Hjemmebane

Fiskekamerat Martinsen arbeider i et mindre privat firma. Han har sammen med sin kone bygget hus nesten bare for nevene, og har i tillegg egen seter i Gausdal, uten innlagt vann og strøm. Med nevedyktighet og flid håndterer han jobb, hus, kone, seter, tre barn og to kaniner. Martinsen hater byråkrati og offentlig sendrektighet.


Martinsen har orden i sekken, abonnerer på friluftsblader og liker å bo i villmarken. Mann mot natur. Han og kona liker også å gå i fjellet for fornøyelsens skyld. Jeg har derfor hatt en liten mistanke om at han til og med er blant dem som klarer å gå på den angitte rutetiden, som Den Norske Turistforening har skissert på så mange kart. Han er i hvert fall den eneste jeg kjenner som kunne være kapabel. I mange år har jeg strødd rundt meg med påstander om at ingen klarer å gå i det angitte tempoet. Det er derfor ikke til å stikke under stol at jeg følte meg litt forrådt da mistanken ble bekreftet. Det var et mildt sjokk å oppdage at en man etter hvert trodde man kjente godt, faktisk glir lett inn på tidtagerlaget til nikkersadelen.Martinsen dro derfor naturlig nok tremannslaget innover vidda. Bakerst på stien gikk svigerfar og jeg og fablet om hvem som har gått over den smaleste hengebruen og over de største strykene med tyngst sekk. Da svigerfar dro opp historien om den gangen han måtte bære sin nå avdøde Golden Retriever som var stor, men redd for å gå i trapper, over en hengebru, så tapte jeg den diskusjonen. Samtidig skimtet jeg den gamle fiskehatten til Martinsen forsvinne i horisonten. Sekken min var kontrollveid til 27 kilo og var pakket for det vi trodde skulle være en drøy times gange, men vi oppdaget raskt at det tross for relativt flatt terreng både er småbakker, bekker og ur som må forseres – og at slikt tar tid med tung sekk. Spesielt etter at vi tok av fra merket hovedsti og måtte gå over et myrområde bare avvekslet av noen brede striper med vierkratt og kampesteiner. Men det er ord om at desto lengre man går innover på vidda desto bedre er fisket. Det var i hvert fall en trøst, men da vi etter to og en halv time fortsatt hadde en bit igjen kjente jeg lengselen etter en elv i nærheten av bilvei, innlosjering på campinghytte, Shell og kinarestaurant. Da vi drøye ti minutter senere, og sent på kvelden, endelig var fremme ved enden av vannet der vi skulle campe, så hadde Martinsen allerede funnet to teltplasser. Et til sitt eget tomannstelt, et til mitt tremannstelt som jeg delte med svigerfar og i tillegg en fin plass for gapahuken. Noen gamle, lange skistaver og pressenning på 3×4 meter utgjorde gapahuk, og Martinsen hadde selvsagt også tenkt på å ta med et ekstra underlag slik at vi kunne sitte godt. Det meste av Martinsens utstyr var rigget før jeg fikk forsikret meg om at jeg fortsatt hadde kontroll over hvor bilnøklene lå. Men da også teltet mitt var rigget, og vi satt der under presenningen med bokseøl, så føltes livet herlig. At jeg følte meg noen hakk under Martinsen i fjellvandring og teltliv gikk bra. Det var ventet. Martinsen har full oversikt over alt som er å oppdrive av nyttig og unyttig utstyr for friluftsliv, og behersker også avanserte kokeapparater der dyser, hva det enn måtte være, må varmes før det utvikles gass osv. Selv holder jeg meg til mitt gamle Triangia stormkjøkken og rødsprit.

Vi hadde kjøpt to fiskekort. Et til det private vannet der vi campet og et til tilgrensende vann som tilhører Statsallmenningen. Bibio var det nok av i busker og kratt, men det var skuffende få vårfluer i aktivitet. Vakene var også få og sparsomme, så den første kvelden gikk med til noen blindkast med streaking caddis. Uten spor av suksess. Dagen etter våknet vi til et varslet drittvær og var forberedt på å tilbringe en del tid under gapahuken. Ved nitiden måtte jeg bare opp av soveposen, få på meg alt av klær og sjekke om drittværet var like ille som det hørtes ut. Da jeg dro opp glidelåsen var Martinsen på vei med kaffe, men vi lot svigerfar sove litt og nøt morgenkaffen i le under gapahuken, før vi alle tre omsider inntok en solid frokost.

Fiskelaus
Feltmannen hadde selvsagt tenkt på værvarslet og vindretning da gapahuken ble rigget, så vi satt forbausende tørt og godt mens vinden ulte og regnet pisket i pressenningen. Vi var overhodet ikke deprimert over det dårlige været. Vi var forberedt og dessuten pekte alle meldinger i retning av at det skulle bli fint vær på ettermiddagen og de to påfølgende dagene. Og med godvær etter møkkavær ligger alt til rette for godt fiske på vidda. Nok en regel. Men selv om været var elendig kunne vi ikke bare sitte stille, så etter noen timer med sjekk av utstyr, enda mer kaffe og avslapning, så gjorde vi oss klar for en langtur rundt privatvannet med fiskestang. Sistnevnte mest i beredskap. Hovedformålet var å sjekke ut området. Jeg har vært i nærområdet en gang tidligere, men vidda er stor og det var mange vann, os, små bekker og kanaler i fiskekortområdene som vi måtte ta en titt på. Det ble en lang tur i striregn og hard vind. Noen fluer ble forsøkt i noen små os, men det var et relativt ukonsentrert og tidsfortrivende fiske vi bedrev, og uten resultat. Det virket bare kaldt og fisketomt overalt.

Det lysner
Utover ettermiddagen stoppet regnet og vinden løyet av, og vi la på vei mot et nytt område på kartet. Martinsen hadde på forhånd lastet ned et kart på mobilen, og i følge dette var det to vann i allmenningen som var bundet sammen med en fin kanal på ca to kilometer som det kunne være verdt å sjekke. Og det ble underholdene nok. Ingen storfisker, men absolutt et morsomt fiske på smale og dype kanalpartier omgitt av vierkratt. Vi klarte å lure noen fisker på 3-4 hekto som vi kakket og tok med til stekepanna. Fem stykker var nok til tre personer, og vi slapp ut et par også. Den første ordentlige fiskekvelden hadde absolutt vært brukbart kosefiske. Privatvannet leverte derimot bare noen få vak, og heller ikke en times streamingfiske da mørket falt på gav uttelling. Og det var egentlig i dette vannet forhåpningen om storfisk lå. Skuffende.

Men det var på dag to det virkelig skulle begynne å dra seg på. Vi våknet til sol, varme og enorme sverminger av Bibio. Jeg ruslet rundt vannet, men en liten og vekslende bris ødela merkelig raskt for vak selv om det lå store mengder med Bibio utpå, mange så dessuten ut til å foreta selve parringsakten på vannet. Men alt skrytet om Bibiofiske slo altså ikke til, og vannet leverte ikke nå heller. På vei tilbake til leiren for rådslagning, møtte jeg Martinsen som var på vei til kanalen. Jeg bestemte meg for å hive meg på, men måtte hente speilrefleksen i teltet og Martinsen gikk i forveien. Da jeg omsider hentet ham igjen stod han med begge hendene i været. I en liten bekkesving som knapt var to meter bred hadde han lurte en kondisjonert ørret på halvkiloen. Med vanntilsig fra fjellene rundt var kanalen steget betydelig fra dagen i forveien, og vi begynte å diskutere hvorvidt enda større fisk hadde tatt turen opp fra storvannet på jakt etter Bibio, vårfluepupper og andre godsaker. Det var bare å lete, men nevnte mengder med Bibio utløste heller ingen vakfest i kanalen. Et og annet vak på noe vi ikke så, var det vanlige. Vi gikk over til vårfluepupper, og registrerte umiddelbart at det var dette fisken ville ha. Vi hadde godt fiske med pupper. Men hva da med en skikkelig godbit av en vårflue? Jeg dro frem mitt gamle viddatriks og satte på en stor streaking caddis i størrelse 10 og stripet den over en kulp. ”Nå skal du se Martinsen. Dette funker alltid og jeg blir skuffet om den ikke tar på første kast”, sa jeg i et forsøk på å være morsom. Martinsen bare gliste over dumhetene. ”Veldig, veldig, veldig rart”, sa jeg etter at inntrekk nummer to også fikk finne sted uten hugg. På tredje kast la jeg flua rett opp i strømmen, og vi registrert bare et hode som kastet seg opp av strømvirvelen og tok flua. ”Fyttirakker’n” sa vi i kor da fisken gjorde første himmelsprett. Garantert kilosfisk. Den var svær, den var knallfeit og den var grusomt sterk. Jeg holdt igjen det jeg maktet mens den svømt inn mot vierkratet og gjorde to nye hopp før den datt av… At jeg har mistet mye fin fisk i år gjorde at bitterheten kom smygende. Hele sesongen startet med å miste en grumfisk i et markavann, og slik har det i grunn fortsatt. En hel masse ørret har det blitt, men de aller fineste har jeg mistet. Var dette sesongen da alle de store skulle falle av? Jeg prøvde å ta det sporty, det er jo bare fisk osv, men jeg ble litt sint og litt lei meg – og litt lei fluefiske. Det føles jo ikke fortjent å fiske så mye, gå så inderlig inn for det og oppleve skuffelser gang på gang på gang på gang. Tanken på at jeg stort sett har hatt flaks på alle områder i livet og at mine problemer er av helt betydningsløs karakter både i nasjonal og internasjonal sammenheng fikk meg videre. Vi hadde i hvert fall avdekket at blindfiske virket, og at det på grunn av vannstand og mattilgang var gått stor fisk opp i kanalen. Resten av dagen bestod av hyggefiske med kamerat Martinsen, svigerfar, god mat, øl , whisky, cognac og latter.

Det smakte
På siste dag våknet vi til tåke, gråvær og en litt sur vind. Det var ikke en Bibio å se. Like greit skulle det vise seg. Heller vårfluepupper. Vi pakket leir, satte fra oss sekken og gikk for å ta en ny kikk på kanalen. Til tross for forbausende få innsekter var det vak i noen svinger, under kratt og i småkulper. Martinsen hadde dagen før funnet en fin fisk som stod på det absolutt smaleste partiet av kanalen. Der kunne den stå på halvannen meters bredde å sope i seg alt som kom flytende og drivende. Det gjorde den også på siste dag. Vi hadde prøvd nedstrøms indianerfiske, men det funket dårlig.

Beste strategi var å kaste rett oppstrøms. Den største utfordringen var å beregne vinden slik at flua faktisk landet i bekken og ikke i krattet. Martinsen rigget treeren, snek seg i posisjon og satte på en bibio, men nei. Flere fine flyt, fortsatt vaking, men ikke noen respons. Nå kom også solen og plutselig var det full fart med Bibio. Fisken var likevel åpenbart mer interessert i det lille som kom av vårfluer og pupper. Bibio-fiske fremstod mer og mer som oppskrytt. Superpuppan måtte forsøkes igjen. Første flyt og ørreten kaster seg over flua. Ikke hvilken som helst ørret heller. En skikkelig smellfeit kubbe som drar seg oppover i kanalen og deretter nedover. Martinsen klarer på kontrollert vis å få fisken i håven, og uten kamera og med undertegnede surrende lengre opp i bekken på utkikk etter fisken som glapp dagen før, ble det å ty til mobilkamera. Hvor mye fisken veide er ikke så nøye, men den var utvilsomt feit og fin. Bekken var knøttliten, fisken var stor og omgivelsene var helt utrolige.

Litt snurt
Det eneste som nå manglet, i hvert fall når jeg tillater meg å være egoist, var å få opp en litt større fisk jeg også. Jeg var nemlig rimelig misunnelig, og syntes kanskje Martinsen begynte å få litt mye i overkant uttelling tatt antall fiskedøgn i betraktning. Er det liksom ikke rettferdighet i verden? Jeg hatet meg selv for å tenke så barnslig, surt og bittert – og bestemte meg for å konsentrere meg helt og fullt om et siste forsøk på å lete opp en vakende ørret. Litt lengre opp i kanalen fant jeg en uutforsket sving og en liten kulp. Jeg var i ferd med å skritte forbi da det vaket. Ikke en gang, men tre-fire ganger på rappen. Den står ikke på standplass, men sirkler rundt i sin lille lomme av kanalen på ca fire kvadratmeter. Det var i hvert fall en halvkilos og det er absolutt en trøst, tenkte jeg. Satt meg ned og så den vake et par ganger til. Enda større? Jeg kjente pulsen komme. Siste sjanse. Hva skal jeg prøve? Den tar faktisk noen Bibio denne, men jeg prøve superpuppan jeg også. Går bak den og kaster mislykket opp i kulpen to ganger. Et kort kast lander i busken. Neste kast lander i kulpen, men strømmen nedenfor drar snøret slik at jeg ikke ser flua. Jeg må opp på siden av kulpen og prøve et kast derifra. Kanskje jeg skal prøve en av mine egne streaking caddis? De høytflytende vårfluene til Bjorni? Nei, jeg prøver et sikkert kort. Den som jeg har tatt desidert mest fisk på i år: En liten Grøthe muddler. Til sammen har jeg tatt nærmere 20 ørret på den flua i år. Ikke på mønsteret, men på akkurat den flua som jeg kjøpte på Hemsedal Sport i fjor av ren nysgjerrighet. Muddlerhodet har løsnet litt og jeg sliter med å få tredd fortommen igjennom, men konsentrert tenker jeg ”en oppgave om gangen” – nå fester jeg den flua! Presser hjortehårene bakover og får knytt. Klar til kast, utlegg eller hva vi skal kalle det når holdet er på 2,5 meter og jeg ligger fremover på magen. Flua lander fint mitt i kulpen og forhåpentligvis har jeg ikke skremt fisken. Flua ligger relativ rolig og blir ikke tatt av strømmen.

Det går noen sekunder, og så smeller ørreten på og jeg spretter opp, mens fisken drar ned. Denne har jeg så definitivt bestemt meg for å få i land. Den prøver seg nedstrøms, oppstrøms og står bare og stagger, men jeg holder den hardt og løfter den mot meg. Etter relativt rask og effektiv kjøring ligger fisken i håven. En nydelig ørret, tatt på et helt utrolig sted. Jeg holder håven i vannet så vår venn får igjen pusten, fikler frem kameraet, løsner kroken, får tatt noen raske bilder på land og ut igjen med den. Turen er fullbrakt. Jeg er nesten like blid som Martinsen. Vi samler oss ved sekkene, pakker stengene og bestemmer oss for at leken er slutt. De store svømmer der fortsatt, og vi tipper at det står ca 10 stykk der på mellom 5 hekto og drøye kiloen. Kanskje også enda større, men nå skal villfisken få fete seg opp i fred og ro. Vi har fanget opplevelser nok, og har dessuten en tung vei å gå tilbake. Men det er en velsignelse å kunne forlate et sted med et inderlig besteønske for fremtiden, og med visshet om at det fortsatt finnes noen utrolige små perler. Også her i sør. Og det er sant; Man må faktisk slite litt for de virkelige opplevelsene. Svigerfar og jeg konstaterer at vi ikke har sjanse til å holde følge med Martinsen på vei tilbake heller. Til tross for at sekken er tømt for drikke og mye mat kjennes den like tung ut. Martinsen traver oppløftet på, og den gamle, brune fiskhatten forsvinner igjen der fremme i det småkuperte terrenget. Da innser jeg hvorfor dette mest av alt ble Martinsens store tur. Han var rett og slett i sitt rette element. Der han behersket både utdaterte transportmetoder, kummelig teltliv og villmarksnavigasjon bedre enn oss to andre til sammen. Man får som regel som fortjent.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s