Store hårete mål

Hårete mål er blitt et munnhell, og imponerende mange bedrifter og individer setter seg svært  høye mål. 

Individualismen, troen på menneskets skaperkraft og selvsikkerheten er overveldende. Det er så man fristes til å tenke nedlatende om alle som ikke har noe originalt og nyskapende å bidra med.

Men det er gode grunner til å avstå fristelsen. For det første, de fleste av oss født til å kopiere. Ikke tenke nytt. Sånn er det bare. Mange av oss, ja de aller fleste, er bare ikke genier.  Og det er best sånn. Både for oss selv og for andre. For selv om det sikkert hadde vært ustyrtelig morsomt om verden var fylt til randen av nytenkere, så ville det samtidig ført til fullstendig kaos. Ingen hadde vært enige i noe som helst, og alle ideer hadde blitt snudd opp ned og spyttet ut, allerede i en tidlig fase. En konstant tilstand av krangling og krig, og hvor det var umulig å søke råd om noe som helst. En prøvesmak på dette universet får vi i diverse internettforum, der man kan søke råd og vink om ett og alt, og få like mange svar som det er respondenter. Om ikke flere.

Skrotnisser
Den andre grunnen er at mange selvhøytidelige innovatører ikke er innovative i det hele tatt. De mangler bare selvinnsikt. I beste fall lever de på en livsløgn. Innerst inne vet de antageligvis, like godt som oss, at det de bedriver ikke er det minste høyverdig, men bare suppe og surr. For å bøte på det grunnleggende problemet blir det iverksatt en betydelig jobb med «budskapet», som det heter. Altså salgsargumentene og innpakningen. Det holder med å ta en kikk i postkassen. Til tross for lappen «Uadressert post – nei takk!» så dumper det ned dritt  nesten hver eneste dag. Og spesielt før jul. Her er det mange gode tilbud på det som ligner originalprodukter, men som er mye billigere. Og veldig mye dårligere. I 1993 kjøpte jeg en stereoforsterker av godt merke. NAD. Den har jeg ennå. I 2009 kjøpte jeg en DVD-spiller, som jeg måtte erstatte året etter. Og nå må jeg jammen kjøpe ny igjen. Vi må nemlig pirke ut skuffen med skrutrekker hver gang minstemann anmoder om filmbytte. Denne gangen skal jeg spandere mer enn 450 kroner, og prøve å få tak i bedre kvalitet. Det er ikke alltid like lett. Mange såkalte gründere må ta skylden for at stadig flere butikkhyller fylles opp av billige og dårlige produkter, og transformerer materiell velstand til vulgær kjøpeorgie. Og så lenge omsetningen vokser og det ansettes flere, så kan ingen ta fra dem bidraget til økonomisk vekst. Nye virksomheter smører markeder,  får varer i omløp og konkurransen til å fungere, skaper arbeidsplasser og løfter attpåtil folk ut av fattigdom. Kom bare ikke og sett likhetstegn mellom gründer og nyskaper. Da slår jeg deg i hodet med filmspilleren min.

Kollektiv kunnskap
Den tredje grunnen er kanskje den beste: Hadde det vært enkelt å skape noe nytt og annerledes, så hadde vi knapt lagt merke til det. Alle de mislykkede forsøkene baner vei. Det er ikke noe nederlag å feile – bare nødvendig. Historien om hvordan flygemaskinen ble til er både et morsomt og illustrerende eksempel. I vår tid er den kollektive kunnskapen blitt ekstremt mye mer tilgjengelig. Det er bare å gjøre et søk på nettet, så finner man raskt ut at den originale ideen ikke var så original likevel. I vår lille fluefiskeverden er det mang en fluebinder som skuffende har måttet innse at akkurat den unike og geniale materialkomposisjonen, klekket ut en sen kveld ved bindestikka, allerede er bundet av et hopetall entusiaster og at mønsteret har lurt tonnevis av ørret – eller feilet fullstendig. På den annen side; det kan faktisk tenkes at du har noen små justeringsforslag som viser seg liv laget. En forbedring av det som allerede ligger der. Og vi bør ikke ignorere alle små evolusjoner og ørsmå justeringer. Gjennomtenkte og utprøvde forbedringer utføres hele tiden i det stille, fullstendig i skyggen av det kommersielle fesjå der visjoner, salgsspråk og hårete mål vinner oppmerksomheten.

Bryter av dette lange og etterhvert surrealistiske innlegget med et bilde av Quill Gordon, bundet med stor glød av bloggeren selv.

Hyllest til håndverk
For det er ikke nødvendig å bryte fullstendig med det eksisterende for å skape noe nytt. Det gjøres mye godt nybråttsarbeid etter gamle prinsipper og metoder. Innenfor fluefiske er det mangt som er tenkt og utprøvd, og det gir en ekstra glede til sporten å stupe ned i alt som allerede ligger der. Det er mye å lære, og mye å respektere. Derfor binder jeg mine Catskill-fluer med glød og innsats. Det er ikke nyskapende, jeg er ikke en gang god, men forsøker å lære teknikker og binder fluene gradvis litt bedre. Noen småjusteringer har jeg også gjort, som jeg garantert ikke er alene om. For eksempel en «Olive Quill Body»-variant for å imitere baetis-arter, og en «Carrot Cahill» for å imitere fargen til en Ephemerella Aurivilli. Nysgjerrigheten på det grunnleggende er også bakgrunnen for bestillingen av en håndbygget fluestang av bambus. Det ligger en betydelig glede i viten om at dette er et produkt som er bygget på erfaring, solid innsikt og kollektiv kunnskap. Evnen til å kopiere teknikker og lage godt håndverk fortjener en hyllest. Ikke minst, når den som i mitt tilfelle, blir sluttført av en nevedyktig amatør som gjør det av ren glede. Og det finnes mange, mange dyktige folk der ute som lager imponerende saker uten at det er så mye nytt i det de bedriver. Uansett, dette lavlønnsomme og ofte frivillige arbeidet fortjener mer annerkjennelse og oppmerksomhet enn vi gir det.

Klassisk håndverk er undervurdert. Det er noe med å bli glad i de små ting. Noen surringer på en bambusstang for eksempel. Foto og håndverker: Sigve Monsen.

Selvtilfreds
I det jeg legger meg selvtilfreds bakover i stolen her i Observatoriet, for å dvele ved  det som etter magefølelsen er et godt ressonnement,  brøyter forfatteren John Gierach seg ut av boken «Fishing bamboo» som står på hyllen. I den loslitte fiskehatten gjør han det tindrende klart at jeg ikke har tenkt originalt denne gangen heller. Gierach ønsker meg velkommen etter, og viser til, med en udekket antydning av indignasjon, hva han skrevet på side 48 i nevnte bok: «In fact, the best work is still usually done in the oldest tradition of craftmanship: You learn to do the thing the way it is: as the end product of generations of collective genius. That cannot amount to a life’s work, and if you never get a new idea, fine. If you do get an idea, you’ll probably have to try it. If it works you use it, if it dosen’t you go back to the old ways and continue to do recognizabley good work». Jeg ber om unnskyldning, forklarer at det er hans tanker som må ha slått rot i mitt hode, og jeg lover å sitere ham i bloggen. Gierach skyver hatten litt bakover: “Pytt, pytt, det er i orden. Bloggen din renner vel ikke ned av besøk likevel, så det er greit. Det var uansett bra tenkt, og det er fint at flere av oss er enige. En forutsetning kan man si…”. Så mumler han noe jeg ikke får med meg, og småler litt i skjegget, litt brydd over sin egen irrettesettelse kanskje? Han kryper inn i boken igjen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s