Høstens vokabular

Høsten er som et glass iskaldt vann som treffer deg mitt i trynet. Friskt og fint, men ikke alltid like passende. Høsten passer meg egentlig aldri når jeg tenker meg om. Høsten bare kommer og må håndteres på beste vis. Lære meg den. Tenke at det er fint. Men egentlig er høsten tiden da alt det vesentlige for en fluefisker nærmer seg slutten for denne gang.

Så der går vi rundt og snakker rart. Om at fargene er fine, at luften er klar, at sikten er fantastisk, at de mørke og kalde kveldene står i en usedvanlig skarp og melankolsk kontrast til lyse og relativt varme dager. Dager som nesten kan være som sommer. Man ordlegger seg helt frem til at høsten er en nydelig årstid. Det hele har blitt en kollektiv sport. Hele folket til fjells for å se på vakre farger og nyte luften. Hadde det bare stoppet der. Men det har utartet seg til en konkurranse om å lire av seg sjeldent mange, vakre og pompøse adjektiver om naturen. Påmalte fraser fremført med en inderlig dramaturgi og fakter. Som om man ikke tror det man ser. Høsten er ikke som ellers i året. På sommeren omtaler man naturens tilstand enkelt og kontant: ”Jo dette skal jeg si har vært en varm og deilig dag. God badetemperatur, men synd at det var litt mange brennmaneter.” På vinteren er man like nøktern: ”Nydelig skiforhold i marka. Blåføre. Litt kaldt, men du verden så fint med sol og nysnø på trærne.”På våren er man refererende, kritisk og glad på en gang: ”Jeg velger meg april. Endelig smelter snøen, men ungene er fulle av søle. Gleder meg til det tørker opp og til feiebilen kommer. Sådde noen blomsterløk i dag.” På høsten derimot prater vi masse tull. Smører på. Det er åpenbart noe som gnager oss.
Men vi var i hvert fall på plass, og det var en vakker høstdag med fin luft – som vi altså sier. Men egentlig var dagen blytung og livløs. Noen sporadiske vak. Lavt vann. Overskyet og tungt. Jeg trøster meg med at jeg til slutt finner noen vakende fisk, at jeg er aktiv, oppsøkende og forsiktig. Vandrer rundt, speider, jakter ørret. Får mine sjanser, men svir dem. Fisken vil ikke ha fluene, men jeg kaster fint og fisker bra. I hvert fall så langt jeg selv kan bedømme. Og i den grad man kan fiske bra uten å få noe som helst. Best uten ball på en måte. Tilbake på campingen gjør vi opp status. Oddbjørn er den eneste som hadde fått noe. Fortjent, etter hva jeg hører. Ellers ikke noe. Men jeg har tre dager igjen, og er overhodet ikke stresset.
Hadde det gått som planlagt hadde jeg benyttet kvelden til fluebinding, fluefiskelitteratur, en liten whisky eller noen glass rødvin. I ro og fred. Tingene ville seg imidlertid annerledes, og få dager før avreise får jeg vite at en beryktet vestlandsbande som herjer i Rena om sommeren er på vei og er meg attpåtil i forkjøpet. Vi havner tilfeldig på samme campingplass, og da like så godt som naboer. En hyggelig anledning til å treffe kjente stemmer fra nettet. Det blir godt over gjennomsnittet hyggelig og rikelig med alkohol. At det i tillegg melder mye regn påfølgende lørdag fyrer oppunder en liten drøm om at dette kan komme til å bli en skikkelig actionhelg. Kanonklekkinger, heftige vak, utras, ville fiskehistorier, masse sprit, hyling og fyll. Puddingbilder og ”high fives”. Nesten som en fiskebomsfilm med amerikanske ungdommer. Noe sånt.
Henning imponerte med gitarspill.

 
Lørdag høljregnerdet fra morgen til kveld. Klekkingene er imidlertid forbausende spake, og vakene få. Vi er spredd langs elven, og jeg fisker for meg selv. Dagen i forveien hadde jeg altså funnet en plass hvor to relativt stabile vakere er observert, og jeg går dit. Setter meg ned, venter og kjenner at jeg kommer til å slite med en ustabil mage. Natten med Rolf og vestlandsgutta har virkelig tatt på. Striregnet gjør at frysetoktene kommer hyppigere og hyppigere. At kroppen har fått seg en ørliten trøkk, attpåtil før en influensa var skikkelig ute, gjør sannsynligvis ikke saken bedre. En kløyvd bjørk fungerer som feltlatrine, og er en årsakene til at jeg blir værende. Jeg har funnet en biotop som passer meg godt. Ved 15-tiden, etter tre timers sturing avbrutt av utrivelige toalettbesøk, starter noen sporadiske vak. Jeg vader svært forsiktig ut til noen steiner, setter meg på huk og kaster forsiktig . Etter noen kast på vak som stopper begynner tennene å hakke. Tenker at jeg ikke kan ha vært så frossen siden tidlig i tenårene, da jeg gjerne tok mitt første saltvannsbad tidlig i mai. Blå på leppene må jeg også være. Må på do igjen. Forsøker litt forsiktig med mat. Stabilisere.
Halvfire vaker det hyppigere, og noen døgnfluer blir observert i puljer på tre og fire. To fisk er oppe nå. En på oversiden meg og en rett ut. Samme steder som i går. Den på oversiden er klart mest på hugget, og jeg lister meg noen få skritt oppstrøms. Legger ut en liten olivengrønn fallskjermflue i størrelse 20. Noen flyt og fisken flytter seg litt oppover. Nytt kast. Nei. Nytt kast. Ja! Den sitter, spretter og bærer seg som en gal. Jeg glemmer at jeg fryser, at jeg har vondt i magen og er tung i hodet. Sveiver inn. Ikke så stor, men den er sprek, morsom og fin i fargene. Det er gøy og det er fint. Jeg er på hugget og føler meg straks mye bedre. Klar for neste utfordring. Den er i gang den rett ut også. Får orden på snøret, slimet av flua, tørker den og kommer meg i posisjon. Nye ti flyt og fisk nummer to sitter den også. Like gal og i tillegg nesten dobbelt så stor. Ned mot bunnen, oppover, hopp og sprett. Jeg tenker at dersom jeg lander denne så er på mange måter sesongen i boks uansett. Kjører den hardt fra side til side og får den feiet inn i håven. Dermed har jeg landet begge to i kulpen. På min egen knøttlille flue og på klassisk tørrfluevis. Jeg er oppriktig tilfreds, og runder fornøyd av fiskedagen.
Det er altså dette som er så vakkert.
Tilbake på campingenblir det en varm dusj. Holder på å sovne foran tv-apparatet med en øl i hånda da Henning banker på døra. Taco? Klar om 10-15 minutter. Hyggelig. Det blir nok en trivelig kveld med Henning, Sigve, Bjørn og Oddbjørn, mens Rolf har dratt hjem til syke barn. By mot land. Sterk mat mot tradisjonell kost. Firerstang banker femmerstang. Musikkdiskusjoner, black metal mot jazz, og oppvisning i gitarspill. Litt om fluefiske og om dagens opplevelser i elva, men først og fremst avslappet og trivelig. Vi blåser luggene vekk fra panna, faller bakover i stolene og ler.
Resten blir slik jeg kanskje hadde fryktet.. På to hele dager får jeg ytterst få muligheter, lurer bare én ørret som jeg mister. Men mest av alt er det dødt. Selv ikke blikkstille vær med solregn får noen ting til å skje. Det er nesten absurd å oppleve det. Det er livløst, klart, med mye løv på vannet og etter hvert noen sure vinddrag. Høst. Men jeg går der langs elva og leter, suger inn luften og forsøker å tenke at høsten er vakker, at dette må være fint, at det er en verdig avslutning. At naturens oppvisning er slutt. At jeg må være mett og fornøyd. At jeg må klappe, og at jeg må skrive en hyllest til høsten og til den hyggelige gjengen. Men det er ikke alltid rett frem. Og egentlig er det fint nok å bare la tingene og opplevelsene være som de er. Takke i nøktern tone for  hyggelig selskap og nye opplevelser med fluestang. Helt uten å røre høstens altfor prangende vokabular.
Reklamer

One thought on “Høstens vokabular

  1. Jørn, en fantastisk blogg, og endelig en historie jeg kan kjenne meg igjen i….. i og med at jeg var der.Jeg hadde betalt mye for å ta over dine skriveferdigeheter. Formulering/fortelling får en helt annen mening :)Skal bli veldig morro å følge deg fremover.Takk for sist, og håper på gjetagelse :)MvhHenning Sæbø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s