. Hva er ikke alle andre tilfeldige bekjentskaper og bånd opp mot dette?  Det er ingenting, det er bare blaff, ett i rekken av mange, i all hovedsak null verdt. Løse blader som tilfeldigvis virvler forbi hverandre i et vindkast. Se bare på oss! En løs sammensveiset gjeng med det eneste til felles at vi stort sett alle har gått i samme klasse, eller i det minste på samme skole. Hvor lenge vil det vare? Dere snakker allerede om universitetet, opptak, studier og framtidsplaner. Snart er vi spredt for alle vinder, Jørgen er allerede på opptak på befalsskolen, Karen skal studere i Amsterdam, de er allerede ”gone”, og snart er det bare løse forbindelser igjen. Dette betyr ingenting, smuldrer allerede opp, er snart helt vekk, arkivert som vage minner, vi har våre egne liv å leve, men familien er med oss, i hvert fall nærmere oss og familien har også en fremtid, nye roller venter, mens dette bare er en oppbruddsfest, vi prøvesmaker gravølet, vennskapet er døende, men vi feller likevel ingen tårer, for dette betyr ikke noe, det er bare en parentes i vårt liv. Omtrent det sa jeg.

Torbjørn så rart på meg, gjorde en forskrudd bevegelse med øyenbrynene, Hege nippet stilltiende til et glass rødvin, Vegard smilte faen meg fortsatt. Snudde meg mot Eivind og fikk lurt til meg en drink til.

Det var et farlig strev å få opp låsen i døra til mitt eget barndomshjem, det var tidlig morgen, jeg var full og sliten, trampa på dørmatta som jeg skulle hatt snø på beina, sparket av skoa og lot dem ligge i største uorden. Sola skinte svakt inn i stua, akkurat nok til å lyse opp en støvsky som seilte rundt og laget formasjoner av seg selv, bare veggklokka gav fra seg lyd. Under duken på stuebordet lå 500 kroner fra mamma og pappa, matpenger for uka de skulle være borte, jeg la sedlene i lommeboka, den hadde jeg heldigvis holdt kontroll på. Irriterte meg over det rause tipset til taxisjåføren, vi hadde pratet om fiske, han fikk meg i godt humør, ja, det var da noe å betale litt ekstra for. Tok meg et stort glass vann, en bit sammenrullet kokt skinke og kom meg i seng, tittet på klokka, ti på fire.

Vinden røsket i rullegardina, dro den mot vinduet, pustet den ut igjen, det spraket i det lerretaktige stoffet, sola strålte glimtvis inn i rommet. Telefonen ringte, fikk stablet meg på beina. Det var Tor Åge, proppfull av fyllesjuk latter.
− Halla. Fin form i dag eller? Du var mye edru i går! Proklameringen tok kaka. Ler ennå.
Og han lo.
− Våken er vel å overdrive, du vekket meg, litt seig i toppen ja, svarte jeg med en røst som knapt holdt til å lage lyd.
− Sorry. Gøy i går da, tok litt av igjen. Bra på Tiger!

Så la han ut om noen episoder på nattklubben, tett krydret av enda mer latter. Jeg beklaget noe halvt pinlig, forklarte litt om hva som hadde skjedd, det jeg husket i hvert fall, og tok opp igjen det som var sagt om proklamering.
Tor Åge lo igjen.

− Så du husker ikke det?  Neida, ikke så galt, bare at denne byturen var ditt farvel med sivilisasjonen, sannelig på tide bør jeg vel si (mer latter). Du søker noe mer ekte nå, naturen, sosial omgang og slikt er høyst overvurdert, og så videre og så videre. Og så historien om anda du fanga. Dæven som jeg lo. Sjekketriks av ypperste kaliber. Frenetisk latter.
− Ja da, ja da. Det var forresten en ærfugl.
Samme det, morsomt var det i hvert fall. Noen planer i dag eller?
− Morsomt og morsomt, fru Blom. Nei ingen planer, stikker ut og fisker tenker jeg. Ringer om jeg ombestemmer meg. Snakkes.
Ok, blir vel en temmelig rolig kveld på meg, tar noen øl kanskje, det er jo lørdag, selv om det ikke frister mye akkurat i nuet, vi snakkes Markus. Latter igjen.
− Jepp, ha det så lenge.

Klokka var noen minutter over elleve, jeg gikk i dusjen. Under rennende vann begynte det å demre.

Vi var samlet på verandaen, ventet på taxiene vi hadde bestilt, da jeg høystemt, og med usedvanlig god diksjon, hadde fortalt at jeg nå skulle ut å feire min siste bytur noensinne. Naturen hadde oppsøkt meg i tegn, og det var bare å overgi seg i den, noe annet var umulig. Alt annet her i livet var staffasje og ubetydelig. Så fortalte jeg om det såkalte tegnet, for et jævla idiotisk påfunn. ”Tegn!” Herregud så pompøst. Jeg fortalte om garnet jeg hadde kjøpt, planen om å sette det ved noen odder som holdt ry for å være gode sjøørretplasser, at jeg for noen måneder siden hadde fått meg en overraskelse. Da jeg nærmet meg odden og kikket etter garntauet som jeg hadde festet i land (bruke garnblåse var uaktuelt for en tjuvfisker) oppdaget jeg en ærfugl som dukket opp og ned på samme plass. Da jeg kom nærmere skjønte jeg at den hadde satt seg fast i garnet, den kjempet en desperat kamp for luft. Fikk tak i tauet, tok på garnhanskene, dro garnet inn og fuglen opp i båten. Den flakset med den ene vingen, men satt fast med den andre og med det øvrige av kroppen. Forsøkte å holde den rolig, fortalte jeg, men den freste det lille den maktet, flakset og sparket. Tok frem kniven, forsøkt å kutte forsiktig i garnmaskene mens jeg holdt fuglen hardt med venstre hånd, kjente hvordan hjertet banket i håndflaten. Etter noen hektiske sekunder skjønte jeg at den ene vingen nok var ødelagt, det virket slik, og jeg bestemte meg for å kverke fuglen, det var en hunnfugl, ganske liten, trolig fjorårets kull. Vurderte hvordan jeg skulle gjøre det. Vri hodet rundt var et alternativt, slå hodet i båtripa var et annet eller bruke kniven, men brått valgte jeg å bite den hardt i halsen. Ja, det var det jeg hadde fortalt. Det, og at jeg etterpå hadde vridd hodet rundt, men det var selvsagt unødvendig, den var allerede dau, blødde fra halsen, av mitt bitt, jeg hadde spyttet varmt blod og dun, ja, jeg hadde kjent smaken av blod og dun, varmt, mykt og loddent, men ikke vondt, hadde ikke blitt kvalm eller noe, bare det irriterende dunet som satt seg fast i tennene og langt bak i ganen. De fleste, og spesielt jentene, hadde æsjet seg.  Hvorfor gjorde du det, tror jeg det var Karen som hadde ropt i vemmelse. − Så motbydelig, så innhumant!

I utgangspunktet er jeg selvfølgelig enig, hadde jeg svart. Men det farte bare over meg, klarte ikke å være human, det var ingenting humant ved situasjonen i det hele tatt. Jeg hadde forårsaket hele faenskapet og ville bare få en slutt på det. Så gav jeg meg rent i kast med å få det overstått, det var lettere å senke seg ned i dyreverden eller fugleverden, enn forsøke å opptre med en slags moralsk overlegenhet, dette var jo min skyld, det passet seg bare ikke, dyr og fugler vet forresten ikke hva humant er, for dem er det samme rakkeren, jeg var en fiende, jeg hadde ingenting å bevise, ikke for fuglen, ikke for noen andre. Det måtte være for en Gud, eller en metafysisk orden av noe slag, kanskje bestående av følelser, samvittighet, intuisjon eller stemmer i hodet, men jeg hørte i hvert fall ingenting, følte ingenting, bare fornemmet et instinkt.  Tenkte det kanskje var mer verdig for fuglen å bli drept på dyrs vis, jevnbyrdig på et vis, ja det var kanskje det jeg tenkte, om jeg i det hele tatt hadde tenkt, men det var kanskje nettopp fraværet av tanke som slo meg aller mest, jeg bare gjorde det. Og da det var overstått, noe som tok ytterst få sekunder, følte jeg bare lettelse, hva faen var unaturlig ved dette? Et bitt med kjever og tenner som knuste en ærfuglnakke så lett som bare det? Og akkurat i det øyeblikket følte jeg nærheten av noe ekte, og innså at humaniteten og normene bare er en ferniss, alltid bare ett brøkdels sekund fra å rives ned, og enda til at sivilisasjonen og løsrivelsen fra naturen ikke fører oss noen plass, bare ut i uvisshet, splid og strid, en selvutslettende øvelse der vi marsjerer ufortrødent videre i blinde, og vi tror vi ser!  Men marsjen videre blir uten meg, jeg har ikke plass til mer sosial konstruktivisme, andres ideer, religioner, forestillinger og forklaringer, jeg gir mitt liv til naturen, der det hører hjemme, til instinktene, jeg avlutter sivilisasjonen i kveld, holder bare noen timer til, dette er min siste tur på byen. Der kommer taxibussen også, skål for naturen, løsrivelse og frihet!

Å herregud så teit, tenkte jeg smått beskjemmet mens jeg tørket meg og dro på meg en shorts og t-trøye. Men faen heller da, det var jo bare en fest og noe rart skjedde da alltid. Jeg forsøkte le av det. Tor Åge hadde sett humoren i hvert fall. Ja, det var vel til å le av? Drakk tre glass eplejuice på styrten, hev innpå to Paracet, smurte meg noen brødskiver, traktet kaffe, satte meg på balkongen og bladde i en gammel avis. På radioen spilte R.E.M. ”Shiny Happy People”.

Det fikk bli fisketur i dag. Sola skinte, typisk fint sommervær, sørvestlig vind, det lå an til frisk solgangsbris og en vind som løyet ut mot kvelden. Kunne bli en perfekt kveld og natt for sjøørretfiske. Tok fram Sportsfiske i sjøen av Jens Ploug Hansen og leste noen sider om sjøørretfiske med flue, så på bildene, håpet jeg kunne få oppleve noe lignende. Fant fram stolsekken, slukboksen, flueboksen, haspesnelle og fluesnelle. La boka i sekken sammen med en tykk genser, en kniv og en plastpose, sånn i tilfelle. Gikk ut på kjøkkenet og søkte raskt gjennom skap og skuffer til jeg fant kokekjelen. Skulle kaffen holde seg varm på termosen måtte den kokes. Kokekaffe var imidlertid ikke å oppdrive i huset og ettersom jeg bare hadde to halvt sammenpressede sigaretter igjen i den maltrakterte pakka, så stakk jeg en rask tur ned på Shell. Kjøpte kaffe, sigaretter og en stor plate fruktnøtt-sjokolade, reserveproviant. Tilbake på kjøkkenet smurte jeg to matpakker med tre skiver i hver, og rullet sammen fire wienerpølser i plastfolie. Kokte opp vann i kaffekjelen, helte oppi kokekaffe på slump, tenkte jeg skulle sveive kjelen rundt for å få gruten til å synke, men tok ikke sjansen, lot den heller får trekke noen minutter og helte den forsiktig over på forvarmet termos. Fargen tydet på at jeg truffet godt med målet, det luktet som bare kokekaffe gjør, og det var ikke så mye grut som kom over i termosen, bare litt på slutten. Tittet på de to pilsflaskene som stod i kjøleskapet, og tenkte at jeg kom til å angre og puttet dem i sekken.  Fiskestengene lå i bilen, og før jeg rygget ut av garasjen plasserte jeg en 25 liters bensinkanne i metall, med store hvite bokstaver på siden – YAMAHA –, i bagasjerommet.  I marinaen var det fullt av folk,  de fleste på vei hjem fra dagens badetur, røde i ansiktet og med kritthvite øyenbryn, damer med vått og salt hår i hestehale, kjølebager, håndklær, tomme og halvtomme brusflasker, og unger som løp rundt hverandre, ikledd store redningsvester, tryglet om is, fikk nei, men gav seg ikke. Foreldrene forsøkte holde kontroll på fortøyning, barn og bagasje mens bølgene skumpet i båtene så det ble vanskelig å hive opp bager, ta i mot bager, holde i tauet samtidig, hekte på karabinkroker, ja for det var uvettig kjøring overalt, og hvordan i granskauen fikk man opp påhengsmotoren igjen og de fordømte knappene på den nye kallesja, så pokkers trange! Jeg smilte litt for meg selv av kaoset. Irritasjon, raseriutbrudd og totalt menneskelig havari lå en liten millimeter under idyllen. Og sånn er det alltid, tenkte jeg, folk bare står i det, drives av konvensjoner, trøster seg selv, behersker seg selv og ser frem mot neste luke av frihet, hundeliv, fri og bevare meg.

Jeg fikk sakene opp i båten, dro i gang 25-hesteren og la ut fra brygga i den gamle 17 fots plastbåten. Kjørte rolig utover i møte med armadaen av motorbåter, tresnekker og eldre plastbåter med små dekk og vindskjermer, blaffrende kalesjer, fendere som hang ned langs siden og slo i bølgene, seilbåter som fortvilet forsøkte å krysse i den trafikkerte leia. Mange av farkostene hadde små lekebåter hengende på slep, alle hadde kantret, alle som en. Et stykke ut i leia var det som om all lyd plutselig var bak meg, stemmer, motordur og bølgeskvulp. Foran meg lå en liten åpen strekning før jeg kom frem til Småskjærene, stedet jeg hadde planlagt å fiske, det var her sjøørreten stod om sommeren. Det var også her jeg hadde fått ærfuglen i garnet, små holmer og skjær, med grunne sund, vekselvis steinbunn og sandbunn, noen blåskjellfelt og masse tang, såkalt leopardbunn som fluefiskerne kalte det i bøker og blader jeg hadde lest. Etter maks fem minutter bånn raper, som vi pleide å si, var jeg framme. Strømmen var svak rundt den første odden, vannstanden var på det høyeste, bare noen badegjester var igjen på holmene og på aktiviteten å tyde kom jeg til å være alene om maks en time. Mannfolka var overstadig lei allerede og holdt på i båtene, blåste bensinslangeklemmene rene for bøss, hva det skulle være godt for, tørket av dollbordene med svamp, åpnet og lukket alt som var av luker i hele båten, pakket og stuet, ordnet med tauverk, tittet på klokka, tok opp badestiger, helte ut rester av sur kaffe, mens de innimellom festet grepet om båtripa, bøyde seg fremover og tittet langs siden på båten som det skulle være noe galt, riper eller noe. Ungene hadde fått på t-trøye, noen også treningsjakke, tørre shorts, badingen var over og nå gikk de langs strandkanten og langs svaberget med håvene sine, mens mammaene flyttet seg bortover fjellet for å hente siste rest av varmende solstråler, men stadig hyppigere tittet de over ukebladet og var oppe i albuestilling, speidet etter sola, for så å innta nye posisjoner. Til slutt kom blusene på og de rullet sammen liggeunderlag og trakk shorts over bikinitrusa.  Solingen var slutt for i dag den også. Jeg hadde fortøyd i en liten vik ved det grunne sundet som bandt de to hovedløpene gjennom Småskjæra sammen. Strømmen her var ofte markant. Midt utpå var det et langt skjær. Det var lett å se ved lavvann, ved høyvann var bare tangen så vidt synlig og ved ekstra høyt vann var det omgjort til et skummelt undervannskjær. Selve sundet var sånn ca 20 meter bredt og 50 meter langt. I tillegg var det mange andre steiner og grunner, og jeg kjørte alltid ytterst forsiktig gjennom. Få andre kjørte her, bortsett fra noen uvettige smågutter i joller fra tid til annen, eller lokalkjente gubber i tresjekter, uforvekselig sikkert og stødig. Satt på fjellet med sekken ved siden av meg iført t-skjorte, Ray Ban solbriller, olabukse og et par lange gummistøvler, grønne Nokia med snøring foran og grov såle, speidet på oppbruddene rundt meg. Tok fram boka til Jens Ploug Hansen, tente en sigarett og jekket likeså greit en øl, det var jo en fin sommerkveld. Klokka var seks, og de mest utholdene familiene startet opp og dro opp dreggen. Jeg tok frem sneller og monterte sammen stenger. Det var fluer som skulle fiskes, men jeg var ingen god fluekaster, eller fluefisker for den saks skyld. Hadde derfor rigget haspelstang med bobledupp i reserve.  Gikk fluekastinga skeis, så var haspelen en redning. Jeg startet med fluestanga, satt på en flue som het Muddler Minnow, imponerende sak, og tok noen prøvekast. Slettes ikke verst, satt meg ned igjen. To ting kunne skje nå. En sjøørret kunne plutselig sprett opp av sjøen, noe den gjorde en gang iblant, jeg skvatt hver gang og elsket det like mye. Dernest kunne det komme en stim av makrell som jaget sild i det mørket falt på, det var langt mer sannsynlig, spesielt på en kveld som dette. Da kokte det, og ble skikkelig action. Selve fisket hadde jeg planlagt å starte i nitiden, først skulle jeg bare slappe av, se på båter, mennesker, spise litt mat, røyke litt. Jeg tok frem termosen, skjenket meg en kopp kaffe, knakk av en sjokoladebit og så etter båtene som kjørte innover, vaggende i hverandres bølger. Gode tanker begynte å flyte i meg.  Deilig å være her. Bedre enn fest! Så lo jeg litt av mitt eget festutbrudd kvelden i forveien, eller proklameringen som Tor Åge hadde kalt det.  ”Jeg skal vie mitt liv til naturen. Skål for naturen, løsrivelse og frihet!”. Uff, for en tulling. Sprit er skummelt.

Satt en stund og fiklet med forskjellige knuter. Dette var nytt hav. Slukknuten kunne jeg, men det var mange flere dugelige viste det seg, for i boka lå det ett innlegg, en plansje med knuter på. Slukknuten hadde en dobbelvariant, men det var en haug andre også, med mer eller mindre høytidelige egennavn, Turle, Crawford, O’Callaghans, Orvis, Palomar, Krokstikk, Bjørneknute og Rapalaløkke. Følte meg uttrygg på alle, var ikke sikker på om den var knytt riktig, og landet på en dobbel slukknute. Lignet den jeg allerede kunne, men var sterkere. På den andre siden av sundet lå odden hvor garnet hadde stått. Ingenting tydet på at noen hadde gjentatt mine bedrifter, ikke tegn til tau ut fra land. Odden lå der ren og fin, omgitt av små stangende strømbølger. På min side var det også to strømpartier, rundt odden i nordkant og langs land i sørkant, det ble raskt dypere på utsiden, sjøen kunne slå friskt her om det blåste litt. I dypet noen meter fra land svømte nok sjøørreten allerede og ventet på at mørket skulle falle på, for da ville den våge seg opp på grunnere vann og jakte etter mat. Det kunne skje, det sto i boka til Ploug Hansen. Jeg tok noen kast til og dro flua inn med små raske og korte trekk. Selv om trekkene var korte tok det ikke lang tid før flua var rett på utsiden meg, jeg kastet kanskje ikke lenger enn ti meter, på det beste opp mot femten, men fisken kunne gå nær land, det hadde jeg også lest. Kastet videre, tok noen pauser, det ble mørkere, flyttet meg noen skritt, kastet i vifteform, forsøkte å konsentrere meg, gjøre slik det stod i boka. Systematisk og grundig. Det ble enda mørkere og kjøligere, håret stod på armen, det blikket helt ut, tok på meg genseren, drakk litt mer kaffe og tok en røyk til. Rullet ut en kald pølse av folien og knasket den i meg. Noen små sildestimer jaget forbi, men ikke skremt nok til å varsle om jagende makrell eller ørret. Det var forbausende rolig egentlig, bare noen måkeskrik. De hadde trua som vanlig. Makrell var ikke noe mål, men allikevel håpet jeg på en stim. Det hadde vært gøy å få makrell på flue, det hadde jeg aldri fått, jeg hadde vel egentlig ikke fått noe særlig på flue i det hele tatt, bortsett fra en sjøørret på kanskje tre hundre gram. Det var her i sundet det også, men da fisket jeg fra båten, lå oppankret og kastet enda kortere, men jeg hadde endret innstilling. Fluefiske skulle foregå fra land, sånn var det med den saken. Båtfiske tilhørte et annet liv, jeg forbandt det med matauk, håndsnører og garn. Dette var noe nytt, ekte stangfiske, enkelt og greit, jeg latet som sundet var en elv, for det var elvefiske som var forbildet, det var dit jeg skulle, opp i elvene, fiske stor ørret, kanskje laks, kjøpe vadere, sånne som gikk helt opp til brystet, reise rundt, samle minner, leve mitt liv, et annerledes liv.  Reiste meg opp, tok et par kast til, kjente et lite rykk! Det var et rykk fra en fisk, kan ikke ha vært bunn! Overhodet ikke, hadde allerede fisket over der et par ganger og ikke bunnappet før, litt lavere vann hadde det riktignok blitt, men det var ikke bunn, flua gikk for høyt, ikke var det tang på kroken heller. Har sjøørreten kommet opp fra dypet? Skyndte meg å kaste ut en gang til, men nå var det dødt. Forsøkte å tenke hvor den hadde svømt, men innså at teoriene var vage, trodde ikke på dem. Flyttet meg helt ut på odden, vannet hadde utvilsomt snudd, var på vei ut igjen og tangen kom mer og mer til syne, strømmen ble sterkere, trådde forsiktig ut, stod på et ruparti med godt feste, vannet helt opp til lissene, tok ett kast til. Rakk bare å dra én gang i snøret, så hogg det til, hele Fenwick-stanga ristet, den virket spinkel, glapp snøret jeg holdt i venstre hånd, men det var lite løssnøre så utraset stopp fort, panikkartet holdet jeg igjen snøret med høyre pekefinger presset mot klingen, løftet stanga, det hadde jeg lært, holdt igjen, tenkte ikke på å la fisken få gå ut på bremsen for å tømme seg for krefter, og reaksjonen var umiddelbar. En stor sølvblank sjøørret spratt sikkert en meter rett til værs, der og da skulle jeg veddet på at det var tre meter, det var himmelhøyt, den var totalt vill, så stakk den ned i vannet og jeg slapp opp høyrefingeren, men snellebremsen stod på full effekt, så den dro ikke snøre nå heller, bare skjenet frem og tilbake, noen mindre hopp, lagde virvler og dro seg ned, knotet desperat med bremsen, fikk løsnet litt opp, fisken dro seg utover, jeg begynte å sveive, holdt stangen høyt, det banket i tinningen, knærne skalv, hadde følelsen av akutt blodsukkermangel, det var nesten ikke gøy, jeg måtte få den inn, fort, men ikke for fort. Holder jeg ut dette? tenkte jeg. Den må ikke slippe, holder knuten? Husket brått en film om laksfiske som hadde gått på tv, der en mann med pipe i munnen hadde gått rolig langs elva mens han dro en gigantisk laks etter seg, jeg imiterte bevegelsen, snudde om, holdt stanga hardt med høyre hånd, støttet den mot venstre skulder og gikk innover med ryggen mot fisken, kom inn på fast land, gikk videre langs fjellet, bort mot et parti der det var en liten sandbanke på utsiden og en liten kile i fjellet. Kanskje ti meter lenger bort var det. Dro bare fisken etter meg, den dro ikke ut nå, bare rykket og røsket med jevne mellomrom. Holdt den rolig, bildet av mannen fra tv-programmet gikk gjennom hodet på ny, faen håven lå i båten, mannen på tv hadde fått hjelp av en annen gammel kar, jeg var alene, måtte få dratt den inn i den lille kilen og opp på svaberget, klarte å få sveivet inn noe meter, gikk litt opp på land, fisken viste seg i overflaten, forsvant ned igjen og kom opp igjen, forsvant ned og kom opp, lå mer på siden, den var roligere, jeg sveivet litt til og enda litt til, men så brått bukserte den utover igjen, pulsen steg på ny, skjelvingen hadde nådd armer, hender og fingre, faen, faen den må ikke glippe for meg nå. Nesten gang den kom opp lå den enda mer på siden, gjorde den ikke? Slo med halen, slo med finnene, krøllet seg, men kreftene var nesten borte, det så sånn ut, jeg sveivet inn, og det siste bykset var påtatt, jeg sveivet og flyttet meg bakover, og jeg fikk løftet denne rolig inn i kilen i fjellet, over en liten stein og inn på tangen, der lå den ganske trygt, men jeg holdt stramt og sveivet opp mens jeg gikk ned mot fisken og i en eneste bevegelse, en bevegelse jeg aldri hadde klart å rekonstruere, la jeg fra meg stanga og kastet meg over fisken. JAAAAA! ÅÅÅÅÅÅ, SÅ STOOOR! Holdt hardt rundt hale og nakke, den kastet på seg, gikk lengre opp på land, fant en stein og dunket til den i skallen så gjellene ble klemt flatt ut hver side, den blødde og sprellet noen sekunder, så var den død. HERREMINHATT SÅ STOOOR!  Vekt hadde jeg ikke, men den måtte være minst to kilo. Kanskje tre? Den største fisken jeg noen gang hadde fått, om vi ser bort fra torsk og sei på håndsnøre og pilkestang fra båt, men det gjaldt ikke lenger, overhodet ikke. Klart størst. Brettet ned gummistøvlene, la meg på fjellet, støttet meg til albuene og la bena i kryss. Så utover fjorden der den lå innpakket i sensommernatt. Bare noen enslige båter med tente lanterner krysset der ute, ingen menneskestemmer. Tente en sigarett, den beste på lenge, grep etter sekken med kaffetermosen, hadde en pils igjen også.  Sjøørreten lå blank ved siden av meg, den måtte være godt over to kilo, ja kanskje opp mot tre.

Det var blitt formiddag da jeg la til ved marinaen. Kjølebager og badehåndklær var på vei opp i båtene igjen, mor holdt tauet mens håret flagret i brisen, far smilte og kneppet opp kallesja, og barna, nyinnsmurt av solkrem, lå langflate på brygga og pekte på en og annen berggylt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s