Ambisjoner og journaler

For noen år siden førte jeg en systematisk fiskedagbok med tittelen ”Fiskerens Fiskejournal”. Farlige greier. 

En grønn liten ringperm med tjukke ark med ”Dagens Fiskenotater”. Vær, vann, temperatur, barometerstand, aktivitet hos fisken – og ikke minst fiskeart, antall, tatt på og annet. I tillegg et notatfelt korrekt nok merket ”Notater”. Her er det også tips om hva man kan fylle ut: ”Folk og dyr, planter og trær, terrengforhold, foto, fisket sammen med, innsektklekking (hvilke, hvor og når) og et åpent felt til slutt:  ”Osv.” – som om det da fortsatt skulle være noe fylle ut? Hva det skulle være vet ikke jeg.

Uforklarlig
Foto: Øystein Rossebø with permission

Rapportformatet bærer raskt assosiasjonene over til en temmelig vrien eksamensoppgave der lista er lagt veldig høyt for å score full pott. Jeg har ikke noe mot journalen slik den ligger her nå. Uten den hadde jeg nok ikke husket at jeg den 18. juni 2006 fikk en ørret på Skrim på 4-500 gram, hvilket sannsynligvis betyr at den var 300 gram, men den tok flua etter det som tross alt var ”et langt presisjonskast”, kan jeg lese. Et sånt poeng jeg typisk har skrevet inn for å løfte meg opp fra en gedigen skuffelse. Husker nemlig den dagen når jeg tenker meg om. Eller at jeg den 19. august i 2003 tok tre ørreter på 400-500 gram på en halvtime, veid på den høyst upålitelige vekta jeg da hadde, på stripende vårfluer i Triungsvann. Ting man ikke bør glemme. Eller at isen ikke gikk før 14. mai 2006, eller at det i 2004 blåste som juling på turen til Dagali. Ting man egentlig bør glemme. Den 1. juli 2006 fikk jeg en rekordfisk, og over hele notatfeltet står det: ”Ny rekord! Jubelens dag! Yezzz!” Jeg skjemmes, gremmes og kjenner hvor inderlig jeg hater skryt. Mitt eget skryt. Husker også at jeg skrev dette med en påtatt følelse av suksess og vellykkethet. Jeg forsøkte å gjøre opplevelsen til noe enda større enn den var. Det var fint, ikke det, men likevel.

Registrerer også at ting som skjedde for få år siden også er glemt. For eksempel at jeg 16. mars 2008 fikk to sjøørreter på Langø i Vestfold mens snakeringene var dekket av is.  Tidlig i gang den sesongen, men likevel glemt. Har også notert meg at jeg ble litt sur på fiskekompis Martinsen 22. juni 2007, da han ville tidlig hjem til kone og barn etter flere dagers sammenhengende dårlig fiske. Her har jeg brukt notatfeltet godt: ”Siste dag. Måtte hjem for tidlig! Ettermiddagen tror jeg ble bra!!” Så vidt jeg husker begynte det å regne infernalsk og det ble flom på hele Østlandet uken etter. Martinsen er for så vidt unnskyldt, men skulle han komme med nye feilprioriteringer og jeg anlegger sak, så har jeg i hvert fall graverende episoder grundig dokumentert slik at Forliksrådet raskt faller ned på min side, og dømmer Martinsen til heretter å ta mer hensyn til sine fiskekompiser når det gjelder tid for avreise. Ja, kjenner at jeg er litt irritert fortsatt, ikke mye, men man bør ikke la seg minne på for mye heller. Enkelte ganger har jeg også gjort noen saltvannsnotater som jeg ikke skjønner mye av. Bl.a. denne Tidevann: 09-flo-89cm, 12-fjære-68-cm, 17-fløende -78-cm. Det var 14. mars 2004 på Elnestangen i Asker, for de som lurer. Hadde jeg med tommestokk?

Denne merkverdige loggen er en påminnelse om at systematikk har vært viktig, i hvert fall innimellom. For den er full av huller, og hva og hvor jeg fisket i juni 2005 med hvilket resultat står for eksempel ikke nevnt med et ord. Ikke husker jeg det heller, men det betyr ikke så mye nå. Har heller ingen planer om å revitalisere loggboken, det blir litt for treningsaktig. Stoppeklokke, spilleskjema og fløyte.  Det blir sånn som da jeg noen år forsøkte meg på terrengsykling. Førte eksakte treningslogger i Excelark, hadde store bøtter med energidrikk i skapet, gikk med sykkeltrøyer og så Tour de France i fjernsynet – og tenkte at Birkebeinerittet og Grenserittet i årene fremover ikke skulle gå uten meg på startstreken. Men det gikk raskt over, og jeg har vel aldri vært så langt unna et startnummer som nå. Idrettssystematikk ligger ikke for meg. Jeg liker ikke idrett på den måten. Jeg liker ikke systematikken, selvsentreringen og det intense “fokuset på arbeidsoppgavene”. Man blir så opptatt av alle detaljer, alle finjusteringene, all systematikken, all treningen og alle delmål at man spinnes inn et nett av tanker, taktikk og strategier som hindrer vidsyn og refleksjon over ting som betyr noe. I stedet dras man mot å tenke på finjusteringer av de minste forhold. Er Akron FC bedre enn Rio FC? Ligger den litt dypere i vannet, er den mykere, vil et skifte her gi meg bedre flyt og bedre resultater? Jeg får ikke puste.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s