En note om jazz

en note om jazz

Planen var å skrive en skikkelig anmeldelse. Treffende, poengtert, følsomt og finurlig. Men jeg kan ikke.

Må la det ligge av respekt for jazz og alle utøvende musikere. Flere burde egentlig det. La ting være i fred, mener jeg. Beskytte det kvalifiserte fra ukvalifiserte forstyrrelser. Innse at man ikke strekker til, krype vekk og erkjenne at kompetansen er syltynn. Ikke tvinge seg til å melde noe for offentligheten. Ikke koke syltynn suppe uten solide ingredienser av kunnskap, historisk forståelse og observasjonsevne ispedd solide doser egenvunnet erfaring.

En slags anmeldelse av Jazz & Fly fishings «Slow walking water».

Jazz & Fly fishing er et friskt prosjekt – og plata ”Slow walking water” imponerer.  Bandet gir alle medlemmene plass og oppmerksomhet. Det veksler mellom gitarsoloer, bassdriv, trommeraid og trillende pianotoner. Lange, rolige og avventende partier i kombinasjon med utbrudd og temperament. Samspill. Improvisasjonene er ikke fremtredende, og i så fall er de vellykkede. ”Slow walking water” fremstår velkomponert, men er ikke kjedelig og glatt av den grunn. Uforutsigbarheten er der hele veien. Håvard Stubø, det norske medlemmet av bandet, er en eminent jazzgitarist. Det er udiskutabelt. At han viderefører rike nordnorske jazztradisjoner er google-kunnskap.  At han i likhet med sin avdøde far, Thorgeir Stubø, kombinerer jazz med fluefiske er også nyvunnet kunnskap. En fin, men trist historie, slik gode historier ofte er. Joona Toivanen (piano), Tapani Toivanen (bass) og Fredrik Hamrå (trommer) utgjør resten av kvartetten.

Sporene på ”Slow walking water” har navn som Fly, Hatch og Czech Nymph, og jeg forsøker fremskape assosiasjoner under lytting. Lykkes ikke alltid, men det spiller ingen rolle. Når jeg hører rock finner jeg raskt ut hvilke spor jeg liker, hvilke som har potensial etter noen runders lytting og hvilke som ikke holder mål. Med jazz er det annerledes. Noen spor er der med en gang, men forsvinner kanskje litt etter hvert. Andre har jevn progresjon, mens noen bare har en veldig god dag en gang i blant. Foreløpig er det Attrapp og Hatch som sitter best, men det skal bli spennende å lytte på ny.

For  i kveld åpnes det en øl, det trykkes play og jeg legger meg tilbake i stolen. Vi skriver april, isen smelter og lyset er tilbake. En kar skal ha sagt at jazz er musikk med mange åpne ender og skapt for det åpne sinn. I strømmen av jazztoner dukker det sikkert opp isfrie vann, klekkende innsekter og store ørreter på utkikk etter mat. Men assosiasjoner er vanskelig å styre, så kanskje tenker jeg på helt andre ting. Budsjettforhandlingene i USA. Drikkebeholdningen. Den gang jeg hadde hår. Slike ting.  Men det gjøre ikke så mye. ”Slow walking water” er først og fremst jazzmusikk. Hadde jeg bare vært anmelder så hadde jeg oppfordret til kjøp av plata. Men jeg kan kanskje gjøre det likevel, for dette er et fascinerende prosjekt vi kan vente mer av, til glede for oss fluefiskere. Det våger jeg, midt i all min inkompetanse, å stå inne for. Resten får dere ha meg unnskyldt
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s