I eget selskap

 Loneliness adds beauty to life. It puts a special burn on sunsets and makes night air smell better.” Henry Rollins.

Det beste med å reise på tur alene er at man bare må holde ut meg seg selv. Hvilket også er den største utfordringen.

Tror jeg da. Skal umiddelbart innrømme at erfaringsgrunnlaget for å si noe bastant om dette er begrenset. Noen netter alene i telt har det blitt, men ikke store soloekspedisjoner akkurat.  Sommeren 2000 er vel det nærmeste jeg kommer. I hvert fall om vi ser bort fra det med overnatting i telt. Som ung og enslig mann hadde jeg behov for å klarne tankene, bruke kroppen og komme meg litt bort, som det heter. «Bort” ble til Jotunheimen, og med hjelp av en hyggelig og fjellerfaren kollega la jeg opp en rute som ville ta cirka en ukes tid. Jeg supplerte med nye kart og nødvendig turutstyr, blant annet et McKinley Solotelt på knappe 1,2 kg. Gjendesheim var utgangspunktet, og etter en drøy uke var planen å være tilbake på parkeringsplassen. Den gamle rekorden i fjellvandring ble grundig knust. På grunn av is på mange høyereliggende vann ble det relativt lite fiske. Skal heller ikke underslå at jeg etterhvert ble mer opptatt av å følge kartet, komme frem i henhold til planen, slite meg ut, se på fjellene, nyte en topp (Kyrkja). Ja, jeg var definitivt mer på fjelltur enn fisketur. Noe fiske ble det likevel, autentisk villmarksfiske med begrenset flueutrustning og pannesteking av det lille jeg fikk. 


Det ble derimot ingen netter i telt. Fjellheimen fremstod adskillig dystrere da mørket la seg under tunge skyer mellom spisse og majestetiske fjell. Kaldt ble det også. Turistforeningens hytter var komfortable, billige og varme.  Husker hvordan Olavsbu lyste fristende opp i enden av steinrøysa på en grå dag med tåkeskyer. Tanken på en natt i telt falt meg ikke inn engang, og det var i hvert fall helt uaktuelt å slå opp teltet rett på utsiden hytta, slik enkelte raringer gjorde. Jeg kunne ikke la være å sende dem noen nedlatende blikk, mens jeg kategoriserte dem som patetiske. Telting rett på utsiden av en turisthytte kvalifiserte uansett ikke til fjellcamping.  Det var ingenting å skryte av. Nei, skal man først bedra seg selv, så skal det gjøres med stil og rak rygg. Så jeg tok inn på alle turisthyttene langs hele ruta. Teltet utgjorde en kilo for mye bagasje, men tynget ikke samvittigheten. Og meldte det seg litt gnaging, så var lindringen der i form av rødvin og en god seng. Hvit og rød Jacobs Creek utgjorde hele vinutvalget på hyttene med sjenk, men det var absolutt tilstrekkelig. Gikk for den røde varianten som smakt fortreffelig på tampen av dager med mange kilometer kupert terreng i beina. At jeg ikke delte vinen med noen voldte meg ikke bry det heller. Jeg hadde tross alt reist på tur for å være for meg selv, klarne tankene, renske opp i litt grums. Menneskestemmer som surret rundt meg var helt fint, men jeg styrte unna samtaler. Latet som jeg ikke forstod. Det passet meg bra å være sosial på avstand.

Marka i mai
Men det var dengang da. Soloteltet har etter denne moderate ekspedisjonen nedpakket i en sekk levd livet på en hylle i uteboden sammen med strandstoler, liggeunderlag, crocketkøller og badeballer. En sjelden gang har det vært slått opp på plenen for ungenes skyld, men skulle endelig på tur igjen. Vi skrev slutten av mai, og marka var på sitt aller beste. Perioden da det fortsatt er mer vår enn sommer i marka. Litt senere på sesongen gror skogen igjen av store bregner og blader. Vepsen og myggen blir innpåsliten, luften blir klammere, varmen slitsom snarere enn behagelig, kryp dukker opp overalt og hvorhen man snur seg får man nyspunnet og klissete spindelvev i ansiktet. Nei, mai er best. Fortsatt friskt og fint, skogen er passe grønn, ikke for gjengrodd og viktigst: Mange av innsektene som er i gang står på ørretens hovedmeny.

I forberedelsene fulgte jeg Lars Monsens råd. Pakket sekken riktig, ikke for mye, bare viktige ting. Det eneste jeg la på toppen av det strengt nødvendige var to bokser øl og en liten boks hermetiserte kantareller. Droppet nok en gang bok, selv om jeg ofte tenker fint om det å ligge i lyngen og lese i påvente av at noe skal skje. Men jeg har prøvd noen ganger, og finner ikke den samme roen som Ernest Hemingway må ha gjort. Han pleide visstnok å lese mens han satt på post med geværet i fanget. Lese er definitivt blant tingene jeg kan gjøre hjemme under hele den lange vinteren. Er jeg i naturen stirrer jeg heller tomt ut i lufta eller mer søkende ut over vannet. Det er jeg faktisk ganske god til, om jeg først skal trekke frem noen sterke personlige egenskaper.

Den psykiatriske pasienten 
Det var fredag ettermiddag, bilen var ferdig pakket og jeg dro rett i marka etter jobb. Ingen ekspedisjon akkurat. Bare en overnatting til lørdag, men jeg skulle i hvert fall innvie soloteltet nesten ti år etter at det ble anskaffet. Det stod mye fiske på programmet i ukene fremover, så dette var en kort helgetur for å få med litt markafiske i programmet. Jeg ville ha med meg hele kvelden, og hele neste dag. Søndag stod familieaktiviteter på planen. Jeg var ikke kommet lengre enn til parkeringsplassen da jeg ble satt på første prøve. På en stolpe var det et oppslag med bilde av en middelaldrende fyr som visstnok var kommet bort fra Dikemark psykiatriske sykehus. Videre en kort beskrivelse av antall centimeter over bakken, og noen opplysninger om at han hadde lengre hår enn på bildet, at han var iført olabukser, hvit genser, samt kontaktinformasjon dersom turgåere skulle støte på den etterlyste. Det stod ingenting om at han var farlig, men det var det naturligvis rom for å anta. Best å være på den sikre siden. Med en liten klump i magen, strammet jeg meg opp, vippet sekken opp på ryggen og travet innover. Etter noen slitsomme kilometer var det på tide å brekke av fra skogsbilveien og følge stien frem til vannet. Til min store undring stod det parkert en bil der stien begynte. Kanskje var noen på leting etter pasienten? Jeg var uansett misunnelig på heldiggrisene som åpenbart hadde nøkkel til bommen. Samtidig kjente jeg en irritasjon over at noen oppholdt seg i nærområdet. Kanskje til og med ved vannet? Da jeg kom frem etter ytterligere ca 30 minutter fikk jeg bekreftet bekymringen.

Gutta på østbredden  
I nordøstkant av vannet var en guttegjeng i gang med bålbrenning og øldrikking. Skriking, skråling, kasting av både flue, dupp og sluk. Heldigvis hadde gutta slått seg ned på motsatt side av leirstedet som lå i mine planer. Jeg satt fra meg sekken, tok noen minutter på stubben, kikket utover. På trygg avstand fra gjengen følte jeg et kunnskapsmessig og moralsk overtak. Jeg hadde kontroll, trakk inn dype drag av vårlig skogluft, roet meg ned, så på naturen rundt meg, visste hvilke mekanismer som var på gang, gjorde meg klart til å angripe situasjonen korrekt, få opp noen fine ørret når tiden var inne. Ikke noe stress. Ikke noe skråling og skriking på denne siden av vannet nei. Klin edru var jeg også. 

Hadde selvsagt litt lyst til å rigge opp utstyret og starte fiskingen med en gang, men lot selvdisiplinen styre. Opp med teltet, ta noen bilder og deretter få litt næring i kroppen. Knekkebrød med makrell i tomat. Monsen-mat. Først deretter startet jeg riggingen av to stenger. En for fiske med tørrflue, og en for nymfer og små streamere om nødvendig. Konsentrert og rolig. Dette var meg på mitt mest profesjonelle. Jeg var tilfreds.

McKinley Solotelt fra 2000. At det bare veier 1,2 kg er lett å forstå.
Mens rabalderet fortsatte på den andre siden ruslet jeg rolig med skjerpede sanser nordover langs vannet og speidet etter liv. Det var fjærmygg på vannet, ikke mange, men enkelt vak ble lokket frem. Ingen døgnfluer, men mygg kan gi fine maikvelder. Jeg var optimist. Ettermiddagsbrisen var kanskje litt i kraftigste laget, men når det løyet ville det slå til. Klokken var ennå bare syv, og jeg ventet at det ville ta seg betraktelig opp ved åttetiden. Prime time for mygg var fra åtte til mørket falt på. Såpass visste jeg, men fikk bare delvis rett. Vakaktiviteten var og forble sparsom og sporadisk. Smått irritert registrerte jeg at gjengen på andre siden fikk fisk med jevne mellomrom. Heldigvis hørte jeg høylytte rop om ”abbor igjen”. Jeg pustet lettet ut. Abbor er ingen sak. Det er opplæringsfisk for barn, eller som i dette tilfellet: Billig underholdning for full ungdom. Tok et par kast jeg også, men den marginale vakingen sluttet så raskt myggklekkeren landet på vannet. Eller så flyttet vakringen noen meter utover. Nei, det var kanskje nymfefiske som skulle berge kvelden. En stor Montananymfe twistet rolig igjennom vannet i skumringen. Giftige saker.

Fast fisk
Jeg gikk rolig tilbake til leieren, stekte opp et par fine biffstykker og tok den ene ølen. Det smakte godt. Vinden løyet litt, men fisk på tørrflue ble det ikke den kvelden. Når mørket var i ferd med å legge seg, så pakket guttegjengen sakene og trasket tilbake mot veien. Retretten overrasket meg. Nå som jeg var blitt vant til dem. Det var åpenbart bare en kveldstur og ingen overnattingstur. Kanskje bare et vorspiel i det fri? Nå stod det sikkert musikk, damer og dans på programmet. Det ble påtagelig mer stille da gjengen dro. Det vil si, det kom en del andre lyder rundt meg som jeg ikke hadde registrert tidligere. Det knaker og knirker forbausende mye i skogen når man er alene. Spesielt i den fasen hvor solstrålene så vidt slår igjennom trekronene.

Jeg la fra meg firerstanga, tok frem femmer’n, ferdigrigget med nymfe. Vadet ut på en stein og startet blindfiske i vifteformasjon. Slik som i sjøen. Jeg måtte da klare å få en fisk! Kastene ble mange og det ble mørkere og kaldere. Det var helt nødvendig å grave frem den tykke fleecejakka fra sekken. Deretter var det en ny runde med kast i ulike retninger, mindre systematisk og med mer urytmisk fart på flua. Etter altfor mange kast så satt det på en fisk. En abbor på kanskje 300 gram. Den satte standarden for resten av kvelden, og etter å ha satt fast et par fluer i bakslengen under rekordkastforsøk, så gav jeg opp der i mørket. Jeg måtte le litt, og tenkte at jeg fikk ta det som en tur. Og det var jo det. Solotur til og med.

Den psykiatriske pasienten II
Rundt midnatt satt jeg i tussmørket foran teltåpningen. Hadde en øl igjen. Kokte opp litt kaffe for å få varmen i kroppen, og fiklet med snusboksen. Kaffe, øl og snus i selskap med meg selv i den mørke skogen. Det var vel ikke akkurat noen realisering av vinterdrømmer jeg bedrev her i skogen, fiskeløs og mutters alene. Nei, dette var bare et innfall. Et ønske om å utforske marka på nærmere hold. Var ikke akkurat ute etter å vekke marka-junkien i meg. En sånn som vandrer rundt i ukevis og fisker seg fra vann til vann. Nei, det var nok ikke helt meg. Hadde heller ønsket at jeg var hjemme, sammen med kona og så på film. Drikke noen glass rødvin og snakke sammen, mens barna lå trygt i seng.  At kvelden hadde vært en fiskemessig bomtur gav påtrengende mye stimuli til tankene om hvor koselig en familiefredag er.

Hadde jeg bare fått en flott ørret den kvelden, eller hatt en hund. En god turkamerat som la hodet i fanget mitt. Et familiemedlem som var med meg. Vi to, borte fra de andre. For oss selv. Ekte vennskap, med en som passet på og som hadde sansene i orden. Sanser som var til å stole på. For selv hadde jeg en mistanke om at mine ører hørte mer enn det strengt tatt var å høre. Jeg drakk ølen sakte. Angret på at jeg ikke hadde tatt med en liten klunk cognac. Tenkte jeg fikk sitte opp til 02-tiden, da begynte det å demre og det ville føles tryggere å krype inn i teltet. Det var tross alt overveiende sannsynlig at en psykiatrisk pasient lusket rundt her i skogen. Og skulle han først dukke opp mens jeg lå i teltet, så ville det være lettere å håndtere situasjonen om det ikke var bekkmørkt. Da kunne jeg se ham inn i øynene, roe ham ned og kanskje avdekke at han var en ganske ålreit fyr. For det finnes sikkert nok av plausible årsaker til å rømme unna moderne psykiatrisk behandling. Et sunnhetstegn ved fyren kanskje.

Morgen i mai 
Da det lysnet svakt på himmelen i øst var jeg kald og trøtt, og klar for å krype inn i det knøttlille teltet. Det var bare plass til meg og klærne mine. Sekken måtte ligge på utsiden. Ikke hadde det vært plass til en hund større en Bichon Frise heller. Jeg krøp ned i posen, og kunne ikke fri meg fra tanken om at dette var nesten som å ligge i en kiste. Makaber tanke, men trøttheten hadde tatt fantasien, og jeg sovnet raskt.

Morgenstund i marka i mai. Noen ganger er det helt ålreit å være alene.

Ikke før i åttetiden våknet jeg, etter en overraskende god natts søvn. Det var sol, en mild bris og nydelig vårvær. De små ubehagene fra kvelden i forveien forsvant som dugg for solen. Jeg var ovenpå og fylt av ny optimisme. Den ble ikke mindre da jeg fikk øye på flere solide vakringer som spredde seg utover vannet. Det virker alltid som ørreten vaker roligere på morgenen. Den strekker seg sånn passe nonchalant og nærmest gjesper i seg litt føde. Jeg kokte kaffe, stekte solide baconskiver og kantareller i smør med masse salt på. Den svake brisen fra nordøstlig retning ble dessverre litt friskere, men jeg regnet med at morgenbrisen ville løye, og følge solen mot sør utover dagen. Etter hva jeg kunne bedømme lå det dermed an til å bli vindstille ved tolvtiden. Perfekt. 

Fast fisk II
Koste meg i den fine og klare morgenluften, gjorde klart utstyret og ruslet opp til en fin plass hvor jeg har fått noen ørreter under vespertinaklekkinger tidligere. Da kom det brått en liten mørk sky og regnet falt mellom solstrålene. Det var nesten for godt til å være sant. Klokken var litt over ti og det var mildt sagt gode klekkeforhold. Ble ikke mindre oppløftet av at jeg raskt identifiserte noe myrdøgnfluer på vannet og i lufta. Alt var i rute. Dessverre var skyene flere enn jeg ønsket og innholdet var ikke mer regn, bare vind. Innimellom tidvis friske vindkuler var det likevel noen vak, og jeg fikk noen muligheter. Før tolv hadde jeg fått to fine ørreter på tørre vespertinaduns. Den ene på et relativt langt tørrfluekast til meg å være. Ikke at det betyr så mye, men i og med at fiskestørrelsen ikke var all verden så telte det litt likevel. Det var noe jeg kunne blåse opp opplevelsen med. Ikke at det ville gjøre inntrykk på noen, men likevel. Det var i hvert fall noe, og man klamrer seg gjerne fast til at noe er litt spesielt hver gang. Vaket, måten fisken tar på, flua, kastet, utraset, fiskens villskap, omliggende terreng og så videre. Man overser at det egentlig er ganske ordinært. Og ettersom det bare er en lek kan man gjerne juge litt for seg selv. I hvert fall så lenge det tjener motivasjonen. Jeg fikk en fin ørret til.

Evalueringsskjemaet  
Klokken to var det ingen tegn til at vinden ville løye, og det var nesten ingen døgnfluer å se. Jeg pakket sammen teltet og resten av feltutstyret. Hev sekken på ryggen og gikk til sydenden av vannet. Der la jeg meg ned på en odde, hendene under hodet, speidet utover og oppsummerte i ro og mak. Hadde jeg lært noe? At jeg ikke er noen Lars Monsen? Den kunne jeg trygt krysse av. At jeg hadde holdt ut lengre om forholdene var bedre. Ja, grønt kryss ved den også. At stemningen blir bedre når man får fisk, og spesielt når man er alene på fisketur. Stort kryss. At jeg har en vel livlig fantasi om psykiatriske pasienter når mørket faller på. Kryss der også. At det tar et døgn å bli vant til seg selv. Ja, minst. Enda et kryss. At jeg trives best i mitt eget selskap? Nå ja, det er fint på et vis, men huke av den? Nei, det blir for drøyt. Altfor misantropisk. Er ikke helt der ennå. Strek over den.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s