Over kneika

For ikke mange dager siden gikk jeg i skauen og strødde om meg med stygge ord. Alt lå til rette for en nydelig dag i marka. Men den flaue vinden fra sørvest som var varslet viste seg i realiteten som en bris fra sørøst. Akkurat nok til å blåse bort alle muligheter for godt fiske på klekkende fjærmygg. Da jeg var fremme kastet jeg sekken demonstrativt fra meg, som en liten oppsnasig guttunge som akkurat har fått vite at han ikke får is.
 
Det var ikke dette jeg drømte om.
Den siste halvtimen hadde jeg gått og småbannet. Ble også irritert på meg selv fordi jeg var så barnslig, og ba høylytt om unnskyldning for all banningen. (At jeg går og småmumler for meg selv i skogen er ikke akkurat noen jeg er stolt av, men det er bare sånn og enn så lenge får jeg lov til å gå fritt rundt). Det er vel ingenting å ta på vei for at det blåser litt, tenker jeg selvtrøstende. Vi snakker ikke akkurat om kuling. Det er ikke frisk bris en gang. Dessuten kan det løye. Har gjort det før. Lenge igjen av dagen. Sjekker værmeldingen på mobilen, men yr.no klarer nå det online-kunststykke å påstå at det blåser lite akkurat nå. Det begynner å koke igjen, og jeg snakker stygt om folk som ikke har gjort annet galt enn å lage en værvarslingstjeneste på internett. Jeg tar en kaffe og rigger stanga. Tar meg sammen, som det heter. Tenker at det nok skal bli bra. Synes faktisk det blåser litt mindre allerede.

Ingen vits å glatte over
Den gang ei. Vinden vant igjen. På vei hjem tenker jeg at dette er pokker så typisk for denne sesongen. Denne sesongen også. En haug av forventninger om er skrudd i taket, hvorav de aller fleste har gått rett i dass. Det blir ikke noe i nærheten av hva jeg drømmer om. Joda, sesongen har så absolutt noen lyspunkter, men alt i alt så har det være magre greier. Toppet seg med junituren da Thorkildsen, Martinsen og jeg dro hjem på fredag i vind, sludd og slaps, og heller bestemt oss for å satse påfølgende helg, som endte opp med en ny nedtur. Om ikke av dimensjoner, så var det ikke i nærhetene av forventningene. Ja, utallige timer med venting og ergrelse langs sjø, vann og elv har det blitt. Samtidig kjenner jeg at skuffelsen ikke setter seg skikkelig. Kan jeg virkelig ha blitt vant til dette? Er jeg endelig blitt avklimatisert? Innfunnet meg med realitetene? Eller har jeg bare en god dag? Før forsøkte jeg ofte å finne trøst av typen: Har tross alt fått mosjon. Fin natur og det er deilig å gjøre det man har lyst til , selv om fisket ikke var bra. Fin tur da i hvert fall. Sånne ting. Men det er ikke trøstetanker som holder meg forbausende oppreist og stolt i gangen denne kvelden. Det mørkner og skogen er brun og død. Om våren synger fuglene, sommerfuglene flagrer og humlene surrer. Nå er det ingenting. Tomt. Nei, turen var fiske- og naturmessig sett elendig og jeg hadde hatt det bedre hjemme. Det er det bare å innse.
Ted Leeson: Reduce anticpation to certainty, and
there’s little left to appreciate.

Sagt med Ted

Vel hjemme pakker jeg ut sekken og sorterer fiskeutstyr for neste planlagte tur. Tenker at jeg må skrive noe fornuftig om dette. Om forventninger, det som likevel driver oss. Og så videre. Men så kommer jeg på at det allerede er skrevet mye om dette – og at heller ikke jeg er det minste original. Bare nok en plaprer med skrivekløe. La heller de store gutta si noe klokt om dette. Finner frem det jeg leter etter og overlater ordet til en av mine store favoritter, Ted Leeson.

Ordrett sitert fra «The Habit of Rivers»:I find it impossible to speak about fishing at all without using the word «hope», because angling fits into a category of human experience that is rooted more in expectation and possibility than in some kind of achievement or fulfillment. Things like courtship, artistic creation, religion and fly fishing (which is more than incidentally related to each of these) seem to me of a piece. All of them presume goals, of course – marriage, artifact, salvation, and trout – which certainly shape the enterprise, but they don’t necessarily define its meaning or the source of its enjoyment. Quite contrary – the significance of the whole experience, and much of the pleasure in participating in it, stems precisely from the prospect of not attaining the object. Lovers, poets, religious madmen, and anglers seem to me to have this in common – they live for the impassioned anticipation of an uncertain thing.

 
Jeg slår meg til ro med ordene. Tenker at alle bomturene har en mening de også. De hører med og er en del av hele fluefiskelivet. Har en grunnleggende misjon. I en alder av 38 år er jeg over kneika. Jeg lar meg ikke knekke av skuffelsene, men jeg lar de heller ikke dempe forventningene. For fortsatt gleder jeg meg som en gutt til hver eneste tur. Med høye forventninger og med håp og drømmer om at store ørreter skal rulle over fluene mine. Og jeg vil heller beholde den følelsen enn å realitetsorientere meg. Da ville virkelig noe vesentlig ha gått tapt.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s