Hell i uhell

Etter noen år med fluestang får man grep om tingene. Man lærer av sine feil. Det blir mindre surr og knoting. Noen ganger skjærer det seg likevel fullstendig.  Det var en vakker og varm vårdag for noen år siden. Ryggen hadde slått seg vrang, med en prolaps i lumbagovirvel nummer 4. Jeg var sykemeldt, men i bedring. Det gjorde meg ingenting at legen foreskrev rolige turer i variert terreng som effektiv gjenopptrening. Tok naturligvis med fiskestang og gikk inn til et nærvann, der det som oftest er folk. Enten vi snakker helger med storfamilier som griller og bader, eller hverdager med skoleklasser på tur og pensjonister med hund. Mange fluefiskere og andre fiskere avlegger også vannet en visitt med jevne mellomrom. Det var nok av folk på skogsbilveien denne dagen også.

Illustrasjon av ukjent opphav.

Utrustningen var enkel. Turbukse og langstøvler. Litt fortomsmateriale, risteboks og en flueboks i lommen på låret med mygg, maur og brunsvarte døgnfluer. Stang, snelle og håv. Gikk og tenkte på ryggen. Om den skulle bli bra til sommerturene, eller om det ble å spise smertestillende og slite seg igjennom hver tur – om det ble noen langturer i det hele tatt.

Forventningene var lave denne dagen. Jeg var bare ute for å trene ryggen og se om det skjedde noe. Overraskelsen var derfor stor da jeg denne hverdagsformiddagen kom frem til vannet. Jeg hadde truffet på en absolutt brukbar klekking av den lille myrdøgnfluen. Gikk rundt vannet til en fin odde, med et langgrunt og steinete parti på utsiden. Det vaket ikke massivt, men her og der, rimelig ofte. Satte meg ned på knærne på god avstand fra vannet og speidet utover. Tenkte at jeg fikk ta det med ro. Starte sesongen helt etter boka. Ta meg tid, rigge stangen og identifisere de beste mulighetene. At ryggen var såpass knirkete gjorde at et rolig tempo passet meg bra. Støtt og stadig måtte jeg legge meg langflat for å strekke ut.

Etter rigging og ryggpause snek jeg meg forsiktig mot odden, og tenkte at det beste var å legge et forsiktig kast ut mot en av steinene hvor en ørret hadde vist seg. For å unngå vridninger i ryggen var det best å ta det forsiktig med kastingen. En godt impregnert fallskjermflue ble lagt ut noen meter fra steinene. Kastet satt perfekt og nedlegget var mykt og fint. En liten bris tok tak i flua og dyttet den i retning første stein. Jeg fulgte flua der den duppet i småbølgene. Etter noen sekunder vaket det noen meter unna – og der! Den satt! Første kast! Jeg reiste meg opp fra knestående og gjorde parallelt tilslag. Snakk om lindrende medisin! Grep etter håven bak meg og fikk etter en liten kamp en ørret på 40 cm i håven. Den var slank og vippet vel knapt halvkiloen. Med litt mer mat i kroppen hadde den naturligvis vært enda flottere, men den tanken var fjern. Gleden over å ha utført fiske etter boka overskygget alt. Dette var perfekt, tross en sliten rygg.

La håven forsiktig i vannkanten, fikk frem mobilkameraet og tok et bilde. Dette måtte jeg sende til Martinsen som var neddynket i jobb og haddde fiskefeber. En uheldig kombinasjon. En gladmelding fra meg ville være til salt i såret. Kunne ikke dy meg. Legge inn noen linjer om fenomenal klekking, første kast denne sesongen osv.Etter bildesekvensen løftet jeg fisken ut av håven og satte den fint tilbake. Strakk hendene i været. Litt påtatt riktignok, men det er sånn jeg har sett at guttene gjør det på film. Årets første fortjener en liten feiring. Da jeg senket hendene fra den barnslige jubelscenen, så jeg at løssnøret rundt beina mine var på full fart utover vannet. Jeg hadde glemt å løsne kroken! Grep tak i snøret og dro fisken inn for andre gang. Denne gang etter håndsnøremetoden. Da jeg kom til fortommen surret fisken rundt beina mine og inn i snørekvasen. Til slutt var den rett foran meg og jeg bøyde meg ned, forsiktig selvsagt, men da jeg skulle løsne kroken falt mobiltelefonen, en flott Nokia N95, ut av skjortelomma og i vannet. Med den ene hånden holdt jeg fisken, og med den andre søkte jeg langs bunnen etter telefon. Da Nokia’n var berget og fisken løsnet var alt et eneste rot med snøre, fortom, stang og håv. Jeg stod der i vannkanten med langstøvler, våte skjorteermer og så ut som en ekte tulling. Skulle tro det hadde sittet en Blue Marlin i andre enden. Hadde det enda gjort det, en historie som i den ”Gamle mannen og havet“. Men dette var veldig langt unna. Det smertet i ryggen. Telefonens display viste rare tegn som tydet på at ikke alt var bra der heller.

Den perfekte situasjonen var endret til det komplette kaos. Jeg tittet rundt meg, og ble overrasket. Ikke en kjeft! Ingen barn, ingen hunder, ingen pensjonister og i hvert fall ingen andre fiskere. Jeg pustet lettet ut, rettet ryggen forsiktig og gikk hjem. Det fikk være nok for i dag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s