Bare la det være

Sitter lenge og ser på bildet, trekkes inn i det. Det er ettermiddag, omtrent midt på sommeren, solen står ennå høyt og varmer, den svake brisen er svalende. Elva svinger seg mot sørøst i fjellandskapet, i nordvest er fjelltoppene ennå dekket av et tykt lag snø. Smeltevannet holder vannstanden oppe, elva renner tung og jevn med en dypblå farge. Natten kan bli kjølig, men nå er det varmt og behagelig. Skjorteermene er brettet opp, har på fiskevesten for å få plass til fluebokser, fortomsmateriale, tørkepulver, fluefett, kompaktkamera, myggmelk, en liten saks, snøreklipper og øvrige remedier. Vader forsiktig ut på steinene som ligger ut mot dyprenna, setter meg ned på en tue av siv og tar frem boksen med porsjonssnus. Martinsen står noen hundre meter nedstrøms, har lagt armene i kors med fluestangen pekende skrått bakover til siden. Han speider, men det skjer åpenbart ikke mye, det er fredelig, ingen andre mennesker heller. En og annen knallgul døgnflue med hvite vinger svever gjennom luften eller seiler på den blanke flaten.  På latin er navnet Heptagenia sulphurea, og er blant de få døgnfluene jeg med  stor sannsynlighet klarer å artsbestemme, hvilket ikke er en stor bragd. Et eksemplar kommer glidende på vannflaten, lett roterende rundt egen akse, ikke i én retning, men urytmisk, frem og tilbake, den har kurs mot stedet jeg sitter. Tar frem kameraet fra den ene store brystlommen, setter meg på huk og holder det i posisjon noen centimeter over vannflaten. Trykker på knappen idet døgnflua runder steinen like foran meg for å bli dratt inn i en liten bakevje. Bildet er ikke fotokunst, ikke engang videre skarpt, men interessant nok. På nært hold ser jeg tydelig hvordan beina står på vannfilmen og liksom presser den litt ned, særlig med frambeina, og får den skjøre vannoverflaten til å se ut som en myk dyne.  Jeg zoomer litt inn og ut, mens jeg hører Martinsen nærme seg bak meg. Rolige indianersteg skyver vannet forsiktig, varlig og nær uhørlig i suset fra elva, men et par ganger lyder den hule klangen fra ustøe steiner som vipper under en tung fot.

­­­­­­− Skjer ikke stort,  så to vak nedpå der med femten minutters mellomrom, sier Martinsen, og peker med stangen i retning av der han stod for noen minutter siden.

− Det var da noe. Se her, fikk i hvert fall en kamerat på kloss hold, sier jeg, holder opp kameraet og viser frem det ferske makrofotografiet av den gule døgnflua.

− Se der ja, stilig, utrolig sterk gulfarge. − Begynner å bli sulten jeg, du og eller?  Tenkte vi kunne fyre opp og grille pølsene.  Ser ut som det kan løye helt nå, kan bli bra myggfiske litt senere, må få i oss litt mat først.

− Ingen dum idé. Du har fyrtøy håper jeg?

Støtter hånden på tua til jeg finner balansen på det steinete underlaget og reiser meg opp. Med sløve skritt går vi innover mot elvebredden, til en fot settes på land og den andre løftes varsomt ut av vannet. I det grønne krattet surrer noen små fluer, vepsen har ikke kommet ennå, ikke myggen heller. Kjenner en deilig ro falle over meg, så lett til sinns som jeg kan være, nesten så jeg flyr og beskuer min egen positur fra utsiden, skrått ovenifra. Kontakten med hverdagen har tatt en midlertidig pause. Foran meg venter noen døgn i en helt annen rytme, med et helt annet innhold.  I mange uker har jeg lengtet etter dette, og selv i helt andre gjøremål har tankene om den årlige turen hit tatt en stadig større og mer naturlig plass. Jeg gyver løs på små og store oppgaver, som de skulle være hindringer jeg må forsere for å komme hit, små milepæler på vei mot målet, hver og en en liten seier, enten det er møter på jobben, en time hos tannlegen, levering eller henting i barnehagen, rydding av oppvaskmaskinen, en tur ned i søppeldunken eller vårrengjøring av hagemøbler.  Aktivitetene får tiden til å gå fortere, og det er bare fint at dagene fylles av praktiske oppgaver, at jeg blir servert dem i fanget.  Stillesittende venting er verst. Erkjennelsen av denne underlige tilstanden av forventning dukker opp i ekstremt klare øyeblikk, og fortoner seg som jeg har tatt tilhold i en maskin, en kropp som utfører automatiserte bevegelser, handler på refleks og som konverserer ferdigtygget materiale, selvsagtheter, høflighetsfraser, blid og smilende, positiv til forslag og ideer, men uten engasjement og varme, uten nærhet.  Langt der inne bak øynene, i denne kroppen, har jeg tatt bolig, og har mer enn nok med mitt, alt der ute må bare fikses med lavest mulig konsentrasjonsavgivelse. Fanger jeg tilfeldigvis opp mitt speilbilde, i et vindu, i en heis eller på et toalett, ser jeg i det første korte sekund en fremmed kropp, det er nesten så jeg hilser, men plutselig blunker han vennlig til meg eller gjør en improvisert fluekastbevegelse med høyrehånden, kanskje med dobbelttrekk, som for å tilkjennegi at jeg sitter her inne, at dette fysiske byggverket faktisk er meg. Materien av meg.

Pakkingen begynner i det jeg ikke lenger teller uker, men dager.  Selve pakkingen gir meg ingen spesiell glede. Bare en milepæl det også, et nødvendig tiltak, der ute. Sentrale komponenter kan likevel fange stor oppmerksomhet. Blir sittende å fikle med snører og fortommer en hel kveld, hyppig avbrutt av pauser, av sterk apatisk karakter, der jeg ser for meg fiskesituasjoner, gode fiskeplasser, i fremtid eller fortid.  Tankenes mange ulike baner, i kryss og på tvers, gjør meg dårlig skikket for pakking, og jeg glemmer alltid noe, eller plages av tanker om at noe vesentlig mangler. Stang, snelle og vadebukser sjekkes et titalls ganger, men det hender likevel vi må stoppe bilen så jeg kan sjekke om vadestøvlene faktisk befinner seg i bagasjerommet, hvilket de gjør, men ikke håven, den ligger hjemme på trappen, vi vurderer om vi må snu, men alt det viktige er tross alt med, så vi kjører videre. Irritasjonen farer over meg der jeg sitter i passasjersetet, men jeg feier den vekk, har jeg bare glemt en håv er det slettes ikke verst.  Pakkposer i forskjellige størrelser har gjort pakkeproblemene mindre. Jeg kan konsentrere meg om en ting av gangen, pakke sekvensielt og huke av på en liste. Ta pauser mellom hver pose. Undertøy der, superundertøy i den, tannbørste, tannkrem, såpe og liten klut i egen pose. Tre kryss. Kniv, tang, gaffa-tape, leselys og ekstra batterier i nok en pose. Dyre poser beregnet for ekspedisjoner.  Alle posene hives i sekken, og store ting legges på toppen, slik som fiskeklærne, kokeutstyret, snelle, stang, håv, feltbestikk, telt, liggeunderlag, mat og drikke. Fiskevesten.  Det er mye å huske på, noe glipper alltids.

Martinsen på sin side har med alt, glemmer sjeldent noe, overser ingenting. Har med saker og praktiske gjenstander jeg aldri har tenkt på. En liten oppvaskost for eksempel, medfulgt av en hendig dispenserflaske med noen verdifulle dråper Zalo, eller en god erstatning, ettersom Martinsen ofte går for det rimeligste av ellers likeverdige alternativer, med et unntak når det kommer til whisky, da går han for det dyreste. Jeg låner og takker. Stekepanne, tallerken og bestikk holdes rent og pent. Selv har jeg forsøkt å fjerne fett fra pannen med noen strå av siv og vann, men det fungerer bedre for villmarkssønner enn for meg, så jeg fortsetter å låne kost og takke for såpe, og tenker for hver gang at dette er litt pinlig. Burde tenkt på det selv, vært mer praktisk, ofret ulike tursituasjoner en grundig tanke, stilt meg spørsmål om hva jeg trenger når og hvis, sånn rent materielt.  Mathygienisk utstyr kan da ikke være så vanskelig å huske på, viktig at hygienen opprettholdes i felt, moderne mennesker er skjøre, bakterier og sykdom må holdes på avstand, eller så bør jeg i det minste la meg motivere av hvor trivelig det er å la fisken eller et kjøttstykket få surre i en ren stekepanne, eller av hvor fint det er å spise med blankt bestikk og drikke av nyvasket kopp.

Enkel meny første kveld. Grilling av pølser og kjøtt er av praktiske gjøremål jeg behersker godt, uanstrengt og faktisk med en porsjon glede, men jeg tar ikke føringen her heller. Rekker det ikke. Martinsen fyrer opp engangsgrillen vi tok med fra siste butikkstopp, der vi kjøpte fiskekort. Bæreposen med grill, pølser, pølsebrød, ketchup og sennep blir hektet bakpå en fullpakket fjellsekk, og ser riktig så malplassert ut der den slenger frem og tilbake som en utvekst, mens vi går mot stedet vi har tenkt å slå leir. Greit å kvitte oss med dette fremmedelementet, desto før jo bedre. Plasten rundt grillen rives av, pappen fjernes, stativet settes på plass og den hvite duken tennes.  Jeg putter avfallet i posen med en gang, presser det godt sammen, slik at det etter hvert også blir plass til den utbrente grillen og den tomme pølsepakken.

− Var det et vak eller, spør Martinsen og peker med kniven, som tjener til pølseklype, mot strekningen ovenfor brekket skrått nedenfor oss.

− Var vel det ja, ikke rare vaket, men et vak. Der var den jammen meg en gang til gitt.

− Fy faen, det hadde vært så bra om vi fikk en skikkelig myggklekking i kveld. Tror vi er for sent ute til å få med oss noe annet.

− Du har et poeng der. Når var vi her? Halv fem?

− Ja, noe sånt, men i morgen.

Vi spiser pølser, åpner hver vår øl og jeg kjenner at jeg får litt vondt i skuldrene. Nesten helt uten grunn, for én drøy kilometer med 25 kilo rygglast bør jeg tåle. Det ligger et annet sted. Legger meg litt over på siden, men har mest lyst til å reise meg opp, rulle hodet fra skulder til skulder, bevege skulderbladene opp og ned, ut og inn, sparke løst i luften, hoppe litt og riste løs i armer og bein. Ja, slik fotballspillerne oppfører seg like før kamp, der alle mann står så urolig oppstilt, og hvor bevegelsene betyr mer mentalt enn muskulært. Kampnerver og anspenthet blir forsøkt ristet ut. Men jeg blir liggende, speider utover, forsøker å late som jeg tar det veldig med ro, men kjenner at jeg gjerne vil at noe skal skje, at spenningen er i ferd med å bygge seg opp mot tidspunktet da fisket skal begynne for alvor. Men etter noen år er det viktig å virke avslappet, gi inntrykk av at man er litt mett av alle opplevelsene, at det meste innenfor ørretfiske med tørrflue er forsøkt og opplevd, hvilket selvsagt bare tull, men likevel, såpass erfaren at en fisk fra eller til i hvert fal ikke spiller noen stor rolle. Martinsen og jeg er ikke så gode på det. Vi tar på vadebuksene med en gang bilen er parkert, enda vi i hvert fall kunne ventet til vi var ved elven. Hadde jeg spilt på mesterlig vis hadde jeg ventet mye lenger. Kanskje helt til Martinsen stod midt ute i elven og kastet og kastet. Da kunne jeg dratt litt på det, kvalt en gjesp, gått mot teltet og mumlet halvhøyt: Nei, jeg får vel se å komme meg i buksene jeg også, prøve noen kast.

Den vakre elven i den like vakre naturen tones ned, som om noen dreier sakte på en stor bryter, de snødekte fjelltoppene virker mindre og fjernere, som de seiler videre mot horisonten. Foran legger det seg tanker og spørsmål om hva vi, eller rettere sagt jeg skal få til, om fluene er gode nok, om forholdene er med oss, om kastetreningen vil gi resultater, om det begynner å klekke, været, om jeg skal klare å lure en stor fisk denne gangen, om det blir bedre enn forrige gang, drømmene om fremgang. Samtalen kretser stadig rundt disse tingene, de minneverdige opplevelsene. Innimellom forhøres Martinsen om andre trivialiteter, om hvordan det går på jobb, med oppussingen av huset, om kone og barn. Lytter ikke alltid så nøye etter i svarene, stiller ingen oppfølgingsspørsmål, men signaliserer i hvert fall eksplisitt, om kanskje ikke helt troverdig, at det står mer enn fluefiske i hodet på meg. At jeg etter hvert har fått en nonsjalant holdning til det hele, at det viktigste tross alt er å være her, på tur. Solen er i berøring med fjelltoppene i nordvest og snart vil den akselerere nedfarten, for til slutt å slippe seg i fritt fall bak de snødekte toppene.  Stillheten brytes. En stor ryggfinne viser seg etterfulgt av et rolig slag med halefinnen.

− Dæven, så du det rolige vaket! Den der tar fjærmygg. Garantert mygg, sier Martinsen begeistret.

− Ikke tvil. Ikke så langt ut heller. Gå ut og prøv da vel, glipper det ut av meg.

Faen, dette tullet med å late som det ikke er så nøye, som det ikke betyr noe. Hva driver jeg med?  

− Jo takk, du. Vil se den en gang til, ikke spesielt villig virker det som.

− Vi går ned da i hvert fall.

Rydder opp, rigger oss klar og smyger ned langs skråningen, ørreten viser seg igjen, på utsiden den store steinen, som vi vet er stor, ved lav vannføring ser den ut som et krigsskip, men nå stikker bare toppen av styrhuset over vann, og lager små bølger rundt seg i strømmen. Forestiller meg at vi er på Kola, New Zealand eller kanskje mest av alt i Patagonia, at alle fiskene er svært robuste og kampvillige karer. Naturen er minst like vakker her, og det er da noe å henge drømmene på.  Setter meg ved elvebredden med ryggen inntil en bjørk som har fått juling av flommen tidligere på året, skjerper blikket og trekker naturen inn i meg igjen. Martinsen vader seg en posisjon, venter en stund, før han hissig drar ut noen meter av snøret. Han har åpenbart sett noe mens jeg har latt blikket vandre mot fjellene. Gjør et par kjappe blindkast før bevegelsene blir roligere, snøret ligger snorrett bakover, og så slenges det ut. Jeg tar frem kameraet igjen, knipser noen bilder av fiskeren og holder det i beredskap til en mulig fotoseanse, ser en kropp av konsentrasjon, og følger flua forbi punktet der det muligens må ha vaket, men nei.

− Lengre ut eller?

− Ikke så sikker, så ikke så godt etter, vaket den på samme sted…? Prøv noen kast til, best å ta det forsiktig, ikke skremme den, får ikke mange sjanser i kveld.

Martinsen kaster, jeg ser, Martinsen kaster.  Et par nydelige vak vitner om at ørreten så absolutt er med på leken.

− Niks. Tror jeg skal prøve en klekker.

− Hva har du på?

− En vanlig palmermygg.

− Ok, prøv en liten klekker da vel.

− Forsøker et par kast til først.

Solen er nede bak fjellene, himmelen rødlig og det lysegrønne løvet på bjørketrærne skifter over i det mørkegrønne, nærmest til sort i det tetteste av trekronene. Ser for meg at jeg står der og maler landskapet, i frakk og med palett, at jeg knekker fargekoder, ser dybder, skygger, lyset som fortsatt skyter sine siste stråler gjennom noen av bladene. Jeg ser alt. Fargevekslingene, skyggeeffektene, bevegelsene i lyset. Men jeg kan jo ikke male, det måtte i så fall blitt noe impresjonistisk, noen tydelige penselstrøk, som Monet, nei det blir for vanskelig det også, noe modernistisk da kanskje, noe Weidemann-aktig.

−        Der var’n etter’n! Så du!?

−        Ja, joda.

Jeg retter meg opp. Det kommer et kaldt vinddrag ned langs elva. Martinsen knyter på ny flue, i det svake lys tar det litt tid, vrir og vrenger seg for å fange litt lys, og til slutt tar han stangen ut fra armhulen, trekker inn et par meter løssnøre som strømmen har dratt med seg, strekker ut fortommen, og rytmen med et par raske piskekast etterfulgt av roligere bevegelser gjentar seg. Jeg har puttet kameraet i lommen, men fikler det raskt frem igjen da en solid vakring viser seg skrått oppstrøms for Martinsen, og etterfølges av et tilslag som skyter vanndråper opp fra overflaten.

− Yes, jeg har’n!

− Herlig!

Legger fra meg stangen, vader ut nedstrøm fiskeren og får bivåne kampen på nært hold. Det er en fin fisk, men det er ingen gigant denne gangen heller. Det gjør ikke noe. Ørreten spretter før den endrer taktikk og drar seg nedover mot brekket.  Snøret skjærer gjennom vannet, det er herlig å se på. Dette er fint nok, det er faktisk helt perfekt, det må vel være det? Bare se, det er som et bilde i et fluefiskeblad, av en glad fluefisker i kamp med en ørret, i bakgrunnen en rødlig horisont over konturene av massive fjell og en nattehimmel som ennå er lys, og vil være det gjennom hele natten, sesongen er ennå ung.

Vindraget tiltar, og vi konstaterer at den fantastiske myggkvelden bare så vidt rakk å begynne før den var over.  Men noe fikk da ut av den. Vi går opp skråningen, setter oss under pressenningen vi har formet som en gapahuk og åpner en øl til hver.

− Dritt med den vinden, håper det løyer igjen og at det blir fint i morgen.

− Skummelt når det friskner til på kvelden.  Liker det ikke. Det var så perfekt, burde ha løyet helt, det var jo mye roligere da vi kom enn det er nå, men vi skal ikke gi opp. Værmeldingen er i hvert fall brukbar.

Vi prater om vårt eget fluefiske, fluefiskere vi kjenner, fluefiskere vi har blitt fortalt om, eller lest om. Hva de har fått til, hva de har gjort og om dem som får til alt uansett forhold. Kasteguruene, fluebindeguruene og de som er så avslappet at de ikke fisker lenger, men tar livet helt med ro, sykler, kanskje i visshet om at de kan fange fisk på flue så lett som bare det, om bare lysten er der. Forteller om franske konkurransefiskere, jeg bare har hørt om, verdensmestere som vader ut i livsfarlige stryk, fisker i kuling og fanger fiske under absolutt alle forhold. Smører litt på for historiens skyld.  Beundringsverdige typer, men ikke idealer. På øverst plass troner naturligvis de uanstrengte, de som driter i utstyret, som behersker alle stenger, alle kast og alle forhold, tørt som vått, bare noen fluer i boksen. Det er noe mystisk ved dem, en slags høyere tilværelse, der det som må mestres er mestret, oppdraget fullført, tilværelsen fullbrakt.  I samtalen merker jeg at Martinsen er mer jordnær enn meg. Jeg kan late som jeg har kommet et stykke på vei mot et mål, en visjon, men jeg vet at Martinsen kan punktere mine drømmerier ved å trekke frem noen enkle og overbevisende episoder om seg og sitt, og enda verre, om meg og mitt. Jeg ler med, men kjenner at jeg gjerne skulle det så annerledes. At det ikke var så inntrengende sant. Etter flere øl og noen whisky der oppe på fjellet, under en lys sommerhimmel, midt i en slik kameratslig samtale, så slår det meg med ett hvilken drømmer jeg er. At her og nå nesten alltid må vike plassene for historiene, ikke om hvem og hvor jeg er, men om den jeg skulle ønske jeg var, eller vi var, og der jeg skulle ønske jeg var, ikke bare her og nå, men nesten alltid overalt. Hvorfor tvinges den sanselige gleden over tingenes tilstand seg tilside av fantasier og forestillinger? Erkjennelsen er byrdefullt flau. Hvorfor kan jeg ikke bare være her og gjøre tingene på min måte, vår måte, vi jevnbyrdige? Være tilstede under gapahuken, i denne fantastiske naturen, i samtalen, for ikke å snakke om ellers i livet. Ikke stadig hoppe inn i nye tanker og resonnementer som strekker seg lenger og lenger, helt til de eser ut og blir til drømmer, forestillinger, pompøse visjoner og syke historier.  Hvorfor ikke bare suge inn opplevelsene som de er, glede meg over dem, se alt rundt meg, naturen, høre lydene fra dyr og fugler, nyte åndedragene, lytte til andre, bry meg, håndtere det praktiske, lage mat, le, være her?

Martinsen skjenker, jeg takker, stirrer utover det svakt opplyste landskapet, søker forklaring. Det må finnes en rasjonell grunn til at jeg er sånn, og flere enn meg sikkert, produkter av tiden og kulturen. Fiksjonens tid, kommersialismens tid, der drømmer er salgsvare. Husker første gang jeg hørte om strategien bak reklamen for et billigere bilmerke, Hyundai tror jeg det var. Filmer, brosjyrer og plakater ble utformet tett opp til tilsvarende fra Mercedes-Benz og BMW. En vellykket forretningsmann i dress fra Armani går ut av sitt flotte hus, kysser sin vakre kone, to små barn leker i bakgrunnen, også de i pene klær, garasjen åpnes og dressmannen med den fyldige sorte manken setter seg inn i en sort Hyundai sedan med blanke kromlister, starter opp, ruller sakte nedover oppkjørselen, vinker igjen til sin vakre kone, garasjeporten lukkes automatisk, en herregårdshund løper etter bilen, men snur ved den monumentale porten og bykser tilbake til huset, ren i pelsen, med tunga ut av kjeften. En maskulin hånd hviler på rattet idet bilen dras fortere og fortere inn i en tunnel av grønne eiketrær, hånden prydes av en dyr sveitsisk klokke. Målet, ble jeg fortalt av en markedsføringsekspert, var ikke å lokke vellykkede forretningsfolk til å kjøpe en Hyundai og spare noen penger, selvsagt ikke. Nei, målet var å gi relativt mislykkede forretningsfolk en illusjon av at drømmen var nærmere, at den var realisert, sånn nesten, at de i hvert fall var et godt stykke på vei. At Hyundai slettes ikke var så verst en bil, litt lukseriøs var den jo. Såpass at i hvert fall noen vellykkede forretningsfolk kjørte Hyundai, om enn bare på tv. Jeg husker jeg hatet denne forklaringen og hele den fordømte strategien, løgnen og kynismen. At målgruppen males penere i reklamen enn den i virkeligheten er, bare for å bedra noen stakkars sjeler til å føle seg som noen, noe, noe vellykket. Og det verste av alt, at mange går fem på, eller det vil si nesten fem på, for de aller fleste gjennomskuer bedraget, men nekter å innse nederlaget og klamrer seg likevel fast til et slags håp. Triste greier, ja selvbedrag er kanskje noe av det tristeste jeg vet. Det er nedrig, men vi gjør det likevel, vi står i det, slik er vi skapt, vi forsøker å holde liv i våre drømmer, pynter på dem med produkter, tjenester og små symboler, et gullkort. Later som vi nærmer oss, men gir bare brensel til illusjoner og fyll på kontoene til de som vet best å utnytte svakhetene i den menneskelige natur. Men det er kanskje ikke noe nytt. Rammene og verktøyene er endret, og om manipulatorene skifter ham, justerer strategi og motiver, så er de psykologiske prosessene de samme, naturgitte. Men verktøyene er definitivt flere. Taler på torget og misjonsreiser er erstattet av massiv kulturspredning, filmer, tv-reklame, radioprogrammer, radioreklame, boards, internett, spill, sosiale medier, kulørt presse, tabloid presse, pocketbøker, tegneserier. Fiksjonens trylleri henger over oss kontinuerlig, tvinger seg inn i oss fra alle kanter. Gir kraftig næring til drømmene, doper dem, slik at fornuften og realismen virkelig får noe å bryne seg på. Den franske opplysningsfilosofen Condorcet skrev optimistisk på slutten av sitt liv: ”Så skal den tid komme da solen skinner på frie mennesker og ingen anerkjenner noen annen autoritet enn fornuften, da tyranner og slaver, prester og deres enfoldige håndlangere bare eksisterer i historien og på teateret”. Condorcet døde i 1794, mye er som det var.

Vi blir mette av øl, sludder og vås, og kryper ned i hvert vårt lille telt. Underlaget er ikke av det verste jeg har vært utsatt for, og etter noen prøvestillinger finner jeg roen, hører bruset fra elva og den svake vinden. Søvnen tar meg med opp på et gammelt loft, jeg leter etter noen fluebokser med et helt spesielt innhold, mamma og hennes samboer leter sammen med meg av en eller annen merkelig grunn, helt ut av det blå, men sånn er det altså. Vi beveger oss innover på loftet, jeg først, det blir mørkere og jeg må bøye meg under takstolene, balansere meg utover på det etter hvert så spredt belagte plankegulvet. Lengre der ute, der hvor lyset slår opp fra veggen, ligger en kasse, trolig kassen jeg søker, kassen med de helt spesielle flueboksene. Er nesten fremme i det jeg hekter fast skoen eller buksebeinet i en haug planker som står lent opp mot den ene takstolen. Plankene er nesten ikke til å rikke, de holder oppe en plate eller noe. Jeg bøyer meg fremover mot kassen, tar sats og river til meg foten.  Hører umiddelbart at noe løsner over meg, lyden av metallskrammel. Noen tungt treffer meg i hodet, jeg mister balansen, hører skriket til mamma bak meg, det gjør ikke vondt, men jeg kjenner hvordan jeg mister kontakten med kroppen, at den blir helt nummen, tung og ustyrlig. Jeg faller fremover og lander mot plankene med en dump lyd. Innser øyeblikkelig at nå dør jeg, ja nå dør jeg, at en slegge eller øks må ha falt ned fra platen i taket og truffet meg i hodet. Frykten rekker ikke frem, for livet er over her og nå, på denne måten, lydene blir borte, jeg ser bare skygger, og til sist kjenner jeg et tungt og sort teppe av sorg som brer seg over meg idet alt rundt meg forsvinner, alt i meg. Jeg bråvåkner på kraftig innpust, åler meg raskt ut av soveposen, åpner glidelåsen i teltduken, solen er høyt på himmelen i øst. Faen for et mareritt. Trekker noen dype og lettende drag av den friske morgenluften.

Strekker armene mot himmelen, retter ryggen, rister løs, trekker på meg klær og støvler, legger liggeunderlaget under gapahuken, finner frem maten, vekker Martinsen, vi fyrer opp primuser, steker egg og bacon. Spiser, drikker kaffe og gjør oss klar til nok en hel dag langs den vakre elva. Det er klarvær, men det blåser fortsatt en frisk, tørr og litt luggete vind fra nordlig retning.  Mest av alt minner været meg om en kjølig sommermorgen ved sjøen slik jeg kjenner den fra min barndom på båtferie, da en lokkende morgensol kunne bære falskt bud om en varm dag, men hvor en kjølig vind fra nord dro varmen vekk fra land og ut på Skagerrak. Skuffet måtte vi innse at dagen nok ikke kom til å bli helt som vi hadde håpet.  − Solen skinner i det minste, sier jeg i en positiv tone, blir kanskje tolket ironisk, men er det ikke. For jeg kjenner at været ikke gjør så mye.  Kaffen smaker praktfullt, jeg plukker opp den siste skiven skogsbacon med fingrene og tygger av i små biter. Elva slynger seg fortsatt fri og vakker nedigjennom terrenget, mot tuene der nede, vinden rufser litt i dens overflate, men nei, det besværer meg ikke, jeg har det virkelig ikke travelt i dag, kanskje løyer det og blir fint, kanskje ikke, men det er ennå god tid, vi har flere dager. En intens følelse av øyeblikkets nærvær farer igjennom meg, rydder vekk tanker,  skjerper sanser og fører meg ut, ikke bort, men hit, høyt hevet over drømmene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s