Hjemme igjen

Dessuten var det stillhet i stedet for elvebrus, småkronglete skog til å gjemme seg i istedenfor fjellets store, nakne linjer, og fremfor alt ro og ensomhet. Langs elva gikk det mange – de få jeg traff en hverdagskveld i Marka hadde det som meg, hilste og slo i verste fall av en kort prat før de forsvant til andre tjern som de hadde for seg selv.”  Alf Rønneberg. Fluefiske i skogens stille vann.

Junimåned er over. Nok en gang har jeg bommet på det tidlige sommerfiske med tørrflue i elv. Det som normalt skal være et av de store høydepunktene i sesongen med mange dagers sammenhengende fiske på døgnfluespisende ørret. I fjor ødela en tidlig varmeperiode mye, men det var ikke så verst. Ikke optimalt, men absolutt bra. I år var det stort sett bare dårlig. Altfor kaldt, kuldegrader om natta og hard nordavind om dagen. Håpløst lite innsekter. Tre mann, fire fisk og hadde det ikke vært for en flott aure på 1,6 kilo, som jeg riktignok bare fikk æren av å håve, hadde det virkelig vært magert fiskemessig. Den andre turen gikk til en potensielt flott elv med altfor lite vann og altfor små fisk. Så små at selv ikke jeg synes det er spesielt interessant. De to turene var likevel fine, og jeg sutrer ikke. Treffer jeg annen hvert år må jeg være fornøyd. Surmuling har jeg sluttet med. Egentlig for noen år siden, men da som en innstudert manøver av selvkontroll. Etter flere dagers dank og pause fra hverdagslige sysler sømmer det seg rett og slett ikke med sutring, verken overfor fiskekamerater og aller minst overfor familien. Vi er tross alt privilegerte her i utkanten av verden. Turene i seg selv og fri tidsdisponering teller mye, og den smule bitterhet som naturlig kommer av dårlig fiske slipper raskt. Gleder meg over å komme hjem. Gutta mine, drikke vin med kona, pakke ut sakene og omstille seg, som det heter i sportsspråket. Det har rett og slett blitt enklere å takle at man spiller et spill mot naturen, og at kortene ikke alltid er like gode. For det skal en porsjon flaks til for å treffe på gode tørrflueforhold under relativt fåtallige dager i elv, og som oftest slår det feil. Slik er det. Gylne øyeblikk bygges opp av betydelige elementer uforutsigbarhet og risiko. Slik må det være. Dessuten er det ikke noen påkostede turer jeg drar på. Svir ikke av altfor mye. Bortsett fra litt tid borte fra familien, samt noen vinterdrømmer som har vokst seg store ved bindestikka. Men det hadde vært verre å fyre opp forventninger, bruke masse penger og reise langt av sted for å oppleve det samme. Det hadde jeg nok ikke taklet ved første forsøk – tror jeg. Dessuten ligger det mer i vente, både av fiske i elv og høyfjellsturer. Først kommer imidlertid det som ligger nærmest. Jeg trekker meg rolig inn i marka til fiske på kjente vann. Det er tross alt dette som er grunnfjellet og det er her jeg følger rytmen gjennom hele sesongen. Fra isløsningen i begynnelsen av mai til isen atter er tilbake i november. Det er her jeg fisker mest og treffer best. Både fra land og fra belly boat.  Egentlig har jeg ikke så mye til overs for belly boat. Fiske fra den er supert, men pumping, svømmeføtter, montering og sammenpakking er et herk. Et sånt sabla styr for å få fisket litt med flue! Passer best for folk som har orden på tingene og som tenker sekvensielt som det så fint heter. Det er ikke helt meg. Alternativet er å ha en stor bil hvor alt kan ligge klart til bruk til enhver tid. Montering er ikke min greie. Og jeg har Polo. Har en lei tendens til å overse små viktige detaljer. Det gjelder for så vidt i mye jeg gjør. Enten det dreier seg om skruing av møbler fra IKEA, fluebinding eller grilling. Det ender ofte i kaos, veltefluer, svidde kroner og tørt kjøtt. Bra jeg ikke er pilot. Eller stangbygger. Tenker at jeg sikkert tar det igjen på andre områder. Er for eksempel flink til å lese, fortelle historier og synge for barna når de skal legge seg. Kan seks vers av ”Byssan lull”. Vel, det er ingen grunn til å gjøre opp regnskap for noe som helst. Vi har alle våre svakheter og noen styrker, og jeg klarer tross alt å fiske fra belly boat. Selv om den kan komme litt ut av form pga reimer som er strammet feil eller for lite eller for mye, eller ventiler som er dårlig skrudd igjen. Men først en fottur med enkel oppakning.

Boksene med baetis, auvrivilli, ignita og sulphurea er tilbake på plass i hylla. Frem med den lille markaboksen som rommer det jeg trenger, stort sett. Noen eksemplarer av små og store myrdøgnfluer, maur, tørrmygg, buzzere, libellenymfer, vårfluer og en vulgata dun og en heklet vulgataklekker fra Refsahl – samt en liten sort wolly bugger og noen landinnsekter sånn i tilfelle. Med varmt vær går turen opp til et av favorittvannene. Fiskestørrelsen har gått nedover de siste årene, men klekkingene er gode. Dessuten er det i grei avstand hjemmefra. Noen kilometer i bil og tre kvarters gange.  En time til sammen og jeg er ved et vann hvor det er godt med innsektsspisende og vakvillige ørreter.

Forholdene er lovende. Lett solgangsbris og varmt. Svett tur, med myggmelken klar i den lille dagstursekken. Utover det har jeg ikke med mer enn jeg absolutt trenger, for om det ikke er langt, så er det bratt. Har regnet ut at den gjennomsnittlige stigningen er på ca 5 prosent og det er seigt, eller fin mosjon som noen sikkert vil kalle det. Stang og snelle. I lomma en rull 0,20, en rull 0,16, flueboks, fett og fortomsklipper. I sekken er det vadebukser og lette vadestøvler, en termos med varmt vann, pulverkaffe, en flaske vann, sjokolade, nøtter, sløyekniv og avispapir. Jeg tar med noen ørreter herfra om de er av passe størrelse. Rosa i kjøttet. De store, om jeg får de, slipper jeg alltid ut igjen. Ikke på grunn av gener og formering, men fordi det er artig å se hvor store de kan bli i dette vannet. Og da må de store få leve, så lenge som mulig. Men det kan med fordel hentes ut noe småfisk til stekepanna eller grillen. Blir det for lite fisk, hvilket virker usannsynlig for tiden, så stoler jeg på at gutta fra OFA kommer opp med nye plastposefisk fra Sørkedalen. Det gjøres en strålende jobb av gjengen i administrasjonen for å tilfredsstille oss sportsfiskere, og jeg har med stor glede betalt mitt sesongkort mange år på rad.  På veien opp passerer jeg et lite vann som er første indikasjon på om noe er på gang.  Vaker det her, så vaker det enda mer på Vannet. Det er regelen, og jeg har ennå ikke opplevd at den har noen unntak. Tidlig på sesongen er det naturligvis mygg og myrdøgnfluer jeg ser etter, men nå er tiden for de første vårfluene og siste rest av vulgata. På veien opp kommer en annen krabat fallende fra himmelen: Flyvemaur! Du verden, tenker jeg. Dette kan bli storartet. Må nesten ta et bilde. Dette kan bli et alle tiders maurtur. Et minne om da jeg traff skikkelig på forholdene. Tar av sekken for å finne frem kameraet. Da kommer en dame med hund, og jeg må late som jeg sjekker sekken for eventuelle gjenglemte gjenstander. Kan ikke ligge langflat å fotografere maur mens folk ser på heller. Vi balanserer tross alt på gjerdet til Gaustad alle sammen. Det tar heldigvis ikke lang tid før et nytt eksemplar lander på grusveien, og da er damen med hund forsvunnet. Tar frem kameraet igjen.

Flyvemaur

Ved indikatorvannet er det forholdsvis stille. Vannliljene er kommet og det ser nokså oksygenfattig ut. Brisen kruser hele vannet, men ett og annet vak blir observert. Ikke helt hva jeg hadde håpet, og i hvert fall ingen vulgata på dette vannet. Det hadde jeg ikke ventet under noen omstendigheter. Men vannet jeg skal til er et vulgatavann. Står til og med omtalt i OFAs årbok som et godt vulgatavann, og første gang jeg fisket på vulgataklekkinger her ble jeg nesten skremt av den enorme forekomsten med gedigne innsekter. Etter ytterligere noen høydemeter og kravling i kratt er jeg fremme ved vannet. Brisen tar godt her også, og jeg tenker mitt om vinden denne sesongen. Tenker også mitt om vegetasjon. Du verden som skogen kan gro igjen på et par uker. Svære bregner overalt gjør stien bort i mot ugjenkjennelig, i den grad jeg finner den. Fremme på plassen gjør jeg som jeg pleier. Tar en kopp kaffe. Identifiserer uanstrengt tre forskjellige trostarter på de vakre sangene, og tenker på at det finnes 340 arter Turdidae som varierer i størrelse fra 21 til 178 gram. Sånn cirka.

Bris

Rigger stanga og speider etter innsekter og vak. Ikke en vulgata. De er ferdigklekket. Ikke maur heller, dessverre. Knapt et vak. Men vårfluene er i gang ved sivkanten. Gjør omsider noen kast med en vårflue med andevinge. Bråker fælt og hører ut som jeg kaster en flue med et langt siv hengende etter. Vakene er så sporadiske at jeg raskt blir sliten av å stirre på flua. Akkurat nok ukonsentrert til at jeg misser tilslaget når flua forsvinner i et vak der borte i brisen. Setter meg ned og venter på at vinden skal gi seg. Etter en drøy time roer vinden seg og vakaktiviteten tar seg betydelig opp. Sprutvak og vårfluer. Ingen tvil. Neste problem dukker opp; Fiske på blikkstille vann er heller ikke lett. Ørreten er ekstremt sky på kastebevegelser og snøreutlegg. Prøver å la flua ligge lenge, men vakene orienterer seg rolig vekk fra der flua landet. Etter en stund kommer de nærmere igjen, men fortsatt en god bit vekk fra flua. Men jeg er tålmodig, og venter på at solen skal gå ned bak skauen. Da blir det enklere igjen.  Vakene kommer nærmere land. Og ved halvti-tiden går sola i granskauen.

Sola bak grana

Men når solen forsvinner blir det også skyggefullt og smått utrivelig i krattet, og jeg beveger meg over på østsiden av vannet for å se den lyse himmelen mot nordvest. Det begynner å vake intenst. Hele vannet koker. Fisket blir betraktelig enklere. Ser at mine vårfluer er i største laget, og angrer på at jeg ikke har den lille og utskjelte Rackelhanen. Den skal i boksen. Små brune i str 14 hadde gjort seg her nå. Jeg får klare meg med noen hjortehårsfluer i størrelse 12, men først vil jeg teste en vulgata. En flue som er lett og se. Dessuten antar jeg at ørretene har beitet på vulgata så sent som i forrige uke, og da sitter fortsatt noen reflekser i. Ser også en naturlig variant. Den eneste for kvelden.  Litt venting og flua forsvinner i et plask. Selv etter innfetting vil ikke flua flyte på ny og jeg har ikke flere i boksen.

Vulgata fristet

Grillørret  

De neste to timene har jeg supert vårfluefiske. Helt vindstille, masse knott, mygg og lyden av innsekter som svermer i luften. Vakingen går i mer eller mindre regelmessige mønstre. Noen steder vaker det nesten konstant, mens det på andre flater er livløst. Koser meg stort over å se ørret som vaker fem ganger på rappen på en kvadratmeter. Haler og hoder. Treffer man i vaket er sjansene mildt sagt gode, og jeg treffer en gang i blant. Fem ørreter, hvorav to blir med hjem. Eldstegutten er glad i grillet ørret, og jeg tar en til oss hver. Guttelunsj. Når mørket kommer dabber vakene av, og det begynner å knake i skauen.  Løvenskiold kan nok fylle fryseren med enda mer elgkjøtt til høsten. Det er spennende å være i skauen. Planlagte turer til elver og fjellvann ligger og modner i bakhodet. I mellomtiden er det hjemtraktene som gjelder. Noen turer ut ved fjorden, og ikke minst hit, helt uanstrengt, til skogens stille vann.

Det knaker i mørket

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s