Uforklarlig


Jeg sløser bort altfor mye tid på det. Og har vel allerede gitt opp. For helsens skyld. Men kanskje har jeg kommet i nærheten av en løsning?


Jeg snakker om hvor utfordrende det er å forklare allmennheten, som vi vel kan kalle dem, hvorfor det er så fascinerende å fiske med flue. Og hvorfor jeg bruker så mye tid og energi på dette. Da Bård & Lars sin populære serie var regelmessig innslag i fjernsynet, så følte jeg at det endelig var ankommet rikelig med ammunisjon til å gå i krigen. Nå skulle det gå lett som en lek å forklare fascinasjonen som ligger i fiske på vakende ørret. For selv om jeg også fisker med synkefluer i ny og ne, så kan jeg likevel benytte tørrfluefiske som en enkel og visualiserende forklaring om hva dette egentlig går ut på. Standardleksen, som sikkert mange lærte seg, lyder omtrent slik: Poenget er å lete opp en vakende fisk, finne ut hva den spiser, knyte på en imitasjon – altså en flue som ligner på maten – og deretter kaste ut flua slik at den lander midt i vakringene eller driver mot vaket når man fisker i elv. Tørrfluer flyter, man ser dem tydelig og man ser at fisken sluker dem. I hvert fall noen ganger. Dessuten er det mange dimensjoner man kan ta veldig langt. Fluebinding, fluekasting, entomologi, fisketeknikker, fiskearter osv. Det er skrevet masse om det, og fluefiske har lange tradisjoner. Utrolig gøy og kjempespennende.



Man finner en vakende ørret, og finner ut hva den spiser…

 Du verden så mange timer jeg har sløst bort i kantiner, og under ulike sosiale sammenkomster med venner, kolleger og familie. Nevner jeg Bård & Lars, som det før kyllingstuntet til Bård gikk an å gjøre uten å avspore samtalen, kommer det bare kommentarer av typen: Artig program. Joda, det ser morsomt ut, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de slipper ut igjen all fisken! Så dermed glir det hele brått og brutalt over i en debatt om fang og slipp som jeg egentlig hadde håpet å slippe. Her har jeg akkurat forklart at grunnen til at det er gøy dreier seg om vak, imitasjoner og presentasjon av flue. Det må da være mulig å se at dette dreier seg om mer enn mat.

I begynnelsen er jeg optimist. Jeg står og tripper litt, ruller isbitene rundt i drammeglasset og er tilfreds med min egen forklaring. Har misjonert. Satt døren inn til et helt eget univers på gløtt. Værs så god. Ta for deg informasjonen, og ta steget. Venter med forhåpninger på en entusiastisk og forståelsesfull reaksjon: Jaha, men da skjønner jeg litt mer av poenget. Det er ikke så nøye med maten altså. Dere ser det mer som en sport å fange ørreten på premisser som ligger klint opp til naturlig adferd. Takk, da skjønner jeg litt mer. Høres veldig kult ut. Kanskje bli med en gang. Og egentlig, når du sier det, hadde det vært idiotisk å bruke så mye tid og penger på flueutstyr, reiser og fluebinding om det bare var maten det stod om. Men jeg møter aldri noen som sier det. Aldri. Ikke en kjeft! Enten er det full fres inn i diskusjonen om fang og slipp, eller så tittes det ned i glass eller ut i luften. I verste fall kommer det historier om rekordfangster på oter, eller full uttelling på snørefiske fra robåt i et vann som dessverre, ifølge storfiskeren, ble tappet ned på midten av 70-tallet. Like greit å prate om noen annet.

 

… og så knyter man på en flue som imiterer det innsektet ørreten spiser.
Det er visuelt og dritgøy!
Og det har jeg også begynt med. Selv om det er vanskelig å gli unna, når man blir spurt om hva man driver tiden med utenom om jobb og familie. Man kan selvsagt svare at man liker å se på debattprogrammer, men når man ikke har sett et helt debattprogram på tre år så blir man fort stilt til veggs av sofaslaver. Å lyve på seg en annen hobby er også risikabelt, i tilfelle man treffer en «kjenner». Men vin og franske filmer fungerer greit. Da får man et halvintellektuelt image (nonfigurativ kunst og cubansk folkemusikk er hakket over), og jeg kan i hvert fall såpass om druer og vintyper til at det holder til en 15 minutters prat. Franske regissører er det verre med . Vanskelig å huske navnene, spesielt etter noen drinker, og da faller jeg tilbake på han polske som produserte filmer på fransk og som hadde et navn, en alliterasjon på «K», som det er lett å si, men umulig å skrive.

Men her om dagen skjedde det noe. Jeg fikk tilgang til noen helt utrolige bilder som helt perfekt illustrerer hva vi driver med. Planen nå er å printe ut bildene i A4-format og farger, og alltid ha de med i en slik skulderveske for androgyne menn. Ja, jeg får bare krype til korset og kjøpe en slik veske da, selv om det sitter langt inne. Med en slik utrustning tilgjengelig kan jeg forklare og vise bilder samtidig. Først et bilde som viser en ørret på vei opp mot en ekte døgnflue. Deretter ørreten på vei opp mot en kunstig flue. Har lest at det er lettere å nå frem med budskapet hvis flere sanseorganer hos mottaker blir aktivisert samtidig. Ja kanskje kan det være verdt et forsøk? Men det holder nok ikke helt frem det heller er jeg redd. Og så var det dette skulderveskegreiene.
Takk til Øystein for lån av bilder. Se mer av fiskefotografens fantastiske vakbilder på http://www.puristen.blogspot.com/
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s